Hei kjære

Hei kjære og velkommen til podkast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev fra arkivet om å fortjene gode ting. 

Jeg leser Robin Wall Kimmerer igjen. Braiding Sweetgrass. Det er en trøstebok, og den minner meg om det jeg kanskje liker aller best ved å skrive. Dette her. Disse tekstene, som ligger et sted mellom essays og memoarer.

Akkurat nå skulle jeg ha skrevet på den nye romanen min, og jeg skal det. Jeg liker det. Også. Jeg har lyst, men det er noe med dette stedet inni meg. Tankene som får lov til å dvele litt. Takknemligheten for det som er. For selv når ting er vonde og vanskelige, så er det alltid noe. 

Bergatmotteen, som er som en klem rundt hjertet. 

Skjæra, som driver med akrobatikk i bakgården. Flyr opp til ventilene og graver ut gudene vet hva. 

Og disse ordene som minner meg på at det er godt å leve. Kimmerers og mine egne . Fordi at å kunne ta denne pausen, kunne stoppe og skrive det som trenger å komme ut. Lytte. Det er godt.

I dag trakk jeg ni pentakler. Hva trenger jeg å høre i dag, spurte jeg. Du fortjener gode ting. Jeg forbinder kortet med materiell rikdom. Og tenker på hvordan penger, en stødig inntekt, kunne ha gjort livet mitt lettere. En ting mindre å bekymre seg for. Men i kortet ligger også dette minnet om at jorda er god. Det er fugler å se på, snegler å beundre der de finner veien til akkurat den avlingen du selv også setter mest pris på.

 Det minner meg på at jeg er heldig som kan gå turen min hver dag, langs elva, og snakke med skjærene. I hvertfall når jeg tror at ingen hører meg. Jeg vil bli venn med skjærene, og jeg venter spent på om jeg får støtte til å skrive den boka om fugler som jeg har drømt om så lenge. 

Du fortjener gode ting, kjære.

God helg. Din Kaja. 

Forresten, liker du denne podkasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podkast og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres.

Se for deg en and. Midt i elva. Over vannflata ser den rolig ut, men under vann padler den for harde livet. Mot strømmen. Og rett foran anda er det flere ender. Som også padler. Hardt, hardt, hardt. For der fremme kan de se en liten øy. En bitte liten øy. Og på den øya vokser det mat. Ikke nødvendigvis noe de liker. Men det er mat. Bitte litt. Men ingen av endene beveger seg av flekken.

Hvis vår and hadde snudd seg, så ville den ha sett at det litt lenger nedi elva er en mye større øy, med mye mer mat. Bedre mat. Delikatesser. Men den tørr ikke å snu seg. I tilfelle den mister terreng.

Jeg føler meg som den anda.

Padle, padle, padle. Mot et mål jeg ikke engang er sikker på om er verdt det. Jeg padler fordi jeg tror jeg må. Fordi alle andre gjør det.

Jeg vet ikke om human design er for woo-woo for deg, men de siste par årene har jeg funnet mye nytte i det systemet. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene av «mitt» design, og kjenner at det gir meg en tillatelse til å være mer av den jeg er. Jeg har vært veldig opphengt i energitype, og profil, og kanaler og porter og alt det er veldig spennende, og nyttig, men for et par uker siden fikk jeg en lesning av designet mitt, og det slo meg, hardt, at jeg har hatt fokus feil sted.

Hvis du kjenner til human design, vet du at det er ni energisentre i kroppen vår, og at disse kan være åpne/udefinerte (hvite i kartet) eller definerte (farget i kartet). Men det du kanskje ikke vet er at det ofte er energien i de åpne sentrene vi identifiserer oss med, og at det er dem som kan dytte oss ut av kurs, selv om det er de definerte sentrene våre som «egentlig» er de vi er.

Jeg har fire åpne sentre: Hodet, ajna, solar pleksus og roten.

Gjennom de åpne sentrene tar vi inn omverden. Har du et åpent hode får du kanskje mange ideer, og tror at du må gjøre noe med dem alle sammen. Har du et åpent solar pleksus tror du kanskje at du har masse følelsessvingninger, men egentlig tar du bare inn, og forsterker, følelsene til de rundt deg. Hvis du har en åpen rot, tror du kanskje at alt haster, og jobber hardt, hardt, hardt for å krysse alle tingene av lista, uten å sjekke om det er de riktige, eller viktige, tingene du stresser med, eller om du bare tar inn, og forsterker, andres stress.

Den siste der er det jeg kjenner på nå. Den siste der er det jeg innser at jeg har balet med hele livet. Padle, padle, padle, som en forskremt and, mot et mål jeg ikke engang vet om jeg bryr meg om. Jeg gjør mange ting fordi jeg kjenner på presset, og ikke fordi jeg kjenner på lyst eller glede, og det gjør meg trist, og stressa. Og jeg tror ikke det er en quick fix for å løse det.

Det hjelper å være bevisst det. Det hjelper å meditere. Det hjelper å gjøre ting for moro skyld. Det hjelper å gi litt faen.

Men det er så skummelt. For kan jeg stole på at ikke alt går til helvete hvis jeg slutter å padle? Slutter å streve? Strebe? Kanskje ikke. Men forhåpentligvis blir det litt mindre strevsomt. For det er jo ikke som om jeg ikke vil gjøre ting. Jeg elsker å gjøre ting. Lage ting. Jeg er bare så lei av å streve med ting som ikke betyr noe.

La oss løfte beina denne uka. Slippe opp litt og litt og våge å se hva som dukker opp nedover elva. Hva skjer hvis vi hviler litt? Hva skjer hvis vi slipper litt taket?

Stor klem

Din Kaja

Si meg, kjære: Er du en som begynner? En som kjenner fristelsen av en ny idé. Lukta av et nytt prosjekt. Den boblende gleden av noe som ikke er avgjort ennå?

Jeg er.

Er du en som tenker at grunnen til at du ikke har fått gjort ferdig det du har begynt på, er fordi du har det for travelt? Eller fordi du ikke har funnet den riktige tingen? Eller fordi du ikke har den riktige planen?

Jeg er.

Jeg har hatt så mange strikkeprosjekter som har ligget i hauger rundt i leiligheten. Jeg har hatt milevis med påbegynte oppussingsprosjekter. Jeg har hatt titusen åpninger, snutter, spirer, eller fler, som kanskje en dag skulle bli til en hel, ferdig tekst. Kanskje til og med til en bok.

Men de ble ikke det.

For jeg begynte på noe nytt.

Og så noe annet.

Og så enda en ting.

Og på et tidspunkt sluttet det å bli gøy med begynnelser. For jeg hadde jo ingenting å vise til. Ingenting som var ferdig. Og det var en innmari vond følelse. Så i fjor bestemte jeg meg for at mottoet mitt for året skulle være å «gjøre ferdig». Jeg fikk rett og slett ikke lov til å begynne på nye ting før de gamle var ferdig. Det gamle strikketøyet. Det gamle maleprosjektet. Den gamle boka.

Og jeg oppdaget at jeg måtte tillate meg selv å være dårlig. For frykten for å være dårlig hindret meg i å bli ferdig. Det var ikke bare gleden over å begynne på nye ting som gjorde det. Den gleden var en måte å lure meg selv til å tro at jeg ikke var redd.

Og sakte, men sikkert våknet stoltheten over å klare å gjøre meg ferdig med noe. Og det ble en like stor glede som å begynne på nye ting. (Nesten så stor at jeg av og til glemmer å la meg selv leke med begynnelsen, utforske og la det gå litt tid før jeg forplikter meg til én ting).

Og det trenger ikke å være store ting. De pulsvantene du ikke har strikka på siden i fjor vinter. De tar deg en kveld å gjøre ferdig. Det brevet du begynte på. Eller det som kanskje skulle bli en novelle. Skriv det ferdig. Og feire at du har gjort det, for du er en av få.

*

(Her er det på sin plass med en shoutout til min kjære brevvenn R som sendte romanen sin til forlag denne uka. Endelig. Etter mange år. DU ROCKER R! Jeg er så sinnsykt stolt av deg!)

Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på! Vi høres!

Hei kjære,

I dag skal du få en gave av meg. En meditasjon. Fordi jeg trenger den selv. Fordi jeg er så stressa at det gjør vondt, og fordi denne hjelper.

Men først har jeg lyst til å si noe om stress. Og angst:

Det er ikke noe gæernt med deg.

Du trenger ikke fikses.

Vi lever i et kapitalistisk system som verdsetter produktivitet over alt annet. Men vi er ikke laget for å være produktive 24 timer i døgnet 365 dager i året. Selv naturen har hvileperioder. Du er en del av naturen.

Hvis du er stressa eller har angst, har du en helt naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon.

Her nord har vi vintre som varer i månedsvis.

Langs ekvator tar de pause midt på dagen, fordi det er for varmt til å gjøre noe annet.

Det er systemet som må fikses. Ikke du.

Men hvis du står med møkk opp til ørene, er det lettere å finne fotfeste og komme deg ut av møkka hvis du ikke samtidig har panikk.

Så jeg har laget denne meditasjonen.

Det å ha en takknemlighetspraksis er en av de mest effektive tingene du kan gjøre for å programmere glede inn i hjernen din. Jo mer du tar deg tid til å nyte og legge merke til de tingene du er takknemlig for, jo mer legger du merke til ting å være takknemlig for.

Jeg har hatt en takknemlighetspraksis i årevis der jeg skriver ned tre ting jeg er takknemlig for hver dag. Men det funker aller best hvis jeg samtidig tar meg tid til å virkelig kjenne på takknemligheten. Være i den og nyte den.

Og å pause i hvert enkelt øyeblikk gjennom dagen når det er noe fint som skjer, og ta det innover meg. I stedet for å løpe videre til neste ting. Og neste. Og neste.

Denne meditasjonen hjelper meg å gjøre nettopp det.

Hvis du vil laste ned meditasjonen, uten alt pratet mitt rundt, sånn at du kan kan høre den igjen senere, kan du gå inn på kajakvernbakken.no/meditasjon og legge igjen navn og e-postadresse, så sender jeg den til deg.

Måtte du finne glede og takknemlighet denne uken.

Stor klem

Din Kaja

Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på! Vi høres!

Om hvile

Jeg trodde at hvile var søvn

og latskap

og uvirksomhet

og søvn

mer søvn

og stillhet

men hvile er også

å slippe taket i den

tette snøringa

rundt sjela

ikke holde tilbake

den jeg er

i frykt og skam

for å være

for mye

Jeg trodde hvile var

å ikke gjøre

men hvile er

også å gjøre

de små tingene

som får det til å krible

av barndom og overflod

for noe som koster

ingenting eller en tier

*

Hvert år velger jeg meg et ord som årsmotto. I fjor var det «lytte». I år trodde jeg det skulle være «vokse». Jeg følte meg klar for det. Jeg hadde et vidåpent år foran meg, hvor jeg kunne konsentrere meg om skrivingen og om å bygge en business rundt den, sånn at jeg skulle kunne fortsette å ha vidåpne år.

I stedet ble ordet «hvile». Igjen og igjen kom ordet tilbake til meg og insisterte på å få være fokus, og jeg ble redd. For hva kan vokse hvis det hviler, lurte jeg på. Innsausa i kapitalistisk pisspreik om at vi kun er verdifulle når vi produserer.

Og hvile er søvn. Det er å ikke gjøre. Men jeg lærer også at jeg har brukt ekstremt mye energi på å holde igjen. Ikke være meg selv helt og fullt. Og å tillate meg selv å storme inn i mitt eget liv som meg selv, det er langt mindre slitsomt enn å holde tilbake.

Jeg er spent på hva mer jeg skal lære om å hvile i året som kommer.

Hvor finner du hvile?

Måtte du finne ro i at du er verdifull akkurat som du er

Din Kaja

Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på! Vi høres!

I

Jeg burde, tenker jeg.

Burde holde fast. Holde hardt. Finne løsningen. På livet. Universet. Alt.

II

Kun død fisk følger strømmen. Men jeg vil ikke være en fisk. Vil ikke svømme motstrøms mot et mål jeg ikke en gang vet hva er, når jeg kan gi slipp og bare være vannet.

III

Hva om jeg ikke holder verden oppe med mine to spinkle hender?

Da raser alt.

Men det er bare en illusjon. Det er verden som holder meg. Og ikke motsatt. Det føles uansvarlig. Som om jeg gir opp. Og kansje er det nettopp det jeg gjør. Men jeg orker ikke kjempe lenger. Orker ikke kjempe mot meg selv.

La meg renne gjennom tusenvis av år.

Jeg kan lage dype daler. Male fjell ned til de fineste sandkorn.

La meg renne til jeg finner havet.

La meg puste med henne.

Flyte med.

IV

Her er det jeg har: Meg.

Jeg har meg. Jeg har mitt liv. Jeg har mine feil og mangler. Mine håp og drømmer. Jeg har ingen magisk nøkkel. Ingen magiske triks.

Jeg stanger hodet i veggen. Stort sett daglig.

Jeg er redd for fremtiden, og skammer meg ofte over fortiden.

Jeg vet at ingen av delene funker. Men jeg gjør det for det.

Jeg øver på å gi slipp.

Det føles uansvarlig.

Jeg flyter i noen sekunder, før jeg får panikk og svømmer mot kanten.

Jeg begynner på nytt.

Gir slipp.

Stor klem

Din Kaja

Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på! Vi høres!

Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev fra 2019, om det som ikke var planlagt, gode samtaler, og stjernestøv.

Klokka er 07:43. Jeg sitter på toget. Vi har akkurat kjørt ut fra Vikersund stasjon. Foran meg har jeg fire dager med vidde. Det er planlagt. Det jeg også hadde planlagt var de fire timene fra Oslo til Haugastøl, hvor jeg skulle se ut av vinduet og skrive.

Jeg skulle skrive dette brevet. Og jeg skulle skrive på romanen. Komme nærmere noe som kan sendes til redaktøren min om bare fire korte dager.

Det jeg ikke hadde planlagt var at den av kollegaene mine som var på jobb da jeg kom ramlende inn med den store tursekken min, skulle være den belgiske chocolatieren, og at toget skulle være nesten tomt, sånn at han hadde tid til å sette seg sammen med meg i kafeen og at vi skulle snakke om de store tingene, og om de helt små. Om verdenskriger, klimaforandringer, om menneskets natur (at vi alltid vil ha mer), og om hvordan vi, når alt kommer til alt, er stjernestøv, og at vi kommer til å ende opp som stjernestøv, igjen, en gang, eller flere. Og at alt dette skulle foregå på fransk. Og at det skulle gi meg en intens glede. Å få ha denne samtalen. Å klare å ha den på fransk. Og å ønske meg flere sånne samtaler (fordi jeg er et menneske, og mennesker alltid vil ha mer).

Og jeg hadde heller ikke planlagt at jeg skulle sitter her og forsøke å planlegge hvordan jeg skal få hatt flere av disse samtalene. Hva jeg kan si, og spørre om, for å oppmuntre til at det skal skje. Og hvem jeg kan si det til. Og jeg må le, fordi jeg vet at det ikke egentlig kan planlegges. At det er nettopp det som gjør slike samtaler så vakre. At de ikke er planlagte. At de bare oppstår. Fordi to mennesker er åpne og nysgjerrige på samme tid. Men jeg prøver likevel. Og jeg innser at det på et vis er dét disse brevene er for meg: Et forsøk på å ha disse samtalene. Om de store tingene. Og de helt små. Og at noen ganger virker det. Noen ganger treffer det lille jeg har tenkt noe i deg som du sender tilbake, og sånn bølger det frem og tilbake til vi lar bølgene dø hen igjen, og blir sittende på stranda og se de siste dønningene legge seg.

Det var ikke dette jeg planla at jeg skulle skrive, men det var dette jeg skrev.

Hva er det du ikke har planlagt, men som likevel ble?

Stor klem

Din Kaja

Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på! Vi høres!

I

Jeg sitter med sykkelhjelmen på. Inne. Det er en sånn dag. Jeg hadde sånn driv på morgenen i dag. Alt jeg skulle gjøre når jeg bare var ferdig med alle måttene og burdene. Men innen jeg var ferdig med det, gikk liksom piffen litt ut av meg. Så jeg tok meg sammen. Bestemte meg for å hive meg på sykkelen og sykle opp til det diggeste bynære turområdet jeg veit om til der vi bor. Kledde på meg, tok på meg sykkelhjelm, sjekka batteriet på sykkelen.

Det var selvfølgelig tomt.

Og jeg kan høre deg himle med øynene. El-sykkel! Hva er galt med vanlig sykkel?

Ingenting! Men jeg har bare el-sykkel, og den er grusomt tungt, og bakken opp dit jeg skal gå tur er grusomt bratt og lang.

Så jeg satt batteriet på lading.

Og nå sitter jeg her, med hjelmen på, fordi jeg ikke tør å ta den av meg. For hvis jeg tar den av meg så har jeg liksom gitt opp. Men på et vis føles dette mye tristere.

II

Hvordan vet du at noe ikke var meningen? Fordi det ikke skjedde. Hadde det vært meningen, så hadde det skjedd. Det betyr ikke at det ikke er kjipt. Eller at det aldri kommer til å skje i fremtiden. Men hvis det hadde vært meningen, så hadde det vært sånn.

Jeg prøver å slutte å lage unnskyldninger for alt jeg ikke har gjort. Alt jeg ikke har blitt. Alt jeg ikke har fått til. (Og noen ganger for det jeg har gjort også …)

Det er som det er, det ble som det ble, hvis jeg kan være ærlig om det, så kan jeg gjøre noe med det nå. Jeg får ikke gjort noe med fortiden. Det var ikke meningen.

III

Over Ekeberg flyr svalene i store flokker. Eller kanskje er det tårnseilere. Jeg er plutselig ikke helt sikker på forskjellen. Jeg vet at det er en. Den har med buen på vingene og kløften i halen å gjøre, men jeg husker ikke akkurat nå.

De er fine uansett.

De minner meg om pappa.

Pappa elsket svaler.

Han hadde noen tatovert på armen, og på veggen på balkongen hengte han opp en laminert papirsvale med datoen for årets første. Hvert år.

Det spiller ingen rolle om det er svaler eller tårnseilere. De minner meg uansett om pappa.

Han skulle ikke dødd, tenker jeg.

Eller, han gjorde jo det.

Jeg skulle uansett ønske at han var her nå.

To og et halvt år uten pappa.

En evighet og et øyeblikk.

IV

På Tusenfryd tar jeg med meg nevøen til M i SpinSpider. Når vi er helt på toppen gråter jeg av glede, og er glad for at ingen kan se meg. Er det sånn det føles å fly? Det kribler i magen. Noen hyler. Jeg vet ikke om det er nevøen til M eller noen andre.

Jeg ler.

Takk, sier jeg, inni meg.

Når vi kommer ned får vi høre at noen er blitt truffet i hodet av en måke. Jeg vet ikke om det er sant. Det står ikke på noen av nettavisene.

V

Jeg tror meningen med livet er glede.

Så hvorfor er det så himla vanskelig?

Måtte du gjøre det det er meningen du skal gjøre, kjære.

Stor klem

Din Kaja

Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på! Vi høres!

Skjerpings.

Jeg hører ekkoet av ordet henge i rommet når jeg åpner øynene. M sover ved siden av meg. Ordet kommer fra innsiden.

Skjerpings, tenker jeg, og sniker meg ut fra under den varme dyna, ut av soverommet og bort til notatboka. Alltid klar når jeg våkner.

Jeg kobler meg på. Hilser. Som jeg gjør hver morgen. Mitt høyere selv, Gud, kilden. Du kan kalle det hva du vil. Vi snakker sammen.

Du veit hvem du er, sier hun.

Det er slutt på å gjøre seg liten.

Slutt på å leite etter svar hos alle andre.

Du har svarene selv.

Det er på tide å gå ut i den ville, deilige strømmen som livet er. Ikke stå på kanten og se på, og tro at det er det som er å leve.

Hun maler elven ut foran meg. Til høyre kan jeg se spede forsøk på å bygge en bro. Som om poenget har vært å komme seg over til den andre siden.

Jeg svelger.

Men.

Men, men, men.

Jeg føler smilet hennes.

Ser det.

Du er større enn dette, sier hun.

Det veit du.

Jeg veit det.

Jeg kaster et blikk på elvebanken bak meg. På den trygge, varme skogen. Takk, tenker jeg. Takk for alt dere har lært meg. Så snur jeg meg mot vannet igjen. Stikker tåa ned i strømmen. Lar den skylle over meg. Dra meg med.

Måtte du leve ut ditt fulle potensiale.

Helt siden angrepet på Pride har jeg balet med frykt.

Ikke så mye min egen, selv om jeg fortsatt baler med den også.

Men hva det er som gjør frykten til en så sterk drivkraft hos mennesker?

Hvorfor vi er redde for så mange ting som virkelig ikke spiller noen rolle?

Og hvor den frykten kommer fra?

Arvet nedover gjennom generasjoner og årtusener, fra en tid hvor den kanskje ga mening?

Eller har den noensinne gitt mening?

Helt siden angrepet på den amerikanse kongressen har jeg balet med frykt.

Tenkt på hvordan den kan brukes som et våpen.

Men at de som bruker frykten til å bevæpne andre, også må være redde.

Redde for at ingen kan elske dem, tror jeg, med mindre de er størst, og best, og at den eneste måten å bli det på, er ved å trykke andre ned, og stå på de brukne ryggene deres.

Tenk på hvor mye høyere du kunne kommet hvis du bygget folk opp, og sto på skuldrene deres i stedet.

Hele livet har jeg balet med frykt.

En tett snøring i brystet som har gjort det vanskelig å puste.

En stemme som aldri turte å si til andre: Elsk meg.

I steden sa den til meg:

Du må forutse alt som kan skje av gale ting og fikse dem, så ingen kan gi deg skylda.

Du må forutse hvem andre vil at du skal være, du må alltid være til nytte, og aldri til bry, så ingen vil ønske å vise deg bort.

Du må alltid være smartest, og best i alt du gjør, du må aldri gjøre feil, for hvis du er feilfri, vil nok alle like deg bedre.

Frykt er slitsomt.

Frykt sprer seg i fra brystet og får hele kroppen til å knyte seg sammen, får hjernen til å knyte seg sammen.

Frykt gjør oss syke og små.

Botemiddelet er å se på frykten, og klemme den redde 6-åringen som trodde på den, fordi det gjorde dem trygg.

Botemiddelet er å kjenne på hvor mye friere vi puster når vi slipper tak i frykten, og nyte latteren som plutselig fyller den ledige plassen.

Botemiddelet er lek og glede.

Botemiddelet er å se at det finnes andre som gjør det vi ønsker å gjøre.

Botemiddelet er å være seg selv og vite at det finnes mennesker som elsker oss.

*

Denne uka har jeg snakka med nevøen min. Han ønsker seg glitterkjole. En rosa. Faren sier at det er noe nytt. Bare er en fiks idé. Denne uka er det glitterkjole, neste uke er det det nyeste ninjago-settet. Han sier det bare er fordi bestevenninnen har glitterkjole. Han kan ikke få alt han ber om. Det gjorde ikke vi heller.

Det kan hende han har rett. At det er noe som går over. Men om det ikke går over, håper jeg at guttungen aldri slutter å spørre. At han fortsetter å være trygg nok til å be om det han vil ha.

Jeg håper at ingen av oss slutter å be om det vi egentlig vil ha.

Jeg håper ingen av oss slutter å lytte til den lille stemmen som sier i fra om hva vi egentlig vil ha.

Jeg kan ikke huske når jeg sluttet å lytte til den. Jeg var så vant til å ikke gjøre det. Men jeg husker når jeg begynte å lytte igjen. Hvor vanskelig den var å høre. Og hvor vanskelig det var å gjøre som den ba meg om. Hvor ufornuftig den hørtes ut. Noen ganger ba den om en is. Noen ganger om å sitte å tegne på gulvet. Andre ganger ba den om å få legge seg i senga, og synge nattasanger til vi sovnet. Den ba aldri om å få sitte i timevis å jobbe foran datamaskina.

Jeg skjønner at nevøen min ønsker seg glitterkjole. De glitrer jo.

Jeg ønsket meg alltid Lego Technics. Og plukket bare opp dukkene mine når jeg hadde venninner på besøk som ville leke med dem.

Hva ønsker du deg? Hvis du ikke skal være så fordømt fornuftig?

*

Måtte du få det du ønsker deg denne uken.

Stor klem,

Din Kaja

*

Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den.