Hei kjære

Det tar den tiden det tar. Noen ganger skulle vi ønske at det gikk raskere. Noen ganger skulle vi ønske at det gikk saktere. Noen ganger kunne vi kanskje ha gjort det litt raskere, så vi fikk mer tid til det vi vil skal vare. Noen ganger gjør vi ting raskere, jobber lengre dager, bare for å oppleve at det vi vil bli ferdig med, bare vokser seg større. Andre ganger gjør vi ting saktere, for å slippe å gjøre det vi kanskje burde gjøre.

På mandag skal jeg levere andreutkast til romanen min.

Jeg har en plan.

En helt oversiktlig og overkommelig plan.

Kanskje ikke overkommelig til mandag.

Ikke uten å sitte oppe til langt på natt, og få senebetennelse, og nerver i klem, og akutt søvnmangel, og kanskje ikke da engang.

Men helt overkommelig. På sikt. Hvis jeg jobber jevnt og trutt.

Og kanskje også til mandag.

For to år siden, ville jeg ha sittet oppe til langt på natt. Og jeg ville ha kjent knipet i magen, frykten for å ikke rekke fristen. For hva alle ville tenke da. Jeg ville tenkt på alt som kunne ha gått galt.

Men jeg har ikke tenkt å sitte opp hele natten. Ikke med mindre jeg kjenner energien og lysten. Og det er ikke fordi jeg ikke vil bli ferdig. Jeg vil bli ferdig. Og jeg vil hedre avtalene mine. Jeg vil det. Men jeg vil også leve et godt liv. Og et godt liv for meg, det er å skrive, jevnt og trutt, få nok søvn, spise sunt.

Det tar den tiden det tar.

Og det har også tatt denne tiden, disse årene, å kjenne på at det er sant.

Visst har jeg det travelt. Jeg har en drøss med bøker i meg som jeg vil få ut. Men jeg har det for travelt til ikke å leve godt samtidig. For travelt til ikke å ta helsen min, og de andre delene av livet mitt på alvor.

Hva har tatt sin tid for deg?

Hvor er du redd for at du ikke kan ta deg tid?

Hvor kjenner du deg mer på plass i deg selv nå enn for to år siden?

Måtte tiden stå stille i de gode øyeblikkene denne uken

Din Kaja

Hvordan stoler man på at ting ordner seg?

Hvordan slipper man taket, og tillater at ting kan skje, uten å måtte tvinge dem?

Jeg er 40 år, 1 måned og 11 dager og jeg er blitt til en tanks. Et pansret militært kjøretøy som dundrer blindt frem gjennom livet. Metallet som et skjold rett under huden. Så hardt og stramt at det nesten ikke går an å puste.

Jeg har ingen tillit til at ting ordner seg.

Jeg vil ha tillit, men maskineriet er så velsmurt, og autopiloten så kraftig at jeg ikke aner hvordan jeg skal koble den ut.

Jeg vil tro på at jeg kommer frem, men hvis jeg skrur av motoren er jeg redd jeg ikke kommer til å bevege meg av flekken.

De som står på utsiden vil kanskje si at det ikke gjør noe.

At den blomsterenga jeg er i ferd med å kverne opp med beltene mine, er et fint sted å være. Hvorfor skal jeg haste videre herfra?

Men jeg ser ikke blomsterenga. Ser bare en prikk i horisonten når jeg kikker ut gjennom kanonløpet. Det er dit jeg skal. Det er dit jeg må. Eller?

Plutselig velter kloden. Jeg slår hodet mot noe hardt. Når jeg får summet meg begynner jeg å trekke og skyve på spakene, trykke på knappene jeg har omringet meg med. Men ingenting skjer. En halvkvalt lyd slipper ut fra dypet av maskinen, men jeg står helt i ro.

Jeg finner en hekte under huden. En til. En etter en låser jeg dem opp. Slipper pusten til. Kravler ut av panseret som et uformelig bløtdyr.

Tanksen min har kjørt seg fast i en grøft. Jeg får den ikke ut herfra. Ikke på egenhånd.

Lenger bort ser jeg en større tanks, og må klore meg fast i jorda for å ikke bytte ut et skall med et annet.

Her ute kommer noen til å spise meg.

Sitter jeg i ro, er jeg et enda lettere bytte.

Jeg kravler inn under buken på min egen tanks så ingen skal se meg.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal lenger. Eller hvordan jeg skal komme meg dit.

Men pusten slipper til.

Dypere og videre enn før.

Dypere og videre enn noen gang.

Jeg bestemmer meg for å bli.

Akkurat her.

For nå.

*

Hvor er du på vei kjære?

Måtte du komme dit med glede og latter.

Stor klem

Din Kaja

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et brev fra arkivet om små bokstaver og hvorfor jeg skriver.

1.

jeg er visst her for å lære folk å elske livet

står det

i notatboka

ingen advarsel

husker ikke at jeg skrev det

at jeg var så stor mellom små bokstaver.

2.

jeg skriver fordi

jeg var ni

og notatboka var den eneste

som lytta

selv om jeg løy

fordi

jeg liker det

det får meg til å føle meg smart

noen ganger

fordi

noen ganger vet jeg ikke

hva jeg forstår

før jeg leser

hva jeg har skrevet

kroppen min, hånda mi og pennen har forstått det, huet mitt trenger tid

3.

Første gang jeg gikk til psykolog var jeg  sju.  Jeg husker ikke om det var nyttig for meg eller ikke. Bare at psykologen hadde magiske speildører i gangen, der man kunne se seg selv uendelig mange ganger hvis man stilte det inn riktig. Mamma har sagt at de fikk beskjed om å følge med på det jeg malte. Ble det mørkt, var det fare på ferde.

4.

Første gang jeg kan huske at skrivingen min ga meg en slags tilflukt eller terapi, var jeg ni. Mamma og han som skulle bli stefaren min hadde krangla. Mamma var gravid. Og jeg satt oppe midt i sommernetta på et gjesterom fullt med flytteesker og skrev om at jeg håpet at han ikke kom til å gå fra oss.

Jeg hadde vært genuint redd den kvelden, men når natta ble til dag, ble jeg rolig. For om ikke annet hadde jeg noen som lytta. Etter hvert våget jeg også være ærlig.

5.

Jeg skriver mye uten å følge med på hva jeg skriver. Når jeg ikke følger med, kommer jeg ned til et dypere, ærligere sted i meg selv. Jeg skriver ting jeg ikke er klar over at finnes i meg. Jeg skriver det, noen ganger uten å være klar over at jeg har skrevet det, og når jeg går tilbake og leser noen uker eller måneder senere, står det ting der som overrasker meg.

jeg er visst her for å lære folk å elske livet

eller

moren min er til service

Noen av tingene gir ingen mening. Noe kan være morsomme utgangspunkt for nye tekster. Og noe tar tak i innvollene mine og rister meg. Er det sånn det er? Er det sånn jeg er?

6.

Når vi ser på oss selv og tør å være ærlige om det vi ser, får vi et helt spesielt ansvar for vårt eget liv. Det kan være vondt. Men vi får også en helt spesiell mulighet til å gjøre noe med det. Med livet vårt. Rydde opp i det som ikke funker. Gi oss selv kjærlighet for det vi aldri har kunnet få til å funke. Skrivingen gjør meg til et helere, tryggere menneske.

Hva er din terapi?

Måtte de små bokstavene gi deg store innsikter.

Din  Kaja.

Forresten: Setter du pris på denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podkast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres.

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev om frykt og å være seg selv. 

Jeg er redd. 

Redd for å ikke være god nok. 

Flink nok. 

Nyttig nok. 

Jeg er redd for at hvis ikke jeg ordner det, så kommer ingen til å ordne det.

Redd for at du skal gå en annen vei, hvis ikke jeg er bærer deg, denne veien.

Redd for å ikke kunne gå selv, for ikke du, ikke noen kommer til å bære meg. 

Før var jeg redd for hva som ville skje hvis ikke all tid jeg brukte var til nytte for andre. 

Jeg var redd for å skrive. 

Nå er jeg også redd for hva som skjer hvis jeg ikke skriver.

Jeg er redd for hvem jeg er uten skrivingen. 

Jeg er redd for at jeg ikke er uten skrivingen.

Ser du meg? 

Elsker du meg? 

Jeg er redd for at du skal tro jeg fisker etter sympati, eller komplimenter, når alt jeg gjør er å prøve å være.

Jeg er redd for at jeg ikke skal skrive fritt nok hvis jeg skriver for deg. 

Jeg er redd for å ikke skrive bra nok hvis jeg skriver kun for meg.

Jeg er redd for at jeg ikke kommer til å skrive hvis jeg skriver kun for meg. 

Og hvem er jeg da? 

Jeg er redd.

Og jeg vet ikke om dette er å døyve frykten eller å trosse den.

Helt siden jeg var barn har jeg vært opptatt av at jeg ikke burde trenge å bli noe. Jeg er jo. Likevel strever jeg med å bare være. Selv når jeg er aleine. For hvem er jeg? Og hva gjør jeg når jeg bare er? 

Tidligere har jeg tenkt at jeg må komme til et punkt hvor skrivingen kan forsørge meg, sånn at jeg kan skrive mest mulig.

Nå er jeg i hvert fall åpen for muligheten for at det at jeg uansett må forsørge meg på annet vis, gjør at jeg kan være helt fri i skrivingen. At jeg ikke må prestere, eller skrive riktig. Jeg kan skrive det jeg vil, eller det jeg trenger. 

Men klarer jeg det? 

Klarer jeg å fri meg fra all frykten? 

Hva er du redd for, kjære?

Og hva skjer hvis du tør å stå i den frykten? 

I kjærlighet. Din Kaja.

Forresten: Setter du pris på denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podkast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres. 

 Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et brev fra arkivet om å elske seg selv. 

Hva ville jeg gjort hvis jeg elsket meg selv? Jeg beklager om det blir litt i svulstigste laget for deg, men jeg håper du er med fortsatt, for dette er viktig. Hvis du elsket deg selv, hvis du ønsket deg selv alt godt, med en sånn riktig djup og betingelsesløs  kjærlighet, hva ville du da ha gjort for deg selv? Og hvis det føles for voldsomt, stort og overveldende:  Hva er den minste lille tingen du kunne ha gjort, som viste deg den betingelsesløse kjærligheten? 

Jeg prøver å stille meg selv dette spørsmålet hver eneste dag. Jeg prøver spesielt å stille meg dette spørsmålet når alt spinner.  Når jeg føler meg verdiløs, svak, uelska. Når jeg famler etter bekreftelse fra andre, hvem som helst, please, bare se meg, lissom. Jeg har skrevet det på et kartotekkort som står på hedersplassen på skrivebordet mitt, så jeg skal huske det. Og når jeg husker det, så prøver jeg å stoppe opp og kjenne etter. Lytte til svaret. Og svaret endrer seg, slik jeg gjør det.

Noen dager er svaret en kopp te. Andre dager er svaret en tur, uten mobilen. Noen dager er det å legge seg klokka åtte. Andre dager å ikke ha på vekkerklokka. Noen dager er det å si opp jobben. Andre dager å ringe en venn og si at jeg trenger en klem, selv om det er en pandemi på gang. Fordi det er en pandemi på gang.

Noen dager er det å tillate meg selv å sørge fordi jeg innser at jeg har dytta den der triste følelsen så langt ned jeg bare kan. For jeg vil være glad. Det er sommer for pokker. Men i stedet er jeg bare urolig. Og gleden ligger bare som et klissete skall utenpå. Men når jeg tillater meg selv å sørge, så slipper sorgen taket, river gjennom meg, løsner og flyr vekk. 

Hva ville du ha gjort, hvis du elsket deg selv? 

Stor klem,  din Kaja.

Forresten: Setter du pris på denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podkast og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres.  

Da jeg var 18 sa en kompis at jeg måtte spesialisere meg.

Da jeg var 36 sa en tidligere kollega at det ikke virka som om jeg helt hadde landa.

Forrige uke søkte jeg på fire vidt forskjellige jobber.

Bredden min er spesialiteten min.

Men hvordan selger du det?

Selv som forfatter spesialiserer jeg meg ikke.

Det er leken med formater og temaer og ord som driver meg.

Det å lære noe nytt.

Det å forstå og få ting til å funke.

Ikke en bestemt sjanger.

Ikke ett tema.

Jeg kan gjøre mange ting.

Jeg liker å gjøre mange ting.

Når jeg gjør mange ting leker hjernen min og lager nye koblinger som ikke var der før.

Når jeg gjør kun én ting, tvinger endringene seg likevel frem.

Dette er en av grunnene til at jeg har vært selvstendig næringsdrivende mesteparten av karrieren. Fordi jeg kan gjøre litt av dette og hint. Og fordi jeg aldri har funnet en stilling som kan romme hele, eller til og med store deler av den jeg er.

Det er også en av grunnene til at jeg frustrerer mange. De blir kjent med meg når jeg er i én fase, og så er det dét de forventer at jeg skal fortsette å gjøre, fortsette å være, inn i evigheten.

Og jeg skjønner det. Jeg gjør virkelig det.

Det er bare det at jeg ikke er sånn.

Så hva gjør jeg da?

Hvordan kan jeg være hele denne rare, omskiftelige personen som jeg er, ha en stabil inntekt, og ikke gjøre folk fullstendig forvirra?

Jeg vet ikke.

Men det føles verdt det å fortsette å forske på det.

Tillate meg å være et menneske. I kontinuerlig utvikling.

Husk at den du var i går, ikke er den du må være i morgen.

Du har lov til å ombestemme deg.

Du har lov til å ville andre ting, nye ting enn det du en gang ville.

Du har lov til å være et helt menneske. Uansett om det innebærer å gjøre en million forskjellige ting, slik som meg, eller dykke dypt i kun én av dem.

Du kan aldri bli feil. For du er. Og det er hele poenget.

Måtte du være hele deg

Stor klem

Din Kaja

I

Vi rakk ferga til Lovund. Det lukter sjø. Oslo lukter ikke sjø. Selv ikke når jeg er uti vannet. I trappa opp fra bildekk reklamerer de med «Åpen kiosk» og «fersk smak», men kafeen er selvbetjent, og det eneste de har av varmmat er Rett i koppen. Jeg har ikke spist på fem timer, så jeg kjøper det.

II

M sitter ved siden av meg og leser siste utkast av Motlys. I går sendte S en lang mail. «Du har skrevet en innmari god bok» og «page turner» sto det. Jeg begynte å hulkegrine på en parkeringsplass på Vinstra. For selv om redaktøren min har sagt det, selv om begge testleserne av den forrige versjonen har sagt det, selv om jeg skriver aller mest for meg selv, for å finne ut av noe, så er det så utrolig godt å høre det. Jeg klarte det! Det er ikke bare jeg som synes Motlys er kul, og bra, og medrivende, og vond, og spennende! Og jeg er så latterlig glad, og stolt, og takknemlig. I morgen skal jeg gjøre den siste finpussen, og så går boka til setting.

III

Om en time legger vi til kai på Lovund, og det er nesten midnattssol. Vi så Lovund fra bilveien, lenge før vi kom fram til fergekaia. Hun ligger rett uti sjøen, og det virker usannsynlig at fergeturen skal ta nesten to timer, men likevel har jeg ikke inntrykk av at vi kommer noe nærmere. M sier vi skal gå til toppen av fjellet, men det ser umulig ut, for bratt.

IV

Jeg har klart det! Jeg har klart det! Jeg har klart! Gleden risler gjennom kroppen når jeg minst venter det.

V

Jeg har ikke høydeskrekk, men da jeg klatret opp steinrøysa på Besseggen for noen år siden, føltes det som om den tunge oppakningen min skulle dra meg baklengs ut i Gjende. Selv om oppover er det som er minst skummelt. Nedover er verst.

VI

I Peru løp jeg nedover terrasseåkrene i Ollantaytambo, etter at vi kom ned fra høylandet. Plutselig mer oksygen i blodet og i stedet for å svime av etter å ha bøyd meg for å se på en blomst, sprang jeg. Beina fant veien under meg. Fortere og fortere.

Måtte du ha gode dager

Din Kaja

Ni ting jeg tror på: 

1: Du har rett til å være hovedperson i ditt eget liv. 

2: Du har plikt til å være hovedperson i ditt eget liv. 

3: Kun ved å være hovedperson i ditt eget liv, kan du tilføre verden akkurat det den trenger fra deg.

4: Hvis du er viktigst, er også alle andre viktigst. Ingen er mer verdt, ingen mindre. 

5: Selv om du er viktigst, er det godt å gjøre ting for andre. Men du må gjøre dem som deg. Ikke som den du tror at andre vil du skal være. 

6: Du trenger ikke vente på at ting skal være perfekt. Du kan være hovedperson i ditt eget liv, selv om du drømmer at selve livet skal se annerledes ut.

7: Alt blir bedre hvis du kan finne glede i å gjøre det. Kan du ikke finne glede, skal du kanskje ikke gjøre det. 

8: Ikke gjør det hvis det får deg til å føle deg som mindre enn deg selv. 

9: Du er ikke en maskin. Du er selve livet. Stjernestøv og hele universet i én og samme person. 

Måtte du få vidunderlige dager.

Stor klem - din Kaja. 

Forresten setter du pris på denne podcasten? Del den med andre du tror vil sette pris på den, og gi den fem stjerner der du lytter til podkast. Det setter jeg pris på. Vi høres.  

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et brev fra arkivet om lindring. 

1.

Det føles som om noe i meg er ødelagt, som om en forbindelse mellom meg og teksten er røket, og jeg vet ikke hvordan jeg skal reparere den. Jeg tror det bare er PMS. For to dager siden føltes alt meningsfylt, men nå vet jeg ikke. Vet ikke hva jeg vil med romanen. Hvorfor jeg skriver i det hele tatt, men vet samtidig ikke hva jeg skal gjøre hvis jeg ikke skal skrive. Finner ikke mening med. Finner ikke mening uten. 

2. 

Skjæra sto på plantekassene i morges og kikka inn. Hun veit hvor jeg oppbevarer hundematen hun er så glad i. Jeg veit ikke om hun har skjønt at jeg har kjøpt den til henne. Hun skvetter unna hvis jeg beveger meg innafor vinduet, med flyr stadig kortere. Aldri lenger enn at hun kan se det når jeg kommer ut og legger to biter med hundefor på bordet. Når jeg har gått inn igjen og lukka døra, flyr hun ned og trer dem raskt på nebbet før hun rømmer.

3. 

På YouTube finner jeg et klipp av Gianpiero Galdi og Lorena Tarantino som danser tango. Og jeg vet ikke om det reparerer forbindelsen til romanen, men det lindrer noe i meg. Gir meg lyst til å skrive likevel. 

4. 

Skjæra har funnet solsikkefrøene som havna i grusen da småfuglmateren ramla ned tidligere i uka. Hun har fått to venner og de kjekler der utafor vinduet. Opptatt nok med seg selv til at jeg kan iaktta dem mens jeg skriver. Jeg vil ikke mate dem på bakken. Naboens katt streifer stadig gjennom hagen, og jeg flytta meisebolla fra nypebusken til epletreet da jeg så henne forsøke å klatre opp til den. Likevel er det hyggelig å ha dem der, og jeg håper frøene varer en stund til. 

5. 

Jeg tenker at jeg gjerne vil lindre noe i deg. Jeg vet ikke hva. Vet ikke hvordan. Så jeg bare skriver. Om denne kroppen. Fra denne kroppen. Det er visst alt jeg har.

Måtte du føle lindring denne uken. 

Stor klem 

 Din Kaja

Forresten: Setter du pris på denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podkast og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres. 

1. 

Psykologen sier at når det er vanskelig, har vi en fantastisk mulighet til å vokse og utvikle oss. 

Jeg sier at jeg synes jeg har vokst nok for en stund.

Jeg er sliten. 

Jeg kunne godt tenke meg å få lov til å hente meg inn. 

Men det er ikke det universet gir meg. I stedet presser den lærdommen sammen. Tvangsforer det som føles som årevis av kunnskap inn på noen få dager. 

Gjemmer du deg, eller står du i det, spør universet.

2. 

Easy is right, sa Zhuangzi.

Eller han sa sannsynligvis ett eller annet på kinesisk. Men det han mente var kanskje ikke at det aldri skal være vanskelig. Noen ganger, når du løfter beina og lar livets elv føre deg med strømmen, må du tåle å kastes rundt i de heftigste strykene. Vannet blir roligere lenger ned, og til slutt kommer du til havet, som puster deg, stille.

3. 

De siste ukene har jeg hatt besøk av gamle spøkelser. Jeg føler meg utrygg. Kroppen trekker seg sammen og slår knute på seg. Jeg sover dårlig og kjeven, som allerede er vond, sørger for å sende dundrende hodepiner gjennom systemet. 

Er det bedre å gå en annen vei, eller skal jeg stå i dette? Gjøre handlingsrommet større?

 4. 

Easy is right. Begin right, and you are easy. Continue easy, and you are right.  The right way to go easy is to forget the right way, and forget that the going is easy. 

- Javel, sier jeg. 

Men hjernen leter, etter riktig, etter lettvint, etter hva som helst. Det føles i hvert fall ikke lettvint. Det spinner. Og jeg jobber med å godta, slippe gjennom, slippe tak, løsne mothakene på tankene, én etter én, før jeg glemmer hva jeg holder på med og spinner videre. Etter riktig, eller lettvint, eller hva som helst. 

Måtte du finne flyt denne uken. 

Stor klem 

Din Kaja

Forresten: Setter du pris på denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podkast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres.