Hei kjære

Hva er meninga med livet?

I

Jeg veit ikke.

II

Jeg veit ikke.

Men jeg spurte nettopp noen mennesker jeg er glad i om de kunne svare på noen spørsmål om meg. Det var en del av et kurs jeg går på, og et av spørsmålene var hva de trodde var formålet med livet mitt.

(Et annet spørsmål var hva de synes er vanskelig med å ha en relasjon til meg, men vi kan spare dét til en annen gang!)

Ikke én av dem jeg spurte trodde skriving, eller det å være forfatter, var formålet med livet mitt. Og det er jo ganske interessant, all den tid det er det jeg presenterer meg som: «Kaja Kvernbakken. Forfatter.»

Likevel er jeg enig. Jeg skriver for å tenke. Jeg skriver for å leve.

Jeg lever ikke for å skrive.

III

Jeg veit ikke.

Men det føles godt om dagen. Det føles viktig og riktig å gjøre det jeg gjør. Noen dager føles det vondt, men smerten har endret seg de siste årene. Frykten har kanskje blitt mindre? Den er der fortsatt. For all del. Senest i går hadde jeg et angstanfall. Men denne gangen kjente jeg at det var det som skjedde, og i stedet for å slukes av angsten, tenkte jeg: «Høh. Nå har jeg angst. Hvorfor det?»

IV

Jeg veit ikke.

Men jeg liker å leve.

Jeg liker å se sjøen glitre gjennom hekken og tenke på kulden av vannet når jeg stuper uti.

Jeg liker å stupe uti. Nei. Det er ikke sant. Jeg liker å ha turt å stupe uti.

Jeg liker å sykle forbi en blomstrende nypehekk.

Jeg liker å se humlene som har funnet de rosa ringblomstene mine.

Jeg liker å tenke på å kline (jeg liker å kline også, men det blir i grunnen mest med tanken om dagen).

Jeg liker! Så! Mange! Ting!

Og akkurat nå, liker jeg at skjæreparet sitter i treet utenfor og skvaldrer. Lurer på hva de prater om.

V

Jeg veit ikke hva som er meninga med livet. Kanskje bare å leve det. Være her. Føle. Prøve å gjøre ting litt bedre.

– Slipp, slipp, slipp, slipp, sier kiropraktoren.

Hun dytter fingeren hardt inn i enda en av de steinharde musklene mine.

Alt henger sammen med alt. Kjeven og skuldrene og mellomgulvet og hofteleddsbøyerne. Får ikke fikset bare det ene. Drar du i én tråd, rakner alt.

Jeg prøver å konsentrere meg om å trekke pusten dypt, lete etter noe å slippe tak i, men alt vil bare trekke seg sammen, og tårene pipler. Bygger seg opp i små demninger som brister og farger kinnene mine mascaragrå.

*

Jeg holder meg selv

oppe

spenner. hver. minste. lille. muskel.

jeg ikke engang vet finnes

holder meg selv

på plass

så jeg ikke flyter ut

eksploderer

*

– Det du har lært er ikke sinne, sier psykologen. – Det du har lært er aggresjon og vold, og det er ikke rart at du synes det er urimelig. Men det er ikke sinne. Du har lov til å være sint.

*

Jeg holder meg selv

klar

ingen overrasker meg

forutser

alt

klar

til å beskytte

slå

løpe

*

Jeg øver meg på å puste. Helt ned. Øver meg på å rette meg. Helt opp. Strekke toppen av hodet mot himmelen, brystkassa frem. Avsløre alle muskler som spenner seg uten at jeg trenger det. Ti sekunder senere har jeg kollapset fremover igjen. Musklene like stramme som før.

Hvor lenge må jeg holde på på denne måten. Hvor mange ganger må jeg slippe tak for å motvirke alle årene i helspenn.

*

Holder meg selv

trygg

tror jeg

men kroppen

smuldrer opp

fra innsiden

*

På vei ut fra behandlingsrommet føler jeg meg svimmel.

Jeg lurer på hvem jeg er hvis jeg slutter å holde meg selv fast. Hvor energien kommer til å gå, hvis den ikke trenger å gå til dette.

Slipp, slipp, slipp, slipp.

I

Jeg våkna sint.

Jeg våkna fresende.

Jeg våkna og innså at jeg har ligget og kjent på det store deler av natten.

…

04:38

05:16

05:27

…

Kjent min rettferdige harme dirre gjennom rommet.

Men hva faen er jeg sint for?

Hva faen er det jeg vil endre?

(Det korte svaret? Alt.)

(Det lengre svaret/akkurat nå? Vet ikke.)

II

Store deler av livet har jeg frykta sinne. Sinne er usaklig. Urimelig. Uforutsigbart. Truende. Og jeg, jeg er alltid saklig, alltid rettferdig, reflektert og imøtekommende. Alltid. Det finnes ikke slingringsmonn. Jeg sklir ikke ut. Aldri. Hvis ikke jeg beholder kontrollen, fatningen, tvinger musklene i ansiktet til å holde seg i ro (ta alltid på din egen maske på før du hjelper andre/ikke vis at du er redd, da har de deg), så kommer verden til å …?

III

Jeg la bøkene frem før jeg la meg. Notatbøkene. Kildene. La dem alle sirlig på et ledig hjørne av bordet. Et lite alter å våkne til. Jeg lirker ut den grønne med blader av gull, og krøller meg sammen foran den ukjente utsikten. Dette er også noe. Denne morgenen. Her. Skriver sinnet mitt. Freser på papiret. Tre sider. Som alltid. Krøller de siste ordene sammen under den siste linja. Det er ikke plass, og jeg skal avslutte. Alltid tre morgensider. Alltid sånn. Men jeg kan ikke gi meg. Sinnet er ikke tømt. Har ikke vist meg hva som ligger under. Hva som må endres. Jeg blar om. Fire sider. Fem.

Jeg vil peke. Rope. (Skrike, til og med?) Du! Det er din skyld!

Men jeg får alltid det samme svaret. En grense som er brutt. Noen som har fått tråkke over. (Din skyld!) Men det er jeg som har invitert dem inn. Holdt gjerdet nede uten å innse det. Og på innsiden står fire år gamle meg ubeskytta, igjen.

IV

Jeg løfter gjerdet igjen. Forsterker det. Unnskylder meg. Til barnet. Sånn kan vi ikke ha det. Ikke her. Ikke vi.

I

Her forleden dag, lot jeg være å lese i en selvutviklingsbok, og satte på en komedie på tv i stedet. Det høres kanskje ganske normalt ut, men jeg er en selvutviklingsjunkie. Jeg kan ikke huske en tid i livet mitt hvor jeg ikke har vært opptatt av å få det bedre, gjøre bedre, være bedre. Noe av det er drevet av en genuin interesse for hva det vil si å være menneske og bidra i verden, og noe av det, kanskje ganske mye av det, er drevet av frykt. En frykt for at jeg ikke er verdifull nok, elskbar nok, nyttig nok, hvis ikke jeg er best mulig.

Og det er fint å få det bedre. Men skal jeg være ærlig, så får jeg det ofte ikke bedre. Fordi fokus hele tiden er på det neste som må fikses. Det som er feil. Og i stedet for å ha det bra, og kose meg med det som er fint og som funker, går jeg og terper på det som ikke gjør det, og er sur på meg selv for det som ikke er «perfekt».

Det er egentlig ganske slitsomt.

II

Gottmaninstituttet (de som blant annet har kommet opp med de fem kjærlighetsspråkene) forsker på kjærlightsrelasjoner. Hva som får dem til å funke, og hva som får dem til å gå opp i limingen. I en undersøkelse de gjorde, ville de se på hva som fikk par til å føle seg nærmere hverandre: Å lære effektive måter å kommunisere og løse konflikter på, eller å fokusere på ting de likte ved partneren sin. De hadde også en gruppe som gjorde begge deler.

De parene som følte seg nærmest hverandre på slutten av studien, var de som hadde konsentrert seg kun om det de likte ved partneren sin. Teorien til Gottmaninstituttet var at når du lærer konfliktløsning, så er fokus på konflikten. Det kan være nyttig. Men det kan være krevende.

Vi trenger å ha det fint.

Vi trenger å ha det morsomt.

Vi trenger å legge merke til de tingene vi er glad i og glad for.

Når vi gjør det blir vi gladere.

Når vi er gladere er det lettere å legge merke til det vi liker.

Det er en positiv spiral.

III

Jeg kommer ikke til å slutte med selvutvikling. Jeg synes det er for spennende.

Men forholdet til oss selv, er også et forhold. Så jeg vil fylle livet mitt med mer av det jeg liker, akkurat sånn som det er. For det kan være ganske gøy å leve. Det kan være ganske hyggelig. Og jeg liker jo mye ved meg selv. Jeg er skikkelig rar, og det er ganske morsomt. Og jeg har en helt egen evne til å la meg begeistre over små, rare ting i verden.

For en glede å ha det sånn.

Hva liker du i verden? Hva liker du ved deg selv? Hva liker du å gjøre, for kosen, for gleden for moro skyld?

Hva om du gikk og gjorde det?

Føkk perfekt.

I kjærlighet

Din Kaja

Jeg sitter sammenkrøket i sofaen til en venninne. Venninnen er ikke her. Det står en rørlegger på badet i annen etasje, men det har ingenting med meg å gjøre. Han vil meg ingenting, og det er det heller ingen andre som vil disse få timene. Dette er stjålen tid. Og jeg skyndter meg. Tankene skyndter seg. Gjennom kroppen, fra den indre stemmen, til det indre øret og ut gjennom fingrene. Ned på tastaturet.

Dette er det beste stedet å være. I dette nået hvor jeg har tid til å lytte. Tid til å skrive det jeg hører. For selv om stemmen er del av meg, så føles det ikke slik. Det er det indre øret som er meg. Det som observerer. Det som er.

Min jobb er å lytte til det stemmen har å si. Stemmen snakker uavhengig av meg. Fingrene oversetter lydene til skrift.

Min jobb er å lytte, så stemmen får lyst til å snakke. Får lyst til å forme ord, forme skjebner, forme verdener.

Min jobb er å stjele tid til å lytte.

I kjærlighet

Din Kaja

Jeg skjønner at du vil ha et svar.

To streker under svaret.

At det er trygt å ha en plan.

En tidsfrist.

En entydig fremgangsmåte.

Og at det er fristende å jage etter alle disse tingene nå når du står her og ikke vet.

Jeg skjønner at uroen vokser i brystkassa, og at den uroen sier at du må skyndte deg å vite.

For gode folk de vet.

Smarte folk vet.

Vellykkede folk vet.

Gjør de ikke?

Og du vil jo også være god, smart, vellykket.

For hvis ikke sier den lille stemmen inni hodet at du ikke er verdifull.

Men den stemmen ljuger.

Og kroppen din er ikke klar. Den gjærer fortsatt. Brygger på en sannhet som ikke er funnet på i et øyeblikk av kaos, men som vil gi deg en lang og varig ro. La den fortsette med det. Ikke fall for fristelsen til å løfte på lokket og rote rundt oppi der. Du virvler bare opp støvet. Bryter det opp i stadig mindre partikler.

Konsentrer deg om noe annet i stedet. Gjør den neste tingen du liker. Og den neste. Små ting. Store ting. Mikroskopiske ting. Som gjør deg glad.

Svaret kommer.

Og kommer det ikke, så er det også et svar. Men ikke plag deg selv i mellomtiden.

Du er verdt så mye mer enn det.

I kjærlighet

Din Kaja

Jeg har grublet denne uken. Forrige helg traff jeg en venninne og forfatterkollega som ble helt satt ut da jeg introduserte henne som nettopp det. Kollegaen min har gitt ut én bok, akkurat som meg, men følte ikke at hun hadde lov til å kalle seg forfatter. Det var én ting med meg, som hun mener lever forfatterlivet, men hun som har en helt vanlig åtte-til-fire-jobb det var noet annet.

Og jeg kom på at dette har jeg hørt før i mange varianter. Jeg har snakket med anerkjente forfattere som ikke turte å kalle seg forfattere før de hadde gitt ut tre bøker. Og jeg har snakket med anerkjente forfattere som mener at man skal kalle seg forfatter så snart man skriver med et formål om å bli gitt ut. Det handler om selvrespekt.

Selv havner jeg et sted midt i mellom. I årevis har jeg sagt at «jeg skriver», fordi jeg ikke har hatt en ferdig bok, på et anerkjent forlag å vise til. Men nå har jeg det. Jeg er forfatter av en bok, og jeg skriver med et formål om å gi ut flere bøker. Jeg føler meg som en forfatter. En fersk forfatter, men dog, alle må begynne et sted. Samtidig finnes det etter hvert haugevis med dyktige, selvpubliserte forfattere. Skal ikke de kunne kalle seg forfattere fordi de ikke er gitt ut på et forlag? Bransjen er i en voldsom endring. Litteratur er ikke lenger bare det som finnes mellom to permer, men det er så mye, mye mer. Spoken word, Instagram-poesi, blogg-romaner. Teju Coles debutroman var faktisk aller først en blogg, og jeg synes det er kult at vi kan utfordre rammene for litteraturen, selv om jeg er innmari glad i tradisjonelle bøker.

Og når det kommer til å leve forfatterlivet, så skal det mye til å kunne leve av å være forfatter. Det er det kun noen ytterst få som kan. Selv kjente, prisvinnende forfattere må, det meste av tiden, finansiere skrivingen sin med andre jobber og stipender. Jeg oversetter og tar vikarjobber når det passer sånn. Venninnen min er lærer. Men vi er forfattere. Banna bein.

Hvor stopper du deg fra å være det du egentlig er?

Måtte du ha gode dager

I kjærlighet

Din Kaja

S forteller om en kunde som drømmer om å skrive bok. Men hun kan ikke skrive bok sier hun. Hun kan ikke skrive bok, fordi hun ikke har tid til å sette seg ned, uforstyrret, og skrive hele greia i ett. Hun har ikke hele uker, hele måneder, til å fordype seg. Og dessuten har hun barn.

Jeg får lyst til å gi henne en klem.

Jeg drømmer også om uoverskuelige vidder av tid.

Og jeg lurer på hva jeg hadde gjort hvis jeg ikke måtte jobbe for pengene?

I «Utopia for realister» skriver Rutger Bregman om studier som er gjort av universal basisinntekt. En månedlig pengesum du får, bare fordi du lever i et samfunn. Nok til å dekke det viktigste for livsopphold.

Det kalles også borgerlønn.

Vi er mange som er skeptiske til borgerlønn. Til at andre skal få penger uten å måtte gjøre noe for dem. Hva om de bare setter seg på sofaen og ikke bidrar?

Vi er villige til å forsake en slik borgerlønn for vår egen del, for at andre ikke skal få noe de ikke har «rett» på.

Men i Bregman sin bok viser studiene som er gjort at det ikke er det som skjer.

Folk har en iboende skapertrang.

Når de ikke må bekymre seg for overlevelse, spruter det opp med nye initativer. Verdiskapningen vokser, ikke ut av nød, men av lyst. Og dugnadsånden får et kraftig dytt.

Men enn så lenge, har vi ikke borgerlønn. Og det er ingen som kommer til å løpe etter oss for å gi oss vidder av åpen tid. Men vi kan lure oss til, kjempe oss til, lommer av tid.

Vi kan gjøre litt hver dag.

Et kvarter. En halvtime. En time hvis vi er heldige.

Det er ikke ideelt, men det er noe.

I stedet for at hverdagslivet tar tak i drømmene våre og smuldrer dem opp mellom fingrene sine.

Bare begynn et sted.

I kjærlighet

Din Kaja

Ett skritt

Ikke hele reisen

ikke engang halve

du trenger ikke engang å gå på bussen

du trenger bare å løfte den der foten din og sette den ned igjen, litt lenger unna

litt nærmere

det du vil

ha

og hvis du ikke vet

så ta et skritt i hver retning

du er langt unna spagaten

ennå, kjenn hva som føles

godt

vondt

likegyldig

viktig

ta et skritt til

bort fra det likegyldige

mot det viktige (gode? vonde?)

*

Du trenger ikke kartet. Det er så lett å la det motet fra deg. Så lett å skremmes av at reisa er lang. At den virker lang. Når den kanskje ikke er det. For det veit du ikke før du begynner. Lett å skremmes av at målet virker langt unna her, når det kanskje, egentlig, er rett ved siden av. Ingen brente broer. Du kan komme på besøk. Og kanskje stemmer ikke det berømte kartet med det berømte terrenget engang, for når du først har tatt et skritt ned den veien du trodde du ville gå, så finner du en sti, og (sjekk da!) den står ikke på kartet i det hele tatt!

Du trenger kompasset. Den lille magneten i brystkassa som sier deg hvor du vil. Som trekker i deg. Mot din magnetiske nordpol. Hvor nå enn den er.

Du trenger ikke overskuelige vidder med åpen tid. Eller perfekt psyke. Eller perfekt kropp. Eller et helt perfekt uttenkt, nesten ferdig prosjekt. Selv om det hadde vært digg. Selvfølgelig hadde det det.

Du trenger å bare begynne et sted.

*

Vil du skrive en bok? Skriv ett dårlig dikt om dagen, mens du sitter på do, på jobben (du får lov til å sitte med buksene på, oppå dolokket, om du ikke virkelig må på do da, gjør som du vil).

Vil du bli fotograf? Fotografer. Ett dårlig bilde om dagen. Kanskje av skoen din. Hver dag. Mens du sitter på T-banen (eller står, fordi det plutselig alltid er fullt på den du tar, men ta det bildet, og se hva som skjer, hva som endrer seg, i deg).

Vil du bli elsket? Så elsk. Begynn med deg sjæl. Det går greit om du glemmer å kjøpe roser (men husk det innimellom, eller en god sjokolade, eller til og med en dårlig en, bare fordi det tross alt er ganske hyggelig), men smil over at du skriver dikt på do og tar bilder av skoa dine, du er ganske sinnsykt fantastisk som tør, som har dette hemmelige prosjektet, dette bittelille, hemmelige prosjektet.

Vil du? Så finn den bittelille minste tingen du kan gjøre som tar deg ett bittelite skritt nærmere.

Vær så snill.

I kjærlighet

Din Kaja

Klokka er 14:30 når jeg lukker døra til kontoret. Jeg føler at jeg gjør noe galt. At jeg burde jobbe. Minst til 16. Helst til 17. Men dette er grunnen til at jeg driver for meg selv. At jeg kan styre min egen tid. At jeg kan gjøre mer av de tingene jeg liker, følge min egen rytme. Reise og jobbe andre steder. Også glemmer jeg det. Akkurat som at jeg glemmer at et forhold ikke må se ut på en bestemt måte. At jeg selv kan velge hva jeg vil bruke ettermiddagene og kveldene mine til. At selv om jeg vil at livet skal være annerledes på en stor måte, og helst i forgårs, så kan jeg nyte de tingene som er bra akkurat nå.

Et tjuetalls svaner har slått seg ned nederst i Akerselva for vinteren. Jeg har sett enkeltfugler her også på sommeren, men da er det for mange folk her til at hekkende par trives. De kommer ikke før elvene og innsjøene fryser til lenger inn i landet, og det blir vanskelig å finne mat.

Nå svømmer de i en stor flokk mot ethvert menneske som nærmer seg elva, i håp om at de har med seg en brødskalk eller noe annet spiselig.

Det er også et par ungfugler her. De er nesten like store som de voksne, men mørkegrå og fortsatt litt lodne i fjærdrakta. De holder seg alltid i bakkant av flokken, og jeg vet ikke om det er fordi de er redde for straff fra de eldre svanene, eller om de bare ikke har skjønt at mennesker kan være ensbetydende med mat.

Jeg har ofte tenkt på meg selv som trekkfugl. Det lengste jeg har bodd på ett sted er fire år, og i løpet av mine 40 leveår har jeg hatt 25 forskjellige adresser. Det gir i gjennomsnitt 19 måneder på hvert sted. Er det rart jeg blir rastløs?

Samtidig ønsker jeg å sitte fast et sted, høre til, ha en base å vende tilbake til når jeg har vært ute og luktet på verden.

Om halvannen uke reiser jeg til Berlin. Det tar 16 minutter å ta seg fra forfatterforeningens leilighet og til dyrehagen. Første gang jeg var i fuglepaviljongen kjente jeg på at jeg ville sitte der, i dagevis, og bare se hva som skjedde. Hvilke ord som ville komme.

Stipendsøknaden jeg har skrevet forteller om klimaendringer, bevaring av mangfold og forskjellene på å være en fugl i fangenskap og i frihet.

Jeg mener tingene jeg har skrevet i søknaden.

Men jeg vil fortsatt bare sitte der. I fuglepaviljongen. Og se hva som kommer.

*

Hvor sitter du fast i hvordan du tror ting må være?

Hvor føler du at du må bevise noe?

Hvor nekter du deg det du faktisk kan få?

Har du glemt hvor fri du faktisk er?