Document.no

Vi begynner med det nære. Vi gjør en erfaring mange andre har gjort når de kommer til Oslo. Vi skal ta en buss, rute 37, som er flyttet og ikke bare fra et hjørne til det neste, men mange hundre meter. Fra Oslo City til Hammersborggata som er helt oppe ved Sentrum kino. Det tar litt tid før jeg får samlet meg og i mellomtiden går jeg på måfå bort Storgata. Der befinner jeg meg omgitt av narkomane og prostituerte. Jentene er norske og mennene er utenlandske. Ute foran det gamle Polet sitter en gjeng i klynge på gata og gjør klar dagens første «inntak». Jeg ser ikke hva det er, men går skyndsomt forbi. Der narkomane overtar er det mye trash. Slumpreg. Men ingen snakker om at deler av Oslo overtas av slum. Det blir ikke bedre av at Raymond graver opp gatene og aldri blir ferdig. Det gir et preg av unntakstilstand: Stenersgata er et stort hull og har vært det lenge.

Stikkord for denne del av byen er trøstlesløshet. Vanlige folk skyr slike omgivelser. Det er ikke bare krim i seg selv, men søppel og lukter som forteller deg at dette ikke er noe blivende sted.

Oppe ved inngangen til Lovisenberg sykehus driver de og graver opp rennestenen. Jeg spør om det er Marie Lan Berg som er på ferde for å lage sykkelsti. Nei det er for å snevre inn gata slik at folk ikke kjører ut i Geitemyrsveien uten å bremse. Jeg peker på den røde trekanten til høyre. Er det noen bilister som ikke vet hva den betyr? Det virker som om noen – Oslo kommune – er oppsatt på å bruke penger. Raymond har akkurat kjøpt den gamle Vetrinærhøyskolen på Adamstuen til 1,35 milliarder, penger han ikke har, men som skattebetalerne før eller siden må betale.

Prestisjebygg og slum. Det er signaturen til dagens storbyer. Ferd kjøper NRKs hovedkvarter på Marienlyst. Alle vil leke og tenke stort. De gamle institusjonene som bandt menneskene sammen, betyr ikke noe.

Dette er det alvorlige ved planene om å rive Ullevål sykehus.

Den samme megalomanien preger politikken i USA der man vil erstatte amerikanerne med nye velgere og bygge om landet. Dette er planer som kan minne om Stalins femårsplaner.

De fortjener ett navn: Galskap. Satt i system er det totalitært.

Når mange mennesker i dag opplever at sammenhengen i tilværelsen forsvinner, lever de dårlig. Hva skyldtes dette tapet?

Kanskje at det pågår en revolusjon uten at det er allment erkjent.

Disse tingene tenker CS høyt over før regnværet innhenter ham.

Diplomaten Carl Schiøtz Wibye har skrevet boken Et vaklende Europa som nettopp er utkommet på Document forlag. Wibye har vært stasjonert i flere av de sentraleuropeiske landene og er fascinert av hvordan de to Europa’er er i utakt. Vest-Europa ser nedlatende ned på Øst-Europa, som egentlig burde kalles Sentral-Europa. Disse landene ligger i hjertet av Europa og de har vært bolverk mot invasjoner før sør og øst.

Når Ungarn og Polen, de to fremste i landene som har gått sammen i Visegrad-alliansen, motsetter seg innvandring utenfra, særlig den muslimske, er det fordi de i flere hundre år var under angrep fra det ottomanske riket. Ottomannerne oppga aldri drømmen om å erobre Europa og ga seg ikke før de ble slått ved Wiens porter i 1683.

Denne historiske vissheten lever fortsatt og gjør det umulig for sentraleuropeere å tillate innvadring fra MENA-landene. Ungarn og Polen slår også vakt om kristendommen og den kristne kulturarven. Heller ikke den står særlig høyt i kurs i det avkristnede Vest-Europa.

Nå er det LHQBT som striden gjelder. Ungarn og Polen vil under ingen omstendighet gå med på at de transseksuelles rettigheter utgjør en umistelig del av det europeiske verdifellesskapet. Hvis Brussel og Vest-Europa kjører hardt på tvangskonvertering til LHQBT kan unionen komme til å revne.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

David Berlinski heter en klok jødisk vitenskapsmann. Han var gjest i Eric Metaxas Socrates Society, Det er en fryd å høre på mennesker som kan mye, og som har råd til ironi og vidd. Berlinski har oversikten. Foredraget er fra 2014, men tidløst. Berlinski åpner med å fortelle om et brev som en religiøs scholar skriver som svar i en polemikk om den riktige forståelse av Bibelen.

Skulle Bibelen forstås bokstavelig? Dessverre er dette en posisjon som kristne i Norge altfor ofte har inntatt, og det har fremmedgjort dem overfor resten av befolkningen som lever i en moderne verden hvor dette synes uforståelig. Kristendommen ble en raritet. Kirken har forsøkt å tilpasse seg og er i prosessen blitt woke. Dvs den har mistet det vesentlig.

Tolkning er ikke det samme som relativisering. «Noen» ønsket å bruke denne forvekslingen til å retusjere vekk sannheten og meningen i Bibelen. Postmodernismen mente å bevise at det ikke fantes noen sannhet. Alt var relativt. Alt kom an på den som ser og ens ståsted. Det åpnet for en opphevelse av historien og den personlige historien. Mest ekstremt er dagens seksualpolitikk som innebærer en overskridelse av biologiske grenser. Noe lignende har aldri forekommet i historien før.

At denne normløsheten forsøkes påtvunget befolkningen, inklusive barn, er blitt en ny front i kulturkrigen som Sentral-Europa ikke akter å gi etter for.

At EU sentralt og Vest-Europa hevder at deres verdifellesskap er unionens er autoritært. Men von der Leyen, Merkel, Macron og Rutte vil aldri innrømme at de er autoritære. Det er det de andre som er.

Nordmenn er ikke glad for å ha mange mennesker rundt seg. Vi liker å være ute i naturen og ikke møte noen. Jeg tror det er gamle instinkter. Nå vil myndighetene at vi skal bo i klynger. Nansen kalte det kaninbur. Det bygges i rasende tempo og byggene er ikke vakre, enten det er boliger eller institusjoner.

I Stavanger er det en gammel bydel med små hus, der man hører stemmene til de som går forbi rett utenfor vinduet. Det er en helt annen nærhet enn den som finnes i boligblokker hvor vi er fremmede for hverandre. Det er en menneskelig målestokk på husene og gatene. Dette er «grønne» løsninger lenge før ordet var oppfunnet. Hvorfor kopierer man ikke det beste ved nære små samfunn? Er det fordi det skapes for stor avstand til myndighetene? De vil gjerne ha kontroll. I gamlebyen i Stavanger er det horisontal lojalitet, ikke vertikal.

Ute på Mosterøy ligger det intakte Ulstein kloster. Deler har vært brent, men det finnes rom, slik som spisesalen der stemmene fremdeles finnes i rommet. Det har slått meg i ettertid, at vi hørte stemmene som har gitt gjenklang under hvelvet. Det var en atmosfære av mennesker i rommet. Det var en sivilisert atmosfære. Kanskje vi også går tider i møte der mennesker må søke sammen for å finne det oppbyggelige og kunne stå mot kreftene som vil bryte samfunnet ned.

Historien vender tilbake.

Torsdag  feiret Kinas kommunistparti seg selv med en storstilt parade i Beijing. Men det er ikke bare kineserne som å hylle partiet og dets leder. Det må også de utenlandske selskapene som har latt seg lokke til Kina i jakt på rikdom. Xi Jinping krever at de går ned på kne, det gjorde de etter tur: Elon Musk og Warren Buffet og hans partner Charlie Munger synger ikke bare partiets pris. Munger sier at USA burde lære av Kina. Han beundrer Kina som klarte å pare Adam Smiths teori om markedet med kommunistpartiets styringsmodell. Ytringsfriheten måtte ofres, men det synes Munger er OK. Kina var nødt hvis det skulle lykkes.

Når man tenker på konsentrasjonsleirene og arbeidsleirene og uigurene er dette en utrolig uttalelse.

Amerikanske selskaper som Nike har etablert en produksjonskjede hvor slavearbeid inngår. Kinesiske myndigheter forstår godt hvilket nakketak dette gir dem over amerikanske selskaper. Det andre er pengene. Når et selskap som Apple har fabrikker i Kina og tjener pengene i Kina, er de fanget.

Christian Skaug er i dag i en norsk skog, og reflekterer over ting som kjennetegner Norge og hans adopterte hjemland Italia: Det viktigste er ofte det som ikke blir sagt.

Dagsorden denne uken blir en blanding av skogpod og Dagsorden. For en østlending er det overveldende å kjøre fra Eidsvoll og Oslo-gryta og nedover E18. Det er en stor reise som sikkert gjorde ekstra inntrykk pga reiserestriksjonene.

Vi som bor rundt Oslo lever i en boble uten å være klar over det. Vi tror vi er i det minste Norges sentrum, men andre lever i sin tilværelse ganske uberørt av Oslo. Oslo er begynt å bli spesiell og utvikle forestillinger om seg selv og Norge som ikke stemmer med virkeligheten. Oslo er ikke sivilisasjonens høyeste nivå, det er snarere et eksempel på dens forfall.

Det ser vi tydeligere når vi møter en rolig, velordnet, velstående by som Stavanger.

Hvorfor snakkes det ikke mer om det store spranget mellom fremstilling og virkelighet som preger Oslo og resten av landet?  Trolig fordi man da måtte rive forstillelsen som står som et stillas rundt hovedstaden.

For en østlending er det forfriskende å komme til Vestlandet. Det er ikke var vakkert, det er også en påminnelse om hva vi fortsatt er.

Videoen er klar til å se så fort den er ferdig å prosessere på Rumble. Følg oss der!

Følg oss også på PodBean, iTunes, og alle steder podcasts finnes. Husk å rate oss der med 5 stjerner så flere likesinnede sannhetssøkere finner oss der!

Velkommen til sesongens siste Ukens Sammenzurium. Kent Andersen og Rebecca Mistereggen tar oss gjennom nyhetsuke 25 på en kreativ måte, denne søndagen skal det nemlig handle om Newtons tredje lov: Aksjon og reaksjon.

All aksjon gir en reaksjon, og akkurat dette overrasker globalister og politikere like mye hver gang. Denne uken skinner det spesielt i gjennom i fotballen og politikken. Denne uken tar Andersen og Mistereggen for seg rasisme, hatefulle ytringer, valgdeltakelse, klimahysteri, NRK og barns immunforsvar.

Det blir sport og værmelding.

Vi minner om at dette er en ukesrevy og at humor kan forekomme.

Sesongens siste VnN vil ta for norske myndigheters berøringsangst i forhold til flyktningspionasje, ulovlig skattlegging og premiering av bosatte som sender penger til sine regimer.  Men, vi fremmer også en kandidat til St. Olavs orden som nok vil utfordre noen og enhvers berøringsangst.

Våre ni foregående sendinger har dreid seg mye om berøringsangsten som ser ut til å prege norske myndigheter, og da ikke bare utlendingsmyndighetene, Utlendingsdirektoratet (UDI, Justisdepartementet og Politiet. Nei, også Økokrim og Finanstilsynet ser ut til å sitte med hendene i fanget mens ulovlighetene får pågå, mer eller mindre uforstyrret.

Derfor var det gledelig å få gjensyn med en tidligere gjest hos oss, Leder for Eritreakomiteen, Finn Våge, i NRKs Nyhetsmorgen tidligere denne uken. Der ble det også gjensyn med Proba-rapporten: Press og kontroll – en studie av økonomisk, ideologisk eller religiøst press med utspring i opprinnelsesland, rettet mot personer med innvandrerbakgrunn i Norge. Denne rapporten ble i sin tid bestilt av Kunnskapsdepartementet, og var ferdig for et år og en uke siden. Etter det har den ligget i en skuff og samlet støv. Helt til nå.

Vi tillater oss å hevde at uten våre små, men insistente bidrag til å skape større forståelse for ekte eritreiske flyktningers frykt for regimet de flyktet fra, ville rapporten ha fortsatt å samle støv, og NRK ville også ha forblitt tause. Men, omsider er også statskringkasteren på banen, så da får vi se om de kan hjelpe med å få bevegelse i denne skammelige politikken.

• Forfølgde flyktningar skuffa over regjeringa (NRK)

En annen tidligere gjest i våre sendinger er Stortingsrepresentant Jon Engen Helgheim (FrP). Helt på tampen av vårsesjonen gjorde han alvor av sine lovnader om plage regjeringen med spørsmål om denne problematikken. Slik lyder spørsmålet som ble sendt inn denne uken, og som derfor fortsatt står ubesvart:

• Jon Engen-Helgheim (FrP): Vil statsråden ta initiativ til å endre dagens praksis for innvilgelse av asylsøknader fra eritreere, slik at vi ikke lenger er med på å opprettholde en inhuman og destruktiv praksis som undergraver asylinstituttet?

Kontroll

Mens norske myndigheter glimrer med manglende kontroll, introduserer vi seerne for en flyktning fra Eritrea (i 1978 en del av Etiopia) som har 42 år bak seg i Norge, og som har hatt kontroll som sitt varemerke. I 40 år jobbet jobbet han med utgiftskontroll og regnskaper for og på en rekke av de aller største olje-utbyggingene i Norge, Statfjord B og C, Gullfaks C og A, Gjøa med flere.

Vi mener Habteab Dagnew oppfyller alle krav til å motta St. Olavs orden:

• Den Kongelige Norske St. Olavs Orden tildeles som «belønning for utmerkede fortjenester for Norge og menneskeheten».

Til slutt i sendingen gir vi til gode redaksjonens ti råd, for ikke å si bud, til norske myndigheter. Budene vil dere få se i sendingen, men la oss røpe at de kan være medvirkende til å gi vår gode medarbeider Svein Moen og hans selskap Shadow Company, en sårt tiltrengt sommerjobb!

Med det tar disse sendingene en pause til over sommeren. Bruk gjerne sommeren til å se igjennom våre tidligere sendinger, for oppgavene står i kø!

God sommer!

OBS: Siden Document nå for andre gang er ‘bannlyst’ av YouTube’ oppfordrer vi alle våre Podkast-lyttere til å gå til vår kanal på PodBean, mens alle seere kan gjøre ett av to: Enten gå direkte til vår kanal på Rumble, eller klikke på DOC-TV slik det er vist her:

Så fort videoen er prosessert vil den bli tilgjengelig. Mens dere venter kan dere abonnere på Doc TV-kanalen på Rumble: https://rumble.com/DocTV.