Document.no

Demokratene med Nancy Pelosi i spissen eskalerer og vil ha en fysisk konfrontasjon. Påbudet om at ansatte og besøkende i Representantenes hus må ha på munnbind, eller bli arrestert, er å ta maktmidlene inn i folkets hus.

Pelosi gjør dette i skyggen av høringen om 6. januar. Demokratene signaliserer at Republikanerne skal tuktes og knektes. Justisminister Merrick Garland har ingen skrupler. Han truer med å forby all kontroll med stemmene som ble avgitt 3. november. Det er igjen et forsøk på å kuppe den demokratiske prosessen.

Igjen og igjen ser vi at Demokratene forsøker å kortslutte demokratiet når det ikke går deres vei.

Demokratene gir seg selv alle rettigheter, og Republikanerne som støtter Trump skal ikke ha noen. Det begynner å gå opp for velgerne. Rundt halvparten av velgerne støtter en kontroll av valget.

Mediene elsker å lage diskusjoner mellom Ap og FrP og hiver på Høyre. Yndlingsøvelsen er høyreekstremisme. Mediene vet at det søkker i FrP og at Høyre blir satt sjakkmatt.  De kjører Sylvi til veggs og prøver med Erna. Erna svarte smart da hun sa at høyreekstreme ikke har noe til felles med et høyre som står for EU og globalisme.

Men mediene og venstresiden slipper hver gang unna. Ingen spør dem om å ta oppgjøret. Det tas for gitt at fienden befinner seg ytterst til høyre og at det går et kontinuum fra FrP og lenger ut til høyre. Siv Jensen underbygget denne forestillingen ved å insistere på at FrP ikke hadde noe til felles med Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene. Selv om den økonomiske politikken er noe forskjellig er alle tre enig i det viktigste temaet for velgerne: innvandringen.

Denne benektelsen av sin egen historisk plassering har kostet FrP dyrt.

Det hindrer partiet i å sette venstresiden på plass. Hvor er deres oppgjør med islamismen? Og enda mer alvorlig i dagens situasjon: Hvor er oppgjøret med brunbeisingen av politiske motstandere?

Når lederskribenten i Schibsted-eide Aftonbladet, Lina Stenhagen, kaller SDs politikk for «Breivik-politikk» setter hun et nytt lavmål. Da sier hun at alle midler er tillatt.

Det gjorde også New York Times-journalisten Katia Venner som beskrev Trumps velgere som folkefiender.

Det er ikke mer enn noen måneder siden norske redaktører var opptatt av at Trump kalte mediene for folkets fiender. Dette minnet om Stalin-tiden. Men kommer de samme redaktørene til å reagere å New York Times?

Hvis man sier at velgerne er statsfiender sier man samtidig at de bør fjernes. Hvordan fjerner man 74 millioner velgere?

Eskalering kalles dette. Hvis man er mot radikalisering må man kunne kjenne den igjen. Men mediene kjenner ikke igjen radikaliseringen av deres kolleger. Det er et ikke-tema.

NRKs USA-korrespondent Lars Os er nå like primitiv og vulgær som Anders Magnus ble. Han skreddersyr sendingen slik at den tilfredsstiller dinosaurene på Marienlyst. USA-korrespondent betyr i dag å følge i Tove Bjørgaas fotspor. Hun satte standarden.

2.000 politimenn kom til skade i fjorårets uroligheter. En av dem ble nesten drept i Los Angeles. Nå skal han løpe New York marathon. Raymond Arroyo spør om han har hørt noe fra sin kongressrepresentant Adam Schiff. Ikke ett ord. Heller ikke fra lokale myndigheter. Politifolks liv og helse står ikke høyt i kurs.

Da Obama tiltrådte hadde USA 100.000 kinesiske studenter. Da han gikk av var tallet steget til 300.000. Universitetene blir rike og utdanner eliten som skal gjøre Kina verdensledende. Masse knowhow og intellektuell eiendom forsvinner ut av USA.

Til gjengjeld får USA fentanyl fra Kina. Det døde 90.000 av overdose i fjor, mer enn de 58.000 som døde i Vietnamkrigen. På ett år.

Fentanylens grunnstoffer fremstilles i Wuhan, sendes til laboratorier i Mexico der den blir fremstilt og senere smuglet over grensa av kartellene.

De enorme summene som narkotikaen generer hvitvaskes av kinesere i USA:

En supermakt som lar seg selv utsuge og ofrer sine unge uten å bry seg, går en mørk fremtid i møte.

Bidens mentale helse blir et bilde på dette forfallet der han faller ned flytrappa.

Og her er nattens lineup fra FoxNews’ tre store for de som ønsker å se:

Sean Hannity:

Laura Ingraham:

Jo mer jeg tenker på det jo klarere blir symmetrien mellom det nye venstre på 60-tallet og det nye høyre på 90-tallet.

Venstresiden forsøkte et revolusjonært fremstøt og forsøkte overta samfunnet gjennom vold/terror, jfr Røde Arme Fraktion og Røde Brigader. Disse nøt større stille sympati enn anerkjent. Revolten varte i flere tiår. Da det var tydelig at den ikke ville føre frem, gikk de røde inn for å gjøre karriere og ingen straffet dem. De kunne overta mediene, kulturlivet, forvaltning og helsevesen. Det er bemerkelsesverdig hvor lite motstand borgerskapet ytte. De lot de røde overta.

En forklarende omstendighet er sosialdemokratiets sterke posisjon. Til tross for at de røde tydelig viste at de foraktet det trauste sosialdemokratiet, gjorde de ikke nevneverdig motstand. Ytre venstre kunne overta kommandohøydene og sette i gang den kulturelle revolusjonen som ikke hadde vært mulig med vold.

Spol frem til 90-tallet og det nye høyre. Venstresiden følte seg provosert. Innerst inne må de ha forstått at det nye høyre betydde at de selv sto foran undergangen. De strittet dermed i mot av alle krefter og mobiliserte hele sitt propagandaapparat for å stemple dem som høyreekstreme.

Venstresiden kan ikke innrømme at det foreligger en historisk symmetri. Da ville de miste sin unike posisjon som forvalter av det historiske lys. De andre tilhører mørket.

Men jo mer de stamper, jo dypere synker de.

Det nye høyre har forstått at de kan senke venstresiden med deres egne våpen: memer og humor. Venstresidens ord er ved å vende seg mot dem selv og det er ikke noe de kan gjøre for å unngå det. De innhentes av sin egen skjebne.

Den italienske kommunisten Antonio Gramsci var den som formulerte begrepet «den lange marsj gjennom institusjonene» som anvisning for sosialister som ville ta over staten uten å gjøre revolusjon. Man skulle arbeide systematisk og metodisk for å overta kontrollen innenfra.

I Norge kjenner vi begrepet «partiboka». Det var i Aps glansdager. Ap bekledte de fleste toppstillinger i staten. De behersket kommandohøydene.

De senere år har vi sett en annen «marsj»: På vegne av et nytt Norge, i mot det gamle. Det er en kamp og en frontlinje som eliten aldri vedkjenner seg og likevel fører de kampen uavlatelig.

Nå trykker den Bidens USA til sitt bryst, den samme administrasjonen som tar hundretusener av ulovlige innvandrere strømme over grensen. Samtidig holder de politiske fanger i Washington fra 6. januar.

Stemmer kaller dette for Guantanamo som har kommet til Washington.

Demokratene og wokemediene fører krig mot det patriotiske USA. Nordmenn som blir foret av NRK og Arnt Stefansen eller Carl Bernstein på TV2, forstår ingenting.

Vi må vende venstresidens våpen mot dem selv. Når preses i den norske kirke, Olav Fykse Tveit, ber kirken og kristne ta et oppgjør med høyreekstremisme, kan vi be ham se seg selv i speilet. Fykse Tveit har som leder i Kirkenes Verdensråd gått i spissen for kampen mot Israel. Kampen mot høyreekstremisme er ledd i samme kampen. Egentlig er det et antikristelig budskap biskopen fremfører.

Hvis han savner saker kan han heller kjempe for den kristne konvertitten som ble knivstukket av muslimer i Hyde Park.

Vi sneier innom NRK som for å sy sammen en story mot høyreekstremisme kobler Document og Resett til radikaliseringen av en ung gutt på Rjukan, mens det i virkeligheten var internasjonale nettsteder han besøkte. Men de vet jo ikke seerne hva er, så det er bedre å nevne noen norske. Pytt, pytt.

Da NRK ble gjort oppmerksom på tilsnikelsen gikk de i seg selv og fjernet henvisningen til Document og Resett. Men hva om ingen hadde reagert?

Vaksinetyranniet er et begrep som fester seg. Myndighetene går tilbake på løfter om ikke å innføre tvangsvaksinering og vaksinepass. Det amerikankse justisdepartementet har nettop bestemt at krav om vaksine ikke er lovstridig.

Dette er ikke det samme som tvangsvaksinering, rent fysisk. Men det er et stort skritt på veien hvis du ikke slipper inn på campus eller kollektivtrafikk uten å være vaksinert. Hva er alternativene? De uvaksinerte risikerer å bli annenrangs borgere.

I USA er det så mye bråk rundt systemisk rasisme at det allerede inndeler menneskene på en måte som ikke har vært sett siden segregeringen.

Mark Steyn sier riker har falt forut, men USA er ved å gi seg selv et banesår gjennom en sinnssyk ideologi. Ta bare professor Sam Williams ved Penn State University som sier til to studenter at de har undertrykket andre mennesker bare ved å være utendørs og «pustet». Guttene reagerer ikke. De kjøper det, slik tusenvis av amerikansk ungdom har svelget dette rasistiske budskapet.

Nordiske land er inne i noe av den samme spiralen med kvotering, som gjør at innvandrere går foran innfødte, selv om de er dårligere kvalifisert. Dette er begynnelsen på det systemet USA nå har viklet seg inn i.

Norske medier har jevnlig kjørt kampanjer om hvor rasistiske nordmenn er. Aldri utledninger. Politiet sier at det er umulig å få dømt en innvandrer for hat mot hvite nordmenn.

I USA har de tatt det et skritt lenger når de gjør hvithet til rasistisk i seg selv. Rasismen sitter innleiret i genene. Hvordan skal man få bukt med den? Det er umulig. Hvite må bare dø ut.

Det er vel derfor Biden har åpnet grensene og slipper inn to millioner svarte fra Latinamerika, Afrika og Asia.

Bare slik kan rettferdigheten skje fyldest. Amerika som vi kjenner det blir ødelagt.

Det er en flik av samme ideologi når Erna Solberg sier at hun ikke har mer rett på Bergen enn utlendinger, selv om hun kan spore slekten tilbake til 1200-tallet.

To fageksperter turde utfordre den rådende oppfatningen om «tankegodset». Historikeren Nik Brandal sa i et intervju at det ikke stemmer at høyresiden ikke har tatt et oppgjør med «tankegodset» som produserte Breiviks handlinger.

Psykiater Fred Heggen stiller spørsmål ved Breiviks tilregnelighet. Han sluttet seg til dommen i 2012 om at han var tilregnelig, men har kommet på andre tanker og nevner en rekke momenter, fra den selvkomponerte gallauniformen med ordener som gjorde ham til kommandant og justitiarius, til fantasier om å bruke atomvåpen mot vestlige mål, men skåne muslimene. Dette stemmer ikke med det vante synet på Breivik. Galskapen hans er blitt underslått.

Man kan se for seg at venstresiden har lært av Biden-administrasjonen når den kjørte så sterkt på skyld. Biden-administrasjonen kaller Trump-velgere for domestic – hjemlige – terrorister og har tatt i bruk de samme metoder som i Irak og Afghanistan. Det er helt surrealistisk.

Saken kan best leses her på Document.no

Vi er nødt for å ta opp dagen i dag, både som journalister og mennesker. Som mennesker strekker vi hånden ut til alle de pårørende for hvem tiden har stanset på denne dag. For dem er det alltid 22. juli.

Som journalister må vi fortelle om hvordan 22. juli preget oss. Vi ble direkte trukket inn da det ble kjent at Breivik hadde kommentert på våre sider. Da var det ingen vei utenom: Vi publiserte alle innleggene. Det ga oss mye uønsket oppmerksomhet, men det var ikke noe mer å finne. Alle kort var lagt på bordet. Document var ikke i kritthuset til Breivik som kalte redaktøren for nasjonalbolsjevik i sitt manifest.

Vi er tilhengere av at hele bildet må frem. Er de som vil ha et oppgjør villig til det? Det er mange insinuasjoner i kravet om oppgjør og vi får en uggen følelse av at meningskorridoren vil bli smal hvis vi skal overlate til venstresiden å definere hva som kan passere. Det er noen premisser som er vanskelig å svelge for mange.

Vi forholder oss til to sider: Det menneskelige og det politiske. Ali Esbati var på Utøya. Han flyttet tilbake til Sverige fordi han syntes i Norge gikk for mye til høyre. Han synes det er ubegripelig at ytringsrommet ble utvidet mot ytre høyre. Hans begrep.

Men menneskelig går det an å dele hans erfaring fra Utøya. Da han gikk opp på stranda ved Utvika camping møtte det ham et horribelt syn: Drepte ungdommer som lå i hauger. Det holder med å ta inn et slikt inntrykk for å forstå hva Utøya var og hva det gjorde med folk som var der.

Vi må holde fast ved selve erfaringen slik at Utøya fortsatt utstråler gru. Vi må ikke prate det i stykker.

PST har publisert en ny rapport om høyreekstremisme ført i pennen av Dafina Shala. Her trekkes det opp helt nye scenarier for bekjempelse av høyreekstremisme og høyreradikale hvis vi skal tro analytiker Siv Sørensen som var gjest i Dagsnytt Atten sammen med Hadia Tajik. Her utpekte man en ny type trusler:  de som opererer innenfor demokratiets rammer fordekt, men som egentlig er ute etter å undregrave demokratiet innenfra.

Dette er toner som minner om Biden-administrasjonens definisjon av Trump-tilhengere som «domestic terrorists» og indre fiender.

Det er utrolig at ikke programleder i Dagsnytt Atten Laila Sølhusvik, reagerte og stilte kritiske spørsmål: Hvordan skal man avsløre at noen er noe annet enn det de utgjør seg for, hvis de ellers oppfører seg normalt? Politistater opererer ut fra paranoia og tror at det skjuler seg indre fiender. Den vage definisjonen PST og Hadia Tajik ga var ikke beroligende.

Tvertimot: Deres svar på hvordan man skal avgjøre om folk er det de utgir seg for, var mer overvåking. Det har utviklet seg en klokkertro på at overvåking gir svaret.

Deltakerne antydet også at f.eks publicistisk virksomhet egentlig – som effekt – kunne virke undergravende. Da er man virkelig ute og sklir. Documents kritiske holdning til dagens politikk kan falle inn under en slik definisjon.

Hvorfor er ikke PST mer presis i sine begreper? Det går ikke an å slenge om seg med slike belastede ord, som tillegges samfunnsundergravende virkning, uten å være mer presis. Ord som hat og hets er generelle og kan dekke nesten hva det skal være.

Document kommer tilbake til rapporten

Ny rapport: 10 år siden 22. juli – sentrale utviklingstrekk innen høyreekstremisme 

Her kan dere høre Hans Rustads verbale reaksjon i onsdagens andre skogpod:

Politikeren Kent Andersen er gjest i studio og presenterer Demokratenes punktvise program, som får red. til å utbryte at de høres ut som Rødt i gamle dager. -Helt riktig, svarer Kent. Det er likheter.

-Men er det ikke overbudspolitikk, stiller dere ikke maksimalkrav som er helt urealistiske, spør vi, og føler vi er tilbake til 1972 og den første folkeavstemningen om EU, eller EF som det het da.

Også den gang fikk neisida høre at de stilte urealistiske krav. Norge er en handelsnasjon og noe må vi leve av, var omkvedet.

-Vi må ingenting, er Kents svar. -Norge er et suverent land og ingen kan befale over oss. Men det gjør de idag. Vi har gitt bort fossekraft til tyskerne og bygget vindmøller ingen vil ha i stedet.

Energipolitikken kan bli en nøtt for myndighetene. Når folk nektes å fyre med olje som vi henter opp fra Nordsjøen og må betale dobbelt så dyrt for bioolje fra Brasil, er noe galt. Det er i hvertfall ikke nordmenns interesser som prioriteres.

Stadig flere vil oppdage det. MDG har vært en stor underviser i hvor destruktiv miljøpolitikk kan være.

Hvor fort vil det gå opp for mange nok til at det gjør en forskjell?

Kent har tro på at Demokratene kan gjøre en forskjell og at de kommer inn på tinget til høsten. Han kan bli vår tids Finn Gustavsen som kom inn for det nystartede partiet SF i 1961. Det markerte det nye venstres inntog i norsk politikk. Nå kan det samme skje med det nye høyre. Det vil være en revolusjon.