Hei kjære

Se meg selv i øya

I

Jeg vil dø, tenkte jeg.

Det var en formiddag for seks år siden.

Hver eneste dag det siste halve året hadde jeg våknet en halvmeter over senga.

Hver eneste dag, hele dagen, i over seks måneder, hadde jeg kjent meg stressa.

Det var bare det at denne dagen kunne jeg ikke skjønne at jeg hadde noe å være stressa over (jeg hadde det, men alle de vanlige tingene var kryssa av lista: jeg hadde akkurat passe med jobb, jeg hadde nok penger, ingen jeg var glad i sto i akutt fare for å dø).

II

Jeg vil ikke dø, tenkte jeg.

Jeg vil ikke dø, men jeg vil ikke ha det sånn heller.

III

Legen så på meg.

– Du har angst, sa han.

– Du er ikke litt stressa.

– Dette ordner seg.

Jeg grein.

Jeg så tilbake på det siste halve året, og så på et helt liv med et stressnivå som var skrudd opp til 11 i lange perioder.

Var det ikke meningen å ha det sånn?

IV

Jeg dytter fortsatt på uroen.

Vil ikke ha den der.

Så husker jeg at det er da den biter seg fast.

Når jeg ikke vil høre på hva den har å si.

Når jeg ikke vil sitte med den en stund.

Så glemmer jeg det igjen.

Dytter likevel.

Later som ingenting.

Eller graver meg ned.

Legger meg i fosterstilling.

Lar uroen skrike meg ørene fulle, så jeg ikke hører noe annet, spesielt ikke hva den egentlig prøver å si.

V

Uroen skriker at ingen kommer til å elske meg hvis jeg er hele meg.

Gjør hele meg.

Det den egentlig sier er at jeg vil at noen skal elske meg når jeg er hele meg.

Jeg vil være hele meg.

Så jeg sitter, med uroen og meg selv.

Hvem er jeg?

Hva vil jeg?

Jeg prøver å ikke lyge for meg selv.

Jeg prøver å se meg selv i øya.

Si, hei småen, jeg passer på deg.

Du kan stole på meg.

VI

Langsomt åpner hun opp.

Blir ærligere.

Større.

Stoler på at jeg kan romme henne.

Kanskje til og med elske henne.

*

Er du ærlig med deg selv? Tør du å romme hele deg?

*

Trenger du hjelp?

Helse Norge har en nyttig side med oversikt over hvor du kan få hjelp. Ikke nøl med å ta kontakt med dem. Ikke tenk at du må klare alt selv, eller at det ikke er så farlig. Du er viktig!

*

Måtte helgen din være fylt av ro og trygge rom

Din Kaja

Hva om jeg gjør det verre enn det trenger å være?

Det er en ting jeg har tenkt mye på i det siste.

På om evnen min til levende å forestille meg fremtiden, egentlig bare er selvoppfyllende profetier jeg lager meg i stedet for å være til stede i det som er.

I stedet for å tillate meg at ting kan gå bra.

Være bra.

Hva om krisemaksimeringen min lager kriser, i stedet for å avverge dem?

Hva om jeg så etter alt som er bra, i stedet for alt som kan gå galt?

Ikke fordi det ikke er lov til å ha det kjipt.

Ikke for å minimere det som er vanskelig.

Ikke fordi jeg ikke kan ønske meg at ting skulle ha vært annerledes.

Men som et eksperiment i å gjøre det så godt som jeg kan, der jeg er, når jeg er der.

Hva om det går bra?

Hva om dette er det perfekte neste skrittet på veien?

I kjærlighet.

Din Kaja.

trekker pusten

to timer igjen

en time

tre

minutter

pust inn

*

Det er lanseringskveld. De nye klærne er myke mot huden, foruten den ene lappen i venstre side av blusen. Den gnager. Rett under brystet. Jeg klipper den bort. Kryper opp i sofaen med maskina i fanget og åpner et brev. Til deg. Lander i meg selv. Fra stemmebåndet, gjennom brystkassa og ut i fingrene flyter ordene. Tar meg tilbake til kroppen. Tilbake til nåtid. Tilbake til dette merkelige, fine rommet som finnes mellom oss.

Jeg har gledet meg til denne kvelden. Endelig. Roman nummer to. Jeg klarte det. Nå er den er her. Og likevel, den største premien: Å få sitte med ordene i fanget, i dag, og i morgen.

Smake på dem, prøve dem, føle dem.

*

Stella prøver ut spørsmålene sine på meg.

Jeg prøver ut svar.

Det er to måneder siden boka gikk i trykk. Kan jeg den fortsatt?

Jeg kan den.

Jeg har svar.

Og mine egne spørsmål.

Hvordan kom du hit?

Hvorfor valgte du meg?

Husker hvordan Elly slo inn i kroppen min i februar i fjor. Etter at jeg hadde gitt henne opp, sluppet taket i henne og sagt at dette klarer jeg ikke. Hvordan hun insisterte på at det skulle være oss to. I hvert fall for en stund. I hvert fall til historien var ferdig.

Jeg tenker at romanen like gjerne kunne ha hett Elly, som Motlys.

Den er hennes historie.

Men hvorfor ble den min?

Kanskje finnes det ikke noe svar på akkurat det. Men jeg er glad for at det ble oss. At hun ikke landet i den neste forfatteren, noen hus bortenfor.

*

I kveld er det lanseringskveld. Og i morgen, når du får dette brevet, er det fredag, og Motlys finnes der ute i verden, Elly finnes, uavhengig av meg. Det er ikke lenger jeg som avgjør hvem som kan få manuset. Hvem som helst kan plukke boka opp i en butikk eller på biblioteket.

Nå er hun her.

Nå er hun fri.

Måtte du finne den største premien

Din Kaja

Kjøp Motlys her. (sponset lenke)

1.

Det engelske thrive og det norske trives har samme etymologiske bakgrunn, men ikke lenger den helt samme betydningen.

På engelsk snakker man ofte om how to thrive, not just survive, og selv om rimet forsvinner når man oversetter det direkte til norsk, funker det likevel på et vis. Men betydningen blir tammere.

For det er klart jeg vil trives, men jeg vil mye heller thrive. Det føles kraftigere, mer preget av overflod og livsglede. Som en grønn plante som vokser under perfekte forhold, og strutter av klorofyll og nye blader.

2.

Trives (og thrive) kommer fra norrønt þrivast, som betyr å ta eller trive til seg. Det høres voldelig ut på et vis. Men om vi følger ordet helt tilbake til proto-indoeuropeisk finner vi trep- som betyr å tilfredsstille og å nyte. Er det ikke rart at betydningen til et ord kan skifte såpass over tid? Frem og tilbake.

3.

Jeg lurer på om hele samfunnet er innstilt etter hvor lite vi kan overleve på. Det er klart jeg slår røtter. Selv på karrig grunn. Strekker dem så dypt jeg kan for å finne vann og næring. Står jeg i mørket, strekker jeg bladstenglene foran meg i blinde og blir hengslete og rar i jakten på lyset. Men hva ville skjedd hvis jeg fikk optimale vekstforhold?

Hvis du fikk det?

Det virker som om vi som samfunn er redde for hva som skal skje hvis vi alle trives. Det virker som om vi er redde for at systemet ville rakne.

For noen år siden leste jeg Utopia for realister*, og synes det er merkverdig hvor gode resultater forskning på borgerlønn har. På mental helse, på gründerskap, og annen verdiskapning. Folk har det bedre. Og når alle har det bedre, vel, så har alle det bedre.

Den ene tingen det virker som om flest av oss er redd for, er at de som mottar borgerlønn bare skal sette seg på baken og gjøre ingenting. I Norge er det som om vi har det norrøne opphavet til ordet trives lengst frem i hukommelsen når vi snakker om tiltak som skal gjøre det lettere for oss alle. For hva med dem som ikke bare trives, men som triver til seg. Som tar og tar og tar?

I praksis er det ikke det som skjer. Joda, så klart, noen få vil sette seg på baken, men gevinstene går likevel kostnadene en høy gang.

Og på tross av det, på tross av at vi alle vil få det bedre, er det mange som heller vil at vi alle skal ha det karrigere, enn at noen skal få reise gratis.

Hva om vi klarte å slippe i tak i den frykten? Hva om vi tok etter engelskmennene og þrives, i stedet for å bare trives, eller overleve.

Jeg ønsker deg overflod og fremgang, jeg ønsker deg et frodig liv, at det føles som om du stadig setter nye skudd, fordi sollyset du får fra utsiden, og næringen du trekker opp fra jorda er balansert og tilpasset deg.

Jeg håper du triver til deg på den måten. For det kommer oss alle til gode. Det du skaper er som oksygen som forer sjela vår.

Måtte du þrives

Stor klem

Din Kaja

*sponset lenke

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev fra 2019 om andres nevroser. 

En. 

Nevroser. Fellesbetegnelse for en rekke former for psykiske lidelser som er forbundet med subjektivt sett plagsomme symptomer, innskrenket livsutfoldelse uten at det kan påvises markert brist i evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet, og uten at det kan påvises en biologisk sykdom eller skade som forklarer sykdomsbildet.

Store norske leksikon. 

To.

 Jeg liker livsutfoldelse. Jeg liker politimester Bastian. Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill og forøvrig kan man gjøre som man vil. 

Men likevel alle disse lagene, frykten for å gjøre feil, ikke være bra nok. Disse reglene som andre eksplisitt eller implisitt har gitt deg. Disse lagene som stivner til harde skall og gjør det nesten umulig å komme seg ut av dem. Fordi du ikke merker at de er der og til slutt har tilpasset hele livet ditt til å utfolde seg innenfor det harde, lille skallet.

Tre. 

Ikke begynn en tekst med at du våkner. 

Ikke skriv om at hovedpersonen ligger i fosterstilling. 

Ikke skrive om te. 

Ikke skrive om katter. 

Ikke skrive i presens. 

Ikke skriv jeg. 

Ikke, ikke, ikke. 

Og alt du kan tenke på er at du våkner, at du ligger i fosterstilling, at du drikker te og liker katter. Kan en tekst bli god likevel? Selvfølgelig. 

Fire.

Og du leser kanskje en tekst om katter, om te, om fosterstilling, om å våkne, eller om bare én av disse tingene, skrevet i presens. Eller du skriver den kanskje, fordi du ikke klarte å la det være. Eller du skriver ingenting fordi du ikke kan skrive om disse tingene. Og du kan ikke skrive om noe annet. Men på en eller annen måte må det dannes et hull i skallet. 

Ny luft kommer inn. Nytt lys. Skallet er hardt, men også sprøtt og presser du deg mot det lille hullet vil kantene begynne å smuldre, og det vil bli større og større, og til slutt så stort at du kan klatre ut gjennom det. Og rommet utenfor er enormt. Og du føler deg sårbar uten skallet, men du strekker deg, og det er godt, og det er rom her til at du kan vokse.  Og du er trygg, for du er bare kommet til et litt større skall. Det vil raskt nok bli trangt og koselig igjen. 

Tar du på deg andres nevroser? Andres regler? Gjør dem til dine egne? Selv om de egentlig ikke er sanne eller nødvendige?

Hvor kan du slippe tak i dem? 

Stor klem. Din Kaja.

 Forresten, liker du denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podcast og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres.

Jeg har lurt på om det er noe gæernt med meg. Store deler av voksenlivet har jeg vært selvstendig næringsdrivende. Jeg liker å jobbe. Jeg liker å skape ting. Jeg liker til og med å jobbe for andre og hjelpe dem med å oppnå sine mål, men jeg sliter med 8–16. Jeg sliter med at noen eier tida mi. Jeg sliter med at det er meningen at jeg skal være produktiv til samme tid og like lenge hver eneste dag.

Overalt rundt meg er det fullt av arbeidsmaur, som går på jobb og oppfyller sin del av den samfunnskontrakten det ser ut som om alle har gått med på. Hver dag, hvert år, frem til pensjon.

«Sånn er det. Det er dette som er livet.»

Men jeg får pusteproblemer.

Og jeg har etter hvert begynt å skjønne at det er mange som har det som meg. Men der mine pusteproblemer gjør at jeg igjen og igjen og igjen bryter ut og gjør noe annet, så klarer de fleste andre å marsjere videre, og de som ikke klarer å marsjere videre blir medisinert og terapisert til de klarer det, eventuelt flyttet over i andre jobber, som fortsatt er 8-16, men som gir litt mindre pusteproblemer. Og går det ikke, så er det uføretrygd som gjelder. Som om det er personen det er noe galt med, og ikke systemet.

Men det er ingen naturlov som sier at det skal være sånn.

Snarere tvert i mot.

Det er en ganske ny ting i historien at vi jobber 8-16 året rundt. Og også en relativt ny ting at noen kan eie tiden vår.

Men det er så mange generasjoner siden dét ble regelen at vi ikke klarer å se over kanten på den boksen vi er oppi.

For det er da en ganske absurd ting at noen kan eie tid? Din tid? Min tid? Og at vi må la noen eie den tiden for i det hele tatt å ha råd til å leve? Og at i mange tilfeller så bruker vi pengene vi selger tiden vår for til å betale de samme menneskene som eier tiden vår sånn at de kan tappe kloden vår for ressurser.

Jeg lurer på om vi trenger en revolusjon.

Eller.

Jeg vet at vi trenger en revolusjon. Jeg bare lurer på hvordan den trenger å se ut. For kantene på boksen vi befinner oss i er så innmari høye. Finnes det andre bokser? Eller kan vi demontere veggene på den boksen vi befinner oss i og bare ikke ha noen boks? Jeg innser at mange av drømmene jeg har for meg selv og fremtiden innebærer at boksen fortsatt finnes, men at jeg på et vis vinner over systemet. Det er vanskelig å drømme utenfor boksen. Men jeg tror det trengs.

Hva med deg? Drømmer du innafor eller utafor boksen? Hvordan kunne det sett ut om det var annerledes?

I undring

Din Kaja

Fra arkivet 11.10.19

Denne følelsen

den skulle ikke ha vært her

den tok over

når jeg hadde andre planer

ikke fulgte med

og da jeg oppdaget den kjente jeg

vekten

(bli løftet?)

tårene

(rørt/trist/sliten?)

smilet som gikk nesten rundt

(tenk å smile sånn helt uten å mene det)

denne følelsen

den er din skyld

vil jeg si

for da er det lettere

å tåle den

dele den

selv om du heller aldri ba om at den skulle komme sånn

snikende og brautende på en og samme tid

presse alle de andre følelsene

helt flate

er de

men jeg er likevel helt full

*

Har du opplevd følelser ta deg fullstendig på senga? Noen ganger store følelser. Forelskelse? Sorg? Hat? Noen ganger helt små følelser. Bittesmå gleder. BIttesmå sorger. Som er der uten at du var klar over det, men så skifter du fokus et øyeblikk og bare: Jøss! Se på deg! Der sitter du.

Jeg synes nesten hver eneste dag er sånn, og jeg blir så forfjamsa over at noe som tydeligvis er så vanlig for meg, likevel forbløffer meg, overrasker meg, igjen og igjen.

Manifest

Jeg liker det sære.

Jeg elsker det sære

snåle

merkelige

i musikken

og litteraturen

og kunsten

og i folk (i hvert fall litt på avstand).

Det får magen min til å le

og hjertet

og munnen

og øynene spruter

latter utover

alt det merkelige

denne merkelige kloden

dette livet

hvor alt kan skje.

Så hvorfor prøver jeg å temme det?

Temme meg?

Nei, jeg vet:

Jeg prøver ikke å temme.

Jeg bare glemmer.

Det er travelheten som temmer

alle måttene

og burdene.

Men når jeg stopper opp

bobler det sære til overflaten igjen

løper jeg etter det

eller står

fjetret

og ser på

alt det vidunderlig sære

som finnes

og som ikke finnes

ennå.

Her er mitt manifest: Å elske

med hele meg

alt det jeg elsker

alt det sære

og fine

og rare

alt det som ikke alle andre har sett ennå

fordi de ikke tør

eller er for travle

og jeg skal skrive om det

og snakke om det

og sprute latter og kjærlighet

og pauser

utover

hele jordkloden

*

Hva er ditt manifest?

*

Denne uken har jeg lyttet til Sunniva Relling Berg sin podcast Skrivesnakk, der hun prater med Monika Steinholm og Asbjørn Rydland om å leve, eller ikke leve av skrivinga – og i diskusjonen på Instagram etterpå, kom jeg over et manifest av Andrew Simonet om å leve som kunstner. Steinholm og Rydland og Berg snakker om ting som er kjente for meg: At det er vanskelig å leve av skrivinga aleine – og Simonet skriver ting jeg kan godt fra før: Hvordan strukturere et kunstnerisk liv med balanse og overskudd. Men likevel satte det noe igang hos meg. Vi må ikke glemme kunsten oppi all denne strevingen med å kunne leve som kunstnere. (Ikke at dét er lett! Kunstnere trenger også penger! Er du kunstner så ta deg godt betalt der du kan! Og er du ikke kunstner, så kjøp kunsten til kunstnere du setter pris på hvis du kan!) Vi må ikke glemme hvorfor vi holder på med dette her. Vi må ikke glemme det vi elsker og brenner for.

Et av mine aller høyeste ønsker er å få kunne være på pausestedet på fulltid, og få lov til å undersøke og jakte på og la meg forundre over alt det sære og vakre uten å måtte bekymre meg for økonomien min. Jeg tror jeg hadde hatt det bedre da. Jeg tror jeg hadde laget bedre kunst. Men inntil da, rydder jeg plass, litt og litt, til mindre travelhet og mer særhet.

Måtte du få gode dager, kjære.

Stor klem

Din Kaja

Det er en storm på vei. Farenivået er oppgradert til rødt, og fra i ettermiddag og utover kvelden er det oppfordret til å holde seg innendørs fordi det er fare for liv og helse. Selv i Oslo, rolige Oslo, hvor det nesten aldri blåser. 

Jeg tenker mye på stillhet om dagen. På hvor lite det er av den. I mitt liv. I livene til menneskene rundt meg. Hele tiden bombarderes vi av informasjon, blink, klikk og mas og ting som må gjøres. Det føles som å være et stykke ut i et sånt værsystem som det som er på vei. Der hvor farta er helt enorm og du aldri klarer å stoppe opp og bare være, fordi du stadig drives videre, og nye ting slynges mot deg fra alle kanter. 

Hva skal til for å finne inn til midten? Til stormens øye der hvor alt er stille?

Jeg lengter dit. Jeg vet at det er når jeg er stille, at de viktige tingene begynner å skje. Det er da jeg tenker mine viktigste tanker og skriver mine viktigste tekster. Ikke foran datamaskinen, og ikke med penn og papir foran meg. Men når jeg bare er. Da bobler de tingene som har jobbet i meg til overflaten, sånn at jeg kan se dem. Høre dem.

Jeg lengter dit, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å komme meg dit. Jeg gjør yoga. Jeg mediterer, jeg spiser sunt og jeg sover nok. Men allikevel klarer jeg ikke å koble meg fra. Det er som om mobilen med alle blinkene og pipene sine er blitt til et nytt organ i forlengelse av venstrehånda mi. 

Jeg skrur av stadig flere varslinger. Forsøker å ikke røre mobilen før jeg har gjort de tingene som er viktigst for meg i løpet av dagen. Og allikevel suges jeg inn dit. 

Finner du stillhet? Hvor finner du den? Og hvordan finner du den? Klarer du å koble deg fra og kjede deg på den gode måten i ditt eget liv? 

Måtte du ha gode dager, kjære. 

Stor klem, din Kaja. 

Forresten, liker du denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podkast og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres.

Hei kjære og velkommen til podkast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev om kunst og guruer. 

F spør meg hvorfor så mange er ivrige etter å kaste pengene sine etter folk som påstår at de kan fortelle dem hvem de er. Meningen med livet. Hvorfor ikke folk i stedet bruker pengene sine på kunst? 

Jeg tenker at hun har et poeng. At ingen andre enn du holder nøkkelen til hvem du er, og at meningen med livet er å leve det, ikke løse det. Og om det fantes en løsning, lå den sannsynligvis heller i kunsten enn i ordene til en guru. 

Men å komme dit hen at du bare lever livet, bare er deg, det er vanskelig. Og noen ganger trenger du å høre noen andre si det. Gjerne en guru. Eller noen med pondus. Du trenger å høre det, igjen og igjen, før innsikten kommer. Kanskje gradvis. Kanskje som en åpenbaring. Noen ganger bare for å glippe ut av hendene på deg igjen. 

Jeg har innsett det, men jeg er ikke sikker på om jeg ennå har forstått det. At det er en visdom som sitter i kroppen. Jeg glemmer det stadig vekk. Jeg kaster pengene mine etter guruer og systemer. Men hver gang jeg gjør det siver kanskje også forståelsen litt mer inn. 

Dette er også å leve. 

Dette er også den jeg er. 

Hvem er du? 

Måtte du ha gode dager, kjære. 

Stor klem,  din Kaja. 

Forresten, liker du denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podkast og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres.