Vet du, i dag er det episode nr. 30! Det betyr at jeg 29 ganger har snakket om og rundt arbeidet mot mobbing og mobbesaker – noe om barna, men mest om og til voksne. Pekt på utfordringer det prates lite om, oppfordret til refleksjon gjennom å stille en haug med spørsmål og foreslått løsninger - enkle justeringer med stor betydning for både skole og hjem. Hvorfor gjør jeg dette og hva gjør jeg egentlig? Det er det jeg tenker å fortelle litt om i dag. Velkommen til episode 30.

I mobbesaker, hvem har de ulike parter tillit til og er trofast mot? Hvem er eller kan oppleves å være utro? Og hvem er det som reiser seg som parten vi virkelig burde respektere og følge i fotsporene til? Velkommen til episode 29.

Skal skolen først og fremst fokusere på mobbingen, som er fenomenet, eller det konkrete barnets behov? Sier ikke valg av perspektiv noe om forskjellen i hvordan barna møtes i kjølevannet av sine opplevelser med mobbing, som igjen sier noe om hvilke forslag skolen vil fremme som tiltak og i hvilken grad skolen lytter til foreldrene og eventuelle andre. Gjøres ting i tråd med oppskrifter eller ut fra barnets erfaringer, behov, ønsker, tanker osv.?

Hvem er ekspertene i mobbesaker? Er det skolen, helse, hjemmet eller andre instanser og  mer eller mindre selvoppnevnte eksperter? Kanskje jeg kaster sten i glasshus i dag, som antimobbeentusiasten? Spørsmålet som stilles i dag, er HVA disse er eksperter på? Velkommen til episode 27.

Hvordan stiller du deg til lydopptak? Hva om du ETTER en telefonsamtale eller et møte finner ut at det du har sagt er tatt opptak av, hva tenker du om det? Hadde det spilt noen rolle om du hadde visst om det på forhånd? Og, hvorfor melder dette behovet seg for foreldre i mobbesaker? Kan vi snakke om det? Klart, vi kan.

Er det ikke et lite mysterium at vi ikke klarer å få ned hvor mange barn og unge som våger å si ifra om at de opplever mobbing hvert år? Hvordan kan det ha seg? Vi har jo skapt et antimobbesystem tuftet på over 40 år med lang og sterk vilje. Om ikke det fungerer i seg selv, må vi kanskje gjøre noe du og jeg også? Men hva? Og er vi villige til å gjøre det som trengs? Kan vi snakke om det? Klart, vi kan! Velkommen til episode 25.

Mange smarte folk sier at kommunikasjon er vanskelig. Ja, og så at ca 80% av all kommunikasjon skjer via kroppsspråket. Hva da når møtene i mobbesaker, som i utgangspunktet er utfordrende, blir helt eller delvis digitale? Hvilke refleksjoner gjør vi oss rundt det? 

I dag, som lovet, er temaet bekymringsmeldinger til barnevernstjenesten i mobbesaker. Når velger skoler å kontakte barnevernstjenesten, hva kan de være et tegn på? Er det noen forventninger foreldre ikke møter skolen på? Hvilken funksjon har slike meldinger? Kan det finnes en enkel løsning på utfordringene bruken skaper? Velkommen til episode 23.

Her rettes fokuset på skolen - om skolen har håpløse forventninger til foreldre i mobbesaker. Gjennom å se på noen kulturelle utfordringer i skolekulturen, blir det - forhåpentligvis, litt tydeligere at mekanismene i sving mellom skole og hjem har noen utfordringer med betydning for mobbesaker og antimobbearbeidet som går helt under radaren for de fleste.   

Er det en håpløs foreldreforventning i mobbesaker? Og hvem har de håpløse forventningene – foreldrene til hva skolen skal makte eller skolen til foreldrene? Og hva skjer om disse forventningene ikke møtes? Kan det hende vi her kan nærme oss en bedre forståelse for at noen mobbesaker kan bære så fryktelig galt av sted? La oss starte med det første – foreldrenes forventninger til skolen. Andre del av spørsmålet - skolens forventninger til foreldrene, inkludert vendingen mot foreldre og bekymringsmelding til barneverntjenesten snakkes det om i neste uke.