Hei kjære

Hei kjære,

Kom hit. Sett deg litt. Skulder ved skulder. Foran leirbålet. I dag trenger du ikke å ha noen svar. Trenger ikke vite hvor du skal, eller hva du skal gjøre der. Du kan bare hvile litt. Vente litt.

Jeg kjenner utålmodigheten i brystet ditt. Kjenner den i mitt eget.

Når skal svarene komme?

Jeg vet ikke.

Men hvis du venter, hvis du slipper taket litt, slutter å gjette, men heller ser inn i flammene, ler av de dårlige vitsene mine, forteller noen av de dårlige vitsene dine, så dukker de nok opp.

Jeg vet. Det er det vanskeligste som finnes. Å bare vente. Men hva om vi trekker pusten, og bare sitter her litt? Ser på flammene? Det er ganske fint også?

Det er ganske fint.

Hvilke svar leter du etter?

Måtte du ha tillit til at de finner deg.

Stor klem

Din Kaja

Liste over ting jeg skulle gjøre i dag

• Skrive fem timer på romanen min


• Skrive ferdig fredagsbrev


• Spille inn to podcastepisoder

Liste over ting jeg har gjort i dag

• Scrollet fire timer på tiktok, instagram, tiktok, facebook, instagram, tiktok, samtidig som jeg lurte på om jeg skulle gi meg selv noen timer fri til å tusle i byen og kanskje skrive litt på kafé


• Hørt på kurs i gene keys i stedet, samtidig som jeg spilte water sort puzzle


• Gått til kontoret


• Scrollet på tiktok, instagram, tiktok


• Satt på brown noise


• Scrollet


• Satt på white noise


• Scrollet


• Skrudde av white noise


• Begynt å lese gamle utkast til fredagsbrev for å se om jeg fant noe som inspirerte meg


• Begynt å skrive en liste over ting jeg skulle gjøre og over ting jeg har gjort

Noen dager. Er det bare sånn.

Vær god mot deg selv, også på de dagene.

Stor klem

Din Kaja

Det er stille

i magen

helt, helt tyst

det har det aldri vært før

nå sitter det en 78 år gammel

bonde, og tygger

på et strå

ser utover

åkeren

høh, sier han

kanskje nynner han litt

men mest av alt sitter han bare der

og ser sollyset lene seg

mjukt ut av skyene

og legge seg over de gylne

stråbustene som fortsatt

står igjen etter høstinga

*

U-angst. Det er det eneste ordet jeg klarer å finne. Forbi ro og trygghet. Eller forbi det jeg har trodd ro og trygghet var. Det er 6 år siden jeg fikk diagnosen generalisert angstlidelse. 6 år siden jeg skjønte hva den var den klumpen i magen som hadde vært der så lenge jeg kan huske. Før diagnosen hadde jeg brukt ordet angst. Mest som en overdrivelse for å beskrive når jeg synes at noe var litt stressende. Men det som egentlig var angsten, det hadde jeg ikke noe ord for.

Jeg har ikke blitt venn med angsten. Jeg synes den er ubehagelig. Jeg liker det best når jeg ikke kjenner på den. Men jeg skjønner at den er en helt naturlig del av det å være menneske. Alle mennesker kjenner på angst. Selv om ikke alle mennesker lar seg lamme helt av den. Jeg kommer til å kjenne på den igjen.

Men denne uken har jeg kjent på u-angst. For første gang i et snart 40 år langt liv. Sånn føles det. Det finnes.

Måtte magen din huse en 78 år gammel bonde som ser på åkeren

Stor klem

Din Kaja

Jeg lader om

det er sånn det føles

men jeg har det ikke travelt

for en gangs skyld

livet mitt føles ikke som en krigssone

for en gangs skyld

jeg veit det er mange ting som haster

jeg veit det er krig

og klimakrise

men ikke inni meg

jeg sitter på pass

har tid til å puste

mens jeg pusler med våpenet

drikke varm kaffe fra termosen

la ting bevege seg mot meg

skyter ikke på alt som rører seg

lenger

venter på riktig dyr

riktig øyeblikk

så lenge det varer

Jeg håper det varer lenge. Jeg håper dette er et tegn på et nytt status quo. At det ikke er nok ett av de øyeblikkene hvor jeg tror at jeg har skjønt alt, men så kommer livet og spenner bein på meg like etterpå. Det kan skje. Men jeg skal ikke ødelegge dette øyeblikket ved å bekymre meg for det.

Jeg skal trekke pusten.

Lade om.

Vente, og stole på at det kommer det som skal komme.

Hvordan føles det når du finner ditt sentrum?

Måtte du være midt i deg selv denne uken.

Din Kaja

Like før

like før sommerregnet slipper tak, og legger hele vekta si bak, for å klaske med størst mulig kraft mot asfalten

like før noe revner, papiret spent mellom to klamrende hender, hjertet spent mellom håpet og nå

like før alt plutselig blir klart for meg

like før pusten slipper helt ned igjen

når himmelen er nesten sort

og verden dirrer

da gjør jeg alt, alt annet enn å vente, på at forløsningen skal skje, jeg leiter etter den i bøker, i podcaster, naturen, meg selv, i tekstene jeg skriver

jeg leiter etter den i andre mennesker, har du en forløsning eller to å avse?

og så, når den kommer, når det løsner, når korsettet av sånne skarpe plastbånd de setter rundt avisbunkene kuttes av og jeg slutter å kjempe, så lurer jeg på om forløsningen ville ha kommet uansett? på om den trengte min innsats? eller om uroen bare var et tegn på at den var på vei, helt av seg selv? på om jeg like gjerne kunne ha ventet på den, slik jeg venter på regnet, om sommeren, når alt er tett og lummert

for like etter, kjenner jeg det igjen, at det er sånn, like før, hver gang

*

De to siste ukene føles det som om jeg har hatt noen ganske store gjennombrudd. I teksten. I meg selv. I hva jeg skal skrive, og hvorfor. I hvem jeg er. Og jeg veit jeg har jobba for det. Fordi noe ikke har føltes riktig. Teksten har vært blokkert. Jeg har vært blokkert. Jeg har ikke sett den riktige retningen på noen ting. Og det er er et ubehagelig sted å være. Så jeg har tenkt og grubla og tråkka og leita, og jeg tror det har hjulpet, men jeg lurer jo på hva som hadde skjedd dersom jeg bare hadde stått i ro. På om jeg kun hadde stoppet opp og lyttet innover, og vært ærlig om det jeg hørte. For det er alltid der det kommer fra. Til slutt. Spørsmålet er om jeg hadde stoppet opp og lyttet uten at noen minnet meg på det.

Hva hører du hvis du lytter til deg selv akkurat nå?

*

Din Kaja

I

I en stille bakgate et eller annet sted mellom Vatikanet og Spansketrappen, finner vi en bar med en stor terrasse under trærne. På den andre siden av gaten står det en gammel mann og røyker. Han har tatt finstasen på, og i trærne rundt ham er det papegøyer. Vi ser i hvert fall fire. Grønne, med oransje hoder. Litt mindre enn skjærer.

Jeg visste ikke at det levde ville papegøyer i Italia. Jeg trodde det var noe som hørte jungelen til.

Etterpå kjenner jeg igjen lydene deres andre steder i byen, og ser dem ofte fly fra en treklynge til en annen.

II

Oliven er uspiselige rett fra treet. Det sier guiden på vingården vi besøker. De to gårdshundene legger seg ved siden av henne i skyggen mens hun forteller.

Olivenolje må presses i løpet av noen timer etter at olivenene er plukket fra trærne for at syreinnholdet ikke skal overstige 1 prosent, mens oliven som skal spises må ligge i saltlake i minst 40 dager for å skylle ut bitterstoffene.

De små grønne knoppene vi kan se på trærne nå, er ikke oliven, men olivenblomster som ikke er sprunget ut ennå.

III

En time utenfor Roma fylles plutselig grøftekanten utenfor togvinduet med tusenvis av små, røde, ville valmuer. Det er tett i tett av dem, også på den andre siden av den lille grusveien som følger togskinnene. Og så: en stor åker med gule aks hvor de røde blomsterhodene har spredt seg utover det hele.

Jeg tenker på de bittesmå valmuefrøene, og hvor lett det må være å spre dem over store områder. Hvis vinden tar tak i frøhodet, skytes frøene ut gjennom hullene i toppen.

Jeg lurer på hvor mange valmuer jeg trenger for å få valmuefrø på rundstykkene mine i et helt år.

Jeg tenker på hvordan opium lages av den størknede blomstersaften fra frøbelgene til valmuen. Lag et snitt i belgen og rull av den klebrige massen etter at den har størknet. Gjør det på tusenvis, hundretusenvis av planter.

IV

På gulvet i St. Peterskirken har de felt inn gullskrift i gulvet som viser hvor store andre kjente kirker er. Jeg vet ikke om jeg synes det er morsomt eller patetisk.

Min er større enn din.

St. Peterskirken er lengre enn to fotballbaner. Men det er ikke størrelsen som slår meg når jeg kommer inn. Det er fargene. Duen i det gylne vinduet i altertavlen. Menneskene som kneler i en bortgjemt krok.

V

Jeg ser på kartet at det er en stor park like ved der vi bor, og tenker at jeg skal gå dit for å skrive. Men når jeg kommer dit parken er på kartet, er det bare en endeløs bygning langs veien. Ikke et tre i sikte.

Noen dager senere går vi forbi den samme veien, men da står en port åpen midt på veggen. Midt i åpningen står det en soldat med gevær, men bak soldaten kan jeg skimte parken. Enorme trær og palmer, men ingen mennesker foruten soldaten.

VI

Over en port henger det en skytsengel. Det er en gammel dame med hengepupper.

Måtte du ha gode dager

Stor klem

Din Kaja

I

Klokka 10:00 er jeg i den gamle leiligheten min. Jeg tømte den i går. Alt som står igjen er vaskesaker, og det som sto her da jeg flyttet inn. Jeg sprayer gardinene med vann igjen. De er krøllete etter å ha vært pakket ned i tre år, og strykejernet står i en eske nede i byen. Jeg metter tekstilet med vann og stryker hånda over de verste rynkene for å glatte dem ut. Jeg plasserer mobilen med høytaleren mot veggen for at lyden skal bli sterkere. Vil høre fantasy, finner bare en novellesamling av Samantha Schweblin. I en av novellene er det en ung jente som kun spiser levende spurver. Jeg lurer på hvordan jeg kunne ha skrevet den neste boken min som en novellesamling. Jeg liker å se alle delene flytte seg inni hodet mitt for å tilpasse seg en ny virkelighet.

II

Senere, på balkongen i byen, når temperaturen ute er blitt lavere ute enn inne, ser jeg for meg hvilke liv jeg kunne ha levd. Hvis jeg ikke hadde flyttet. Hvis jeg hadde flyttet et annet sted. En drone svever inn over bakgården, stopper opp, henger i lufta langt der oppe. Jeg viser finger. Selv om den sikkert ikke filmer meg. Etter en stund forsvinner den bak parasollen, men jeg hører den fortsatt.

En gang skrev jeg en bok om å være en nomade. I boken var det en liste over alle steder jeg har bodd. Jeg tror jeg var oppe i søtten steder da jeg sendte manuset til forlagene. Det var ti år siden. Sommeren før jeg begynte i Bø. Boka ble aldri utgitt. Jeg fortsetter å være en nomade. Fortsetter å lengte etter et sted som er hjem.

III

På Instagram hører jeg J.K. Nemisin si at hvis du skal skrive fantasy, så er det først og fremst én ting som må være den store forskjellen mellom vår verden, og den verdenen historien utspiller seg i. Den ene tingen påvirker alt det andre. I hennes serie, Broken Earth, plages de av hyppige jordskjelv. Det er den ene tingen. At det finnes mennesker som kan påvirke den seismiske aktiviteten, det er bare en følge av de hyppige jordskjelvene.

IV

Jeg åpner det siste utkastet til nomade-boken. Noe av det som står der er ikke så verst. Andre ting er mettet med klisjeer. Noen ting synes jeg er morsomme, men kanskje er de mest søkt. På side fire står det:

«Forbikjøring

– Vi holdt på å kjøpe dette huset da du var liten, sier mamma.

Jeg ser på huset. Ser på menneskene som går forbi. Lurer på hvem av dem som ville ha vært mine venner. Lurer på om jeg ville ha kjent dem fortsatt. Om det var hit jeg hadde kommet sammen med mann og barn? Om det hadde funnets en mann, et barn? Nå kommer jeg aleine. Nå kjører vi bare forbi.»

V

Dronen kommer tilbake. Den høres ut som en hissig biesverm. I en alternativ virkelighet kunne jeg ha slått den ut med tankens kraft. Eller kanskje ville det ha vært bedre om jeg fikk den til å brenne opp. Så den ikke falt ned og skadet noen.

Måtte du finne din virkelighet

Vi høres

Din Kaja

Alarmen ringer. Det er den vakre med fuglekvitteret. Klare, trillende toner som fyller hele rommet. Jeg kan ikke huske at jeg har satt den på, og klokka er bare 06:30. Jeg står aldri opp 06:30. Før eller seinere, men ikke 06:30. Jeg skjønner det ikke.

Jeg klapper rundt meg i senga. Det er ikke iPaden som ringer. Ikke mobilen. Ikke klokka. Jeg forsøker å få med meg beina, ut fra lakenet, ned på gulvet, må finne dingsen som bråker og skru den av, så jeg ikke vekker de andre i leiligheten. Kjenner stresset presse seg oppover i brystet, faen da!

Men i det jeg passerer vinduet skjønner jeg det.

Det er ikke en alarm.

Det er en fugl. En faktisk fugl.

Som fyller byen utenfor så det høres ut som om den synger i et kirkerom.

Takk, tenker jeg. Takk, takk, takk.

*

For en stund siden, kalte en forfatterkollega meg inderlig. Han understreket at det var en bra ting. At jeg balanserer akkurat på riktig side av eggen. Redd for at jeg skulle bli fornærma. Men hva er det å bli fornærma over? Jeg er inderlig. Hva er det å ikke være inderlig over i dette livet. På denne kloden?

Jeg leser Mary Oliver. Og jeg tenker at det er lov til å skrive som henne. Ikke at jeg kan skrive som henne. Men jeg gråter når jeg leser om hunden Percy: «For when he sniffed it was as if he were being please by every part of the world.»

Skulle det være noe å skamme seg over? Noe å unngå?

*

Hva er vidunderlig i ditt liv akkurat nå?

Stor klem

Din Kaja

I 

M skal kjøre meg hjem. Det er kveld, men himmelen er fortsatt blå over fjellene på den andre siden av vannet. Jeg er søvnig. Vi kjører ut på veien, og plutselig blir alt helt mørkt. Sorte skyer veller inn over fjellene, og regnet tar siste lille rest av sikt. Jeg vil rope til M at han ikke må kjøre så fort, at det er farlig, men før ordene kommer ut har vi brast gjennom autovernet og bilen er under vann. Synker raskt, dypere ned i det grønne. Jeg er så søvnig. Kroppen vil ikke lystre. Og jeg har hørt et sted at jeg må åpne vinduet for å klare å komme meg ut, fordi trykket av vannet er for stort til at jeg kommer til å få opp døra. Jeg må våkne, tenker jeg. Jeg må våkne, hvis ikke dør jeg. Så våkner jeg. Jeg er hjemme hos mamma. Regnet hamrer mot ruta. Det var bare en drøm. 

II 

M og jeg skal til Bergen. Bergen er på en måte hjem. Selv om alle bortsett fra den yngste søsteren min har flyttet derfra. Selv om hjem er sammen med M. Det er i Bergen jeg er født. Der jeg er vokst opp. I alt regnet. På den blanke, sorte asfalten som speiler lyset fra de oransje gatelyktene. 

III 

Bergen er ikke hjem. Byen har aldri villet ha meg. Fra Skansen ser jeg Askøy. Og Laksevåg. Og Marineholmen. Og Nordnes, og bak Nordnes er Møhlenpris. Og bak Lyderhorn er Loddefjord. Og bak der igjen er Sotra. Jeg har bodd her, i og utenfor byen, i over 17 år av livet. Jeg er født her. Men jeg hører ikke til her. 

IV 

Jeg har tenkt at vi skal kjøre når det er lyst, men når M sier vi må vente til etter jobb, kjenner jeg at pusterøret snører seg sammen. Jeg er ikke sanndrømt. Ingen fare. Det er meldt sol i Oslo. Sol på Ustaoset. Når vi kjører fra Geilo er det blitt helt mørkt. 

V 

Hvorfor har du ikke holdt på dialekta, spør folk meg, men det er jo nettopp det jeg har gjort, lærte aldri bergensk. Ga opp da førsteklasselæreren min ba meg si «En rød rev» for å vise alle at jeg snakket annerledes, og fordi jeg ikke ville snakke annerledes, prøvde jeg å si det på bergensk, men skarre-r-ene satte seg fast i halsen. Resten av klassen lo. Det var ikke meningen at de skulle le. 

VI 

Regnet kommer så snart vi krysser grensa til Vestland fylke. Ved Vøringsfossen blir vi stående i 45 minutter å vente på en tunnelsprengning. Etter avkjøringa til Nordheimsund står det noe om stengte veier, jeg ser ikke helt, men det står ingenting om Bergen, det går sikkert fint. VII Østlendingen, kalte inspektøren på ungsomskolen meg, selv om jeg aldri hadde bodd på Østlandet. Jeg er bergensk, sa jeg. Du er ikke bergensk, sa han. Hva er jeg da, lurte jeg på. 

VIII 

På Voss må vi snu. Vi er 30 minutter for seint ute til å passere. Veien om Hardanger er en time lenger, og først må vi kjøre 30 minutter tilbake. Vi kommer ikke til å være fremme før klokka ett om natta. Det går greit, tenker jeg. Vi får Hardangerfjorden på venstre side. Ikke høyre, som vannet i drømmen. Tullhøne, tenker jeg. M kjører i 60. Maks. Veien er svart. Vannet er svart. Og mange steder er det så vidt det er plass til den lille, hvite golfen. Skjerp deg, tenker jeg. På Kvamskogen begynner det å sludde. Store, tette filler, så vi ikke ser veien. – Du er i hvert fall litt sanndrømt, sier M. 

IX Fra Skansen går jeg ned gjennom smauene mot Katten. Har ikke gått akkurat denne veien før, men retningen bor i kroppen. Det føles likevel ikke som hjemme. Det er sårt. Men det er også en lettelse. Alle steder jeg ikke er hjemme, er jeg også fri til å være akkurat den jeg vil. Fri til å tenke det jeg ikke kan tenke når stedet krever noe av meg. Dette stedet krever ingenting. 

X

Jeg slapper av når vi kommer til Åsane. Inn på motorveien. Det oransje lyset fra gatelyktene mot den svarte, blanke asfalten.

I

Gud sier:

Kjære engel, jeg vil at du skal vite om havet, om hvordan det ruller over steinene i dype pust. La havet puste deg. Ingenting annet i hele verden trengs enn den pusten.

II

Liz Gilbert snakker om gud. «The god of my understanding», sier hun. Jeg har hatt mange runder med gud. Fra jeg trodde på ham som barn (eller kanskje var det mest Jesus jeg trodde på), innom åsatro, til ateisme, og så en dyp trygghet i at vi alle er én. Jeg kalte det universet, kilden, mitt høyere selv, men da jeg spurte hva det ville at jeg skulle kalle det, sa det gud. Så jeg kaller det gud.

III

Gud sier:

Elskede, du er et lys. Det er derfor jeg har valgt akkurat deg, akkurat den delen av meg som du er, og satt deg på jorda, fordi menneskene trenger ditt lys. Du må skinne. Det er din jobb. Du må pusse din egen lyspære og skinne.

IV

Liz Gilbert snakker om toveis bønn. Om å stille gud spørsmål, og åpne opp for at gud kan svare. Gjennom deg. Gjennom skriften. Tidligere ble det sett på som en av hjørnesteinene i AA og andre 12-stegsprogram. Jeg tror vi alle trenger å snakke med gud. Vår egen personlige gud.

V

Gud sier:

Mitt hjerte, du må sloss, med all mulig kjærlighet og den smittende latteren din. Hvor er latteren din? Ikke her. Først må du finne den. Så må du sloss for den.

VI

Liz Gilbert snakker om hvordan hennes første sponsor sa at ikke bare fikk hun lov til å konstruere sin egen gud, men at det var helt nødvendig for at hun skulle bli frisk.

VII

Gud sier:

Elskling, jeg vil at du skal vite at kjærlighet finnes, at du er elsket, og at jeg holder deg, uansett hva du måtte finne på.

VIII

Jeg snakker med gud. Gud er fåmælt. Noen setninger om gangen. Det er alt.

IX

Gud sier:

Barnet mitt, hvor lenge skal du sloss? Når skal du begynne å elske?

Gud sier:

Elskede, i dag skal du vite om sola, og hvor varm den er, selv om du ikke alltid kan kjenne den, selv om du ikke alltid kan se den. Den er der likevel. Uten sola kan vi ikke leve. Og ikke uten kjærlighet.

*

Hvordan ville gud ha vært for at det skulle ha vært en gud du kan stole på? En gud du kan lene deg på?

*

Stor klem

Din Kaja