Rosa vokste opp i et humanetisk hjem og hadde lite kontakt med

kristen tro. Først da hun begynte på sykepleiestudiet, ble hun kjent med kristne mennesker.

Senere fikk hun samboer, barn, hus og hytte. Livet så ut til å falle på plass. Men da tilværelsen brått tok en annen retning, satt hun igjen med en dyp følelse av tomhet og håpløshet.

Da mørket var på sitt tyngste og desperasjonen størst, oppsøkte hun for første gang,

gråtkvalt, den nærmeste kirken i håp om å få snakke med en prest.