Hei kjære

Da jeg var fjorten hadde jeg en stor krangel med faren min. Jeg drømte om å søke på kunstskole, men han ble helt fra seg, og mente at jeg med mine karakterer burde bli noe. Revisor for eksempel. Jeg husker jeg kom hjem til moren min helt oppløst i tårer

– Alle er så opptatt av at jeg skal bli noe, sa jeg. – Kan de ikke se at jeg ER?

Toogtyve år seinere og jeg må stadig la ungdomsversjonen av meg selv minne meg på hva som er viktig her i livet. Bare det å få være til er en enorm gave, selv om det av og til føles som at livet er en eneste lang motbakke.

Neste uke blir travel, men mellom språkvask, oversettelser og opplesninger, tror jeg at det skal bli tid til noe jeg ikke har hatt tid til på lenge: Å tenke lange tanker. Ikke praktiske tanker, grubletanker eller bekymringstanker, men undringstanker. Språk-, ord- og overskuddstanker. De kommer ofte til meg når jeg vet at jeg ikke skal rekke noe, at jeg ikke kommer til å bli forstyrra og at ingen forventer noe av meg i nærmeste fremtid. De kommer når jeg har tid til å sitte i ro og lese, alltid med notatboka i nærheten, og et vindu å stirre ut av, eller mennesker å observere, som ikke kjenner meg, men som bare tilfeldigvis eksisterer i nærheten av meg der og da. Ofte kommer det av å lese essays, oftest da, men også all annen skjønnlitteratur kan sette det i gang. Og jeg elsker det. Det er kanskje da jeg føler at jeg ER som mest.

(Og når jeg sitter rundt bordet med gode venner, når jeg kan dingle med beina utenfor bryggekanten og bare se, når jeg stryker hånda gjennom den tjukke pelsen til en firbeint venn. Men de lange tankene altså …)

Når kjenner du at du ER?

Sola har snudd.

Sola har snudd.

Den har det.

Det er snart en måned siden.

Her i Oslo er dagen 44 minutter lenger enn på solsnu.

Det føles som ingenting.

Jeg vet at det er sånn. Hvert år er det sånn. Jeg feirer at sola snur, og det er virkelig noe å feire, jeg synes det, men det er disse ukene, når jula er over og det fortsatt er lenge igjen til vi merker at sollyset kommer tilbake, det er disse ukene som er verst.

Når dagene er så mørke at de sverter av på tankene.

Og tankene er så mørke at de sverter av på verden.

Og de få fargene som finnes forsvinner.

Jeg snakker med F og med S og med R.

Hører mørket i stemmene deres.

Desperasjonen.

Kjenner den igjen i meg selv.

«Hva er det som er galt med meg?»

Det er ikke noe galt med deg.

Dette mørket er ikke ditt.

Selv om det føles sånn.

Jeg sier:

Har du vært ute i dagslys i dag?

Har du gått en tur, fått opp pulsen?

Har du tatt D-vitaminer?

Har du spist?

Har du dusja?

Har jeg?

Jeg går til kjøleskapet. Tar ut tranflaska. Går ut i gangen. Finner frem jakke og støvler.

Jeg går og går til jeg kjenner at jeg smiler uten å prøve på det en gang.

Jeg veit at det også går over. Om noen timer eller minutter.

Men jeg husker i hvert fall at inni meg finnes det lys.

Selv om det må fores iherdig.

Inni deg finnes det også lys, kjære.

Og dagene blir lysere.

Mer og mer for hver dag nå.

Hold ut.

I kjærlighet

Din Kaja

I

Har ikke et barndomshjem

et sted der jeg

og alle søsknene mine sprang barbeint

gjennom vannsprederen

et sted hvor unga våre

skal gjøre det

(hvis vi får unger da)

et sted

hvor jeg veit

at slik er sommeren

slik er høsten

vinteren

slik er våren

Jeg har bruddstykker

mellomlandinger

balkongkasser rundt røttene

for å stoppe dem fra å spre seg

vokse for dypt

lette å ta med seg

henge opp igjen på nye steder

Jeg har

denne koppen

disse bildene

bøkene mine som lukter

kjent uansett hvor

jeg åpner dem

II

Jeg gikk den vanlige runden min i dag. Den helt vanlige runden. Ikke modifisert for hålkeføre. Vinden var varm og det føltes som om det ikke var noen vei tilbake lenger. Vinteren er helt over.

(I hvert fall håper jeg det.)

Jeg er 38 år gammel. Jeg har aldri bodd på ett sted lenger enn fire år. Dette er min tredje vår i denne leiligheten. I dette nabolaget. Det er sannsynligvis min siste. Jeg visste det da jeg flyttet hit, at dette stedet ikke var for evig. En 30 kvm sokkelleilighet, med alt på ett rom. Likevel er det vemodig. Jeg er lei av å flytte. Jeg vil finne et sted som er hjem. Jeg vil falle til ro. Følge naturen, ikke bare gjennom noen sesonger, men et helt liv.

Så jeg håper livet mitt blir langt.

III

Jeg har lister over alle stedene jeg har bodd. Det er mange. Jeg husker ikke hvor mange, og orker ikke å finne listene, eller begynne på nytt. Jeg lurer på om jeg født med denne uroen, eller om jeg har fått den, etter alle gangene jeg flyttet med militærforeldrene mine. Og likevel, alltid dette behovet for å bygge rede. Ha et hjem. Et trygt sted. Noe som ingen kan ta fra meg.

IV

Jeg trenger en skog å prate med. Røtter å takke og greiner å flette fingrene mine inn i. Jeg trenger et hus, ei hule som er mi, men jeg trenger også ei jord å plante skosålene mine mot. Fugler å bli kjent med.

Jeg hadde satt alarmen på klokka 7. Ikke som et nyttårsforsett, men fordi det føltes på tide å komme inn igjen i en rytme. Inn igjen i et rom som er stort og stille nok til at det er plass til tankene mine der, og mulig å høre dem.

Klokken 05:16 våkner jeg av at en av bøkene fra bokhyllen over sengen treffer meg i ansiktet.

«Hva vil du nå?» tenker jeg. «Hva er det du vil at jeg skal legge merke til?»

Jeg er sint.

Jeg vil sparke, slå og bite.

Jeg får ikke sove igjen, så jeg står opp.

Ute snør det, og et mykt, orange lys fyller natta. Jeg veit det er lysforurensing. At det forstyrrer fugler og dyr, men det føles trygt og behagelig dette lyset.

Likevel er jeg fortsatt sint.

Jeg er ofte sint på andre fordi de ikke gir meg det jeg vil ha, eller det jeg tror jeg trenger. Jeg skammer meg over det, men disse brevene handler ikke om å være perfekt, de handler om å være et menneske, så jeg skriver om det likevel.

Det er sjelden jeg forteller om sinnet mitt, spesielt ikke til de det gjelder. I stedet glir følelsen over i en forakt for at den andre personen kan behandle meg på denne måten. Men når jeg stopper opp, når jeg tillater meg å kjenne på sinnet, oppdager jeg ofte at den jeg er aller mest sint på, er meg selv.

For jeg gir meg heller ikke det jeg vil ha, og jeg tillater at folk tråkker over grensene mine og behandler meg uten respekt. For å være helt ærlig, kan jeg finne på å gjøre det for dem, uten at de har bedt om det engang.

Misforstå meg rett: Det er ikke greit at folk behandler verken deg eller meg uten respekt. Vi har lov til å si ifra. Lov til å fjerne oss fra situasjonen. Men den manglende respekten fra andre ville kanskje ikke fått lov til å vedvare, hvis det ikke var for den manglende selvrespekten, tendensen til å gjøre andre viktigere i livene våre enn oss selv.

«Du forstrekker deg» sier psykologen min. «Du tilpasser og tilrettelegger og justerer. Men hva gjør de for deg?»

Problemet er at jeg ikke ser forstrekkelsen før det er for seint. Eller, det er kanskje aldri for seint. Men jeg ser den ikke før lenge etter at den er blitt en vane. En selvfølgelighet.

Hvordan bygger man nok selvrespekt, og selvbevissthet, til å unngå det? Til å skjønne hva som er å forstrekke seg, lenge før man gjør det?

Det er ikke rart vi blir sinte, når andre ikke forlater seg selv for oss, på samme måte som vi gjør for dem. Det føles urettferdig. Skeivfordelt. Og det føles skummelt å skulle slutte med det. For hva om den andre personen ikke fyller igjen tomrommet som blir igjen? Hva om de ikke kommer etter, hvis vi trekker oss unna?

Det har sluttet å snø. I hvert fall for nå. Et tjukt lag ligger over julelysene på balkongrekkverket.

En bekjent har skrevet en tekstmelding i løpet av natta for å fortelle meg om hvor viktig Motlys har vært i det blinde miljøet.

Jeg gråter en skvett.

Det har gjort mer vondt enn jeg har villet innrømme at boka ble forbigått i stillhet av anmelderne.

Jeg synes den hadde fortjent mer, men i det minste har jeg dette: At flere i miljøet synes at boka er noe av det beste de har lest om å bli blind, og at den gis til venner og familie for at de skal forstå hvordan det føles å miste synet.

Og det er kanskje det aller viktigste.

Måtte sinnet ditt vise deg vei

I kjærlighet

Din Kaja

når jeg skriver dette er det den siste dagen

jeg puster ut

sender teksten over en usynlig terskel i tiden

mot deg

puster inn

den første dagen

puster inn håp

fordi jeg heller vil glede meg

enn å aldri bli skuffa

fordi jeg trenger et lys å gå mot

midt i dette nået

midt i dette nået

pakker jeg sammen en bylt

av fortid

av det som skal nære meg

for hvert skritt

for hvert nå

inn i fremtiden

jeg pakker ordet takk

og alle tingene jeg takker for

jeg takker for maten

for lyset

for gleden jeg har kjent på

når fuglene har festet

med meg som vitne

jeg takker for styrken og respekten

jeg har funnet i meg selv

for meg selv

jeg takker for kjærligheten

som er gitt meg

som jeg har turt å ta imot

jeg takker for dette ordet

takk

det største og det viktigste ordet

jeg kan

jeg pakker alt dette

og knyter sammen bylten

så tar jeg et skritt

inn i et nytt nå

*

Måtte dette nået være fylt med glede, og dette

Din Kaja

I morgen er det siste dag i 2022, og jeg vil benytte anledningen til å takke for følget så langt. 52 nye brev har det blitt. Snart 250 totalt. Hvem skulle trodd det våren 2018? I dag har jeg samlet noen spørsmål for å se oss litt tilbake, og kanskje minne oss selv på hva vi ønsker å ta med oss videre inn i det nye året. Les dem og la dem leve i deg, eller finn frem en notatbok og skriv svarene dine ned.

La oss begynne:

• Hva er du stolt over å ha oppnådd i året som er gått?


• Hva har fylt deg med mest glede?


• Hva har fått deg til å føle deg mest levende?


• Hva har fylt deg med mest kjærlighet?


• Når følte du deg mest som deg selv?


• Hva lo du av i året som er gått?


• Når følte du deg aller mest tilstede?


• Hva har du lært av nye ting? Om verden, deg selv og andre?


• Hvem har bidratt til å gjøre dette året bedre for deg? Og har du fortalt dem det?


• Hvem har forsynt seg med mer enn de har gitt? Og kan du gi det til deg selv i stedet?


• Hva ønsker du å ta med videre, inn i det nye året?


• Hva er du klar for å gi slipp på?

Godt nytt år, kjære

Jeg gleder meg til å se deg vokse videre i det nye året.

I kjærlighet

Din Kaja

I

Fra flyvinduet ser jeg først de syv søstre badet i sol. Skyene har sprukket opp akkurat her, og fjellene ligger og ser utover havet. Lovund kan ikke være mange minuttene unna. Hvis vi er heldige er det klart hele veien ut dit. Klokka er 12:05. Havet er stille. Båtene går. Men selv om vi kan se øya her oppefra, kommer vi ikke til å være der ute før 21:20. Ført må vi ned i Bodø og vente i fire timer, før båten sørover går. Den tar fire timer til Stokkvågen, så én time utover i havet. Lovund er nest siste stopp før Træna.

II

I kofferten har vi pakket fenalår og krydder. Kanel, stjerneanis, nellik og kardemomme. Det trenger jeg for å lage gløgg, og gløgg trenger jeg for at det skal bli jul. Siden jeg var liten har moren min og jeg alltid vasket og pyntet huset lille julaften, men når grevinnen og hovmesteren begynte, varmet vi gløgg og spratt fenalåret. Dette er første jul med en ny familie. Nye tradisjoner. Jeg trenger noe som er mitt.

III

M sier alltid om Lovund at det er ti grader og regn der. Hele året. Men når vi går ned landgangen er det to minus og et lett snødryss i lufta. Bakken har et tynt hvitt lag. Kanskje får de hvit jul i år. Stort sett er det for mildt, eller så blåser snøen på havet. K og J er kommet for å møte oss. K er sur for at han ikke får sine egne ski av foreldrene, men snøen er for tynn til å gå på langrenn. Oppdrettsmillionærene har riktignok gått sammen om å kjøpe en snøkanon, så barna i det minste kan få snø i barnehagen og på skolen, men den er ikke kommet ennå.

Vi går inn kjellerinngangen. I kjellerstua har svigerinnen min redd opp til oss på sovesofaen. Det henger stjerner i alle vinduene.

IV

Om natta blåser det opp. Klokka 09:10 begynner det så vidt å skumre, og jeg kan se skyene fare som skygger over den mørkeblå himmelen. Lovund ligger rett sør for polarsirkelen, så her blir det egentlig ikke mørketid. Sola karer seg over horisonten noen minutter midt på dagen. Men det ser ikke vi. Bebyggelsen ligger nord-øst på øya. Og sola gjemmer seg bak fjellet på denne tiden av året. Kanskje de som bor i det nye byggefeltet helt øst på øya kan få et glimt, hvis skyene blåser bort.

Jeg lister meg ut av senga og setter meg inne på det lille hybelkjøkkenet, åpner notatboka og skriver. Etter en times tid når lyset endelig fra himmelen og ned på bakken utenfor vinduet der jeg sitter. Snøen er borte.

V

Et kvarter før grevinnen og hovmesteren begynner, bærer jeg kjelen med eplejus og krydder opp på kjøkkenet i hovedetasjen og åpner plasten rundt fenalåret. Lille L sier at det er mat, og begynner å rope på J. J må også få. Jeg spør om han vil smake. Det vil han. Jeg hører ham gjennom hele stua på vei opp til søsknene sine.

Mjom-mjom-mjom, sier han.

Når J kommer ned, proklamerer hun at hun ikke liker fenalår. Jeg sier at sånn er det, og at da skal hun selvfølgelig slippe å spise det, men lurer på om det kan ha noe med å gjøre at hun fikk brorens halvspiste bit.

Eplegløgg liker hun da.

Spesielt de rare stjernene som flyter rundt i kjelen.

VI

Før vi legger oss har vinden løyet litt, likevel kaster de tjukke snøfillene seg mot bakken. Det er like mye snø på veien nå, som da vi kom i går. Kanskje blir det likevel hvit jul.

I

Det skjer over natten. Plutselig er kunstig intelligens i ferd med å ta over alle jobbene våre. Hva skal vi med forfattere, programmerere, advokater og skoleelever, når vi kan fore spørsmålene og kravene våre til en robot og slutte å tenke selv?

Det er i hvert fall slik det fremstår overalt hvor jeg snur meg på sosiale medier og i nyhetene.

De som er positive klapper i hendene og sier at nå er det bare et spørsmål om tid, før vi alle kan sette oss tilbake og nyte et liv der maskinene gjør drittarbeidet og vi mennesker gjør kun de tingene vi har lyst til.

Jeg har hørt tilsvarende sitater fra så langt tilbake som den industrielle revolusjonen, men rikdommen og tiden maskinene kjøper, fordeles ikke utover massene. Den konsentreres på stadig færre hender på toppen.

Jeg finner ikke igjen det originale sitatet, men Stephen Hawking skal en gang ha sagt at

«Alle kan nyte et liv i luksuriøs fritid, hvis den maskinproduserte rikdommen deles. Eller så kan folk ende opp i elendig fattigdom, hvis maskineierne lykkes med å drive lobbyvirksomhet mot omfordelingen av rikdom. Så langt tenderer vi mot det andre alternativet, der teknologien driver frem stadig økende ulikheter.»

II

I Stavanger blir jeg venn med ei kråke. Jeg forer den med tranebær og solsikkefrø. Den er sammen med en hel liten flokk, men det er denne ene jeg biter meg merke i. Den virker ekstra kontaktsøkende, og trekker seg ikke unna når jeg kaster noe mot den. I stedet hopper den og fanger maten i lufta.

Jeg har hørt at hvis du vil bli venner med ei kråke, men ikke har noe å gi den, så kan du prate med den. Kråkefugler kan forstå mange ord, og hvis du prater med den kan den oppfatte deg som interessant og verdt å bruke tid på.

III

Jeg hører på en podcast om den nye chatteroboten. Den har trent seg selv til å forutse hva det neste ordet burde være. Og det neste. Og det neste. Jeg er imponert over hva den kan få til. Den gir meg oppgaver jeg kan øve på når jeg koder. Et treningsprogram for den vonde ryggen. Men jeg synes beskrivelsen av hvordan den fungerer høres farlig likt ut hvordan et barn med traumer lærer seg å forutse hva det skal si for å gjøre de voksne glade, eller holde seg selv trygg.

Dessuten lyger roboten så det renner av den.

Det viktigste for den er ikke at det den sier er sant, men at vi tror på den. At det den sier høres sannsynlig ut.

Når vi mennesker ikke er trygge, når vi er redde for å bli avvist, utstøtt av flokken, kommer sannhet i andre rekke.

Vi forteller oss selv at det er fordi vi ikke vil såre andre. At vi må være høflige. Men jeg tror at det også er løgn.

Jeg lyger om mange ting. Spesielt om sinnet mitt. Det vil si. Det er ingen som vet når jeg er sint. For jeg smiler og har en mild og forsonende stemme. Men inni meg tenker jeg på å slå og sparke og trampe hardt på ting så de knuser. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være sinna på utsiden. Hvordan jeg skal uttrykke sinnet på en sunn måte. Så jeg later som ingenting. Og blir sintere.

*

Det ble ikke et brev om jul denne gangen. Men jeg håper du får gode juledager, sammen med mennesker du tør å være deg selv med.

I kjærlighet

Din Kaja

Om høye terskler og feiring.

I

«Heeeey! So what’s up?»

Roxana strekker armene over hodet på skjermen foran meg. Roxana bor i Bucuresti. Hun er tekstforfatter, skriver på en roman og driver sin egen lille bedrift. Akkurat som meg.

Hver onsdag de siste 3,5 årene har vi sjekket inn med hverandre. Hva har vi gjort den siste uka? Hva er planen for den neste?

Hun kaller oss accounta-buddies.

«Not much», sier jeg. Jeg skal bare gjøre ferdig oversettelsen av en strikkebok, og gjøre klar Drømmestart og 52 for en ny runde med påmeldinger før nyttår.

«Not much?!», roper Roxana. Det der høres ut som store greier.

Jeg stopper opp. Det gjør jo det. Jeg bare føler meg så rolig at jeg blir lurt til å tenke at det ikke er så mye. Eller krevende.

II

2021 skulle være et år i hvilens tegn. «Hvile» var det ordet som kom til meg da jeg skulle finne én ting å jobbe med i året som er gått. Én ting å fokusere på. Jeg husker jeg ble sint da det dukket opp igjen og igjen. Jeg hadde ønsket meg «vekst», eller noe i den duren. Følte meg klar for det. Følte jeg fortjente det. Men jeg fikk hvile. Fordi jeg fortjente det enda mer.

Jeg vet ikke hvor flink jeg har vært til å overholde mottoet mitt i året som har gått, men jeg må lytte til noe av det jeg selv lærer bort, og minner meg på at det ikke handler om å gjøre noe perfekt, men møte opp og gjøre jobben. Øve til man mestrer det. Og i dette tilfellet har det handlet om å ikke gjøre jobben. I hvert fall ikke dytte kroppen forbi tålegrensene sine.

Og det tror jeg at jeg har klart.

III

Dette er den siste onsdagen før vi tar juleferie, så Roxana og jeg oppsummerer resten av året også.

Jeg tenker at jeg ikke har fått til noe særlig, men denne gangen er det angsten og ikke roen som lurer meg. Jeg må se med undring på alt jeg faktisk har fått gjort. En ny roman, to store kurs og mange små, et nydelig, fruktbart skrivefelleskap, og snart 40.000 ord på enda en roman.

Not much indeed.

Hvor høyt skal egentlig terskelen for suksess ligge? Er det kun det perfekte som fortjener applaus? Eller kan vi se på alle de små tingene og feire dem, og oss selv, også? Feire de gangene vi klarte å velge hvilen. Selv om det ikke var hver gang. Feire de gangene vi valgte gleden? Og alle de små tingene vi har gjort som har tatt oss nærmere et lunere liv hvor drømmene våre får lov til å leve?

IV

Jeg vet ikke hva ordet mitt for 2022 skal være ennå, men jeg innser at jeg har vokst i året som er gått. At veksten finnes andre steder enn i rein metrikk. Å fokusere på hvilen har gjort meg til et helere menneske. Og jeg innser at jeg har funnet hvile på mange steder jeg ikke trodde at den fantes. Som i å skru av det evige tankespinnet for å finne den perfekte løsningen, fordi den perfekte løsningen ikke finnes, og hvis den gjør det, så er den i hvert fall ikke inni mitt hode.

Som i å våge å ta et skritt bort fra skrivingen når jeg har kjørt meg fast, og stole på at ordene vil komme etter hvilen.

Som i å slippe taket i bildet på hvem jeg tror jeg må være, og heller være den jeg er. Det finnes hvile også i det.

Og vekst.

Hei kjære

La oss feire, nå når vi nærmer oss slutten av året. La oss stoppe opp og sette navn på alle de gode tingene som skjedde i 2022. Alt vi fikk til. Alt som var fint. Selv om det føles smått. Selv om det er mye vi ønsker skulle vært annerledes. Bedre. Mere.

Du er et helt fantastisk menneske.

Selv med all den motgangen du har møtt i året som har gått, så er du her fortsatt. Du klarte det. Et år til. Og om bare noen få dager snur sola. Det går mot lysere tider. Og det lyset du skinner viser vei for mange. Selv om du kanskje ikke vet hvem de er, eller hvor viktig nettopp du er for dem.

Takk.

Klapp deg selv på skuldra for alt det gode.

La deg gledes og forundres.

Vi skal tidsnok lage forsetter for det nye året.

Vi har fortsatt en jobb å gjøre.

Men vi har tid til å stoppe opp litt og se oss tilbake.

Hvis vi har klart alt dette, overlevd alt dette, tenk bare hva vi kan få til videre.

I kjærlighet og beundring

Din Kaja