Hei kjære

Å følge gleden, betyr ikke at du aldri skal være lei deg.

At du skal flykte fra de andre følelsene dine i vill panikk.

Late som om de ikke er der.

Å følge gleden betyr også å stoppe opp når gleden ikke er der, og si takk.

For her er et tydelig tegn.

Dette er ikke veien.

Å følge gleden betyr å holde alle følelsene.

Og deg selv.

Sånn føles det å være akkurat her.

Akkurat nå.

Plutselig finner du glede, også i det.

Forleden dag lo jeg av meg selv, og ikke på en ondskapsfull måte. Det er heldigvis mindre av det om dagen. Jeg lo av meg selv da jeg innså at jeg var sint. Jeg prøvde å rettferdiggjøre sinnet mitt med en samtale inni hodet, helt til jeg husket at følelsene mine ikke trenger å rettferdiggjøres. De bare er. I hvert fall hvis jeg tillater dem. Så jeg lot meg selv være sint. Og stresset forsvant. Jeg er fortsatt sint når jeg oppsøker det. Men jeg trenger ikke å oppsøke det, og jeg trenger ikke å unngå det heller.

Kan du holde deg selv? Og alle følelsene dine?

Kan du bruke dem som skilt på veien mot mer glede?

Måtte du gi deg selv rom denne uken, kjære.

Stor klem

Din Kaja

PS: 30. april slipper jeg inn nye medlemmer i skrivefelleskapet mitt Skriveriet. Påmeldingen åpner 23. april. Hvis du vil vite mer, kan du sette deg på venteliste ved å gå inn på kajakvernbakken.no/skriveriet.

Vi høres.

Neste gang

skal det bli bedre

skal alt bli annerledes

neste gang

for denne gangen ble det ikke helt

ikke sånn jeg hadde tenkt

ikke sånn jeg hadde villet

det fløt ikke like godt som jeg drømte om

prosessen var kantete

prosessen var prosessete

og jeg ville at det skulle strømme ut av meg

helst

inspirert og romantisk

neste gang

helt sikkert

for denne gangen måtte jeg visst jobbe for det

og jeg skjønner jo at jeg må jobbe for det

sette meg ned og faktisk gjøre jobben

men jeg hadde ikke tenkt at det skulle føles som en

jobb?

det kan neppe være meningen

da kan det neppe være godt

sikkert ikke

men neste gang

neste gang

*

Jeg redigerer romanmanuset mitt i disse dager. Prøver å få det jeg hadde i hodet mitt og tilbakemeldingene til redaktøren og de andre leserne mine til å smelte sammen og gå opp i en større enhet. Og akkurat nå føles det som en skikkelig jobb. Jeg synes det er vanskelig. Og litt vondt. Jeg har mer lyst til å se på fuglene. Mer lyst til å lese nyheter (har det skjedd noe siden sist? hva med nå da?) Mer lyst til å planlegge hvordan jeg skal jobbe med det neste romanprosjektet for å få lov til å være i den deilige flytsonen jeg lengter etter, hele tiden. Ikke kjenne på så pokkers mye motstand.

Og noe kan jeg sikkert gjøre annerledes. Noe har jeg lært denne gangen. Som jeg lærte noe gangen før det. Men det jeg vet er at flyten kommer ved å fortsette å møte opp. Ved å fortsette å gjøre jobben. Også når den føles som en jobb. Plutselig kommer den. For visst er det deilig med inspirasjon, men inspirasjonen uten håndverket, uten jobben, blir ofte ikke noe bra.

Så her er for denne gangen, for å møte opp. Gjøre det så godt som vi kan.

*

Hvor kjenner du på motstand?

Hvor kjenner du på flyt?

Hvor skulle du ønske at du kjente på flyt?

Fortell gjerne om det i sosiale medier og tagg meg.

Måtte denne gangen gi deg flyt på uventede steder

Din Kaja

Denne uken kjente jeg på en kjip, og velkjent følelse.

Misunnelse.

Det hadde egentlig ikke noe med meg å gjøre.

Det var bare det at flere jeg kjenner gjorde det bedre enn meg.

Fikk mer skryt.

Høyere salgstall.

Jeg ville unne dem det.

Men det føltes samtidig som at min verdi ble mindre.

At hvis ikke jeg var best, så var jeg ingenting.

Og så begynte jeg å le.

Du trenger ikke å prestere for å være verdt kjærlighet.

Du trenger ikke å gi noe for å være verdifull.

Andres suksess tar ikke noe fra deg.

Jeg trodde jeg hadde skjønt det.

Vel, tydeligvis ikke helt.

Barnet i meg, stoler fortsatt ikke på at noen kan elske henne hvis ikke hun er best, og nyttigst. Barnet i meg, stoler fortsatt ikke på at det at andre får kjærlighet, bare gjør at det blir mer kjærlighet.

Men den voksne meg vet det. Og kan le, ikke hånlig, men kjærlig og takknemlig for å ha skrelt bort enda ett lag av denne tvilen og frykten. Den voksne meg kan løfte hånda til hjertet og se at veien videre bare ble tydeligere. Den voksne meg kan elske meg selv og hele dette rare, vidunderlige livet med fornyet styrke.

Du er verdifull.

Du er elskverdig.

Akkurat som du er.

Din Kaja

PS: På onsdag stenger påmeldingen til skrivekurset i Italia! Vi gleder oss til å ta med en gjeng til Lucca for å skrive, spise og snakke om skriving og litteratur i en hel uke. Meld deg på nå! 

– Når ble det greit at livet fikk så høy vanskelighetsgrad? Jeg ba om «nybegynner» da jeg startet, men nå er det plutselig satt til «ekspert», og hver gang jeg tror jeg har kontroll, at jeg vet hvordan jeg skal mestre dette livet, så kaster det en enda større og kjipere boss mot meg, og endrer alle spillereglene!

Venninnen min kaster seg bakover i sofaen.

– Og ikke bare det, men det virker som om det er en hel liga av folk som har fått utdelt juksekoder, og kan hoppe mange levels foran meg i spillet.

Vi blir enige om det absurde i at noen kan være like gammel som henne, yngre enn meg, og likevel være partnere i fremadstormende bedrifter, bestselgende flerboksforfattere og også, tilsynelatende, ha en velfungerende familie med mann og barn. Ikke at vi ønsker oss den pakka, men det er absurd at noen får det til.

Noen ganger er det virkelig mer enn nok å klare å stå opp, kle på seg og spise noe. Har man klart det er det en seier. En god dag.

Jeg lurer på når det skjedde. Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg alltid har synes livet har vært litt vanskelig, men jeg klarte likevel å finte de tingene som ble kastet mot meg. Kulelyn, skilpaddeskall og kjøttetende planter. Men på et eller annet tidspunkt virker det som at det ble flere av dem, og at de fikk større krefter enn de hadde før, eller at jeg krympet og fikk færre.

Jeg har ikke noen løsning. Jeg vet bare at jeg må skru tempoet så langt ned som det er mulig. Gi meg tid til å hvile og hente meg inn. Ikke slå meg i hodet når det beste jeg får til i løpet av en dag er å stå opp, men feire at jeg faktisk fikk til det. At jeg må feire gode venner som snakker om videospill som en metafor på livet. Og at det er lov å gråte og le og gråte igjen innenfor et intervall på ti minutter. Minne meg på at livet tross alt er fint selv om det er vanskelig, og at om vi prøver og prøver igjen, skal vi nok få tatt rotta på den forbanna nye bossen også.

Opp igjen!

Din Kaja

Jeg har ikke tid

sier du

og scroller videre

til du har glemt

hva du heter

og hva du egentlig skulle ha til middag

jeg har ikke tid

sier du

men har du egentlig tid 

til å ikke velge deg selv

igjen

og igjen

og

igjen

Jeg har ikke tid

Men hva om tiden du trengte var fem minutter? Hva om du begynner der? Med å gi deg selv dét. Om du så må låse deg inne på do, mens ungene ser på TV, eller etter lunsj på jobben? Hva rekker du å skrive? Tegne? Være? Hvis du gir deg selv fem minutter. Hvis du er en som møter opp for deg selv i de minuttene.

Jeg ønsker deg all mulig tid i verden til å leve ut drømmen din (jeg ønsker meg det samme), men ikke la mangelen på all mulig tid, stoppe deg fra å stjele til deg bare litt tid.

Du kan utrette vidunder med fem minutter. Spesielt hvis du gjør det hver dag. Og når du ser det vidunderet du kan utrette på fem minutter, er det lettere å stjele fem minutter til.

Du må ikke begynne med en time eller to hver dag. Eller en uke i strekk.

En gang hadde jeg spart opp overtid til å ta meg en hel uke fri til å skrive. I løpet av den uken klarte jeg ikke å skrive ett ord på romanen min. Terskelen var for høy.

Ikke sett høyere hindre i veien for deg en det som trenger å være der. Ikke tenk at alt må være perfekt før du kan starte. Du trenger ikke være perfekt. Omgivelsene dine trenger ikke å være perfekte. Du kan dyppe tåa uti. Du kan begynne. Du får lov.

Forresten: I dag åpner Katrine i Italia ny påmeldingsrunde til skrivekurset jeg skal holde i Italia 21.–28. mai – og du er invitert! Tenk å få leke sammen med tekst i en hel uke, mens vi spiser deilig italiensk mat og rusler rundt i vakre Lucca. Det er begrenset med plasser, så hiv deg rundt og meld deg på nå.

Stor klem

Din Kaja

PS: Mandag skal jeg snakke om overveldelse i kreative prosjekter, og da spesielt når man skal redigere tekst. Bli med på Praksisprat mandag klokka 12, meld deg inn i Facebook-gruppa her, og svar på spørsmålene, så slipper jeg deg inn.

I

Barnet får ikke sove

det holder meg våken

jeg veit ikke om det er lyset

eller bare trass

jeg vil leke, sier barnet

nå

Jeg vil sove, sier jeg

jeg orker ikke enda en altfor kort natt

en morgen som kommer for fort

jeg vil være våken i den gryende dagen

ikke i mørket som ikke klarer å feste seg

jeg vil sove nå, leke i morgen

Men barnet hører ikke hva jeg sier

hun har funnet frem fargestiftene

de feite oljekrittene

og drar striper av rødt og grønt og gult

fra anklene oppetter lårene

lager sol over den runde magen

og fire nye fingre på hver arm

Sove, sier jeg, for du skjønner

men barnet skjønner ingenting

strekker en lubben hånd frem

og tegner et helt nytt smil

i det visne ansiktet mitt

hun ler

nå kan du leke, sier hun

men jeg kan ikke leke

for jeg har en hel morgendag å leve

har ikke tid til nå

Men hun skjønner

at om jeg ikke leker nå

så leker jeg aldri

for i morgen er det et nytt alvor

når jeg setter barnet ned med de samme fargestiftene

lek sier jeg da

men da vil hun ikke leke

ikke min lek

hun vil sove

hun vil slikke bunkene med papir

hun vil brette fly, eller fluer

eller måle hvor langt det er fra veggen til vinduet i

antall rull

sidelengs og forlengs

Hun vil ikke leke på kommando

tilmålt tid

med krav om resultater

hun vil leke nå

nå

II

Jeg tror jeg av og til fortsatt er det barnet jeg engang var. Det vil si det u-barnet. Den sjuåringen med en altfor djup fure mellom øyenbrynene, et altfor stort alvor, og et krav (hvor kom det fra?) om at alt skal være nyttig. Lek er ikke nyttig, det er livsviktig, og i stedet for å la meg sluke av det, forsøker jeg å kontrollere det. Gjøre det til noe annet enn lek. Hver gang jeg synes noe er morsomt, har jeg glemt det i neste nå, fordi jeg tenker på hvordan jeg kan høste leken.

III

I sommer skal jeg til Bø Sommarland, uten andre barn enn meg selv og vennene mine. Jeg ser ikke hvordan det å skli i vannsklie kan gjøres til noe nyttig, uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Det er derfor jeg ikke har gjort det på årevis, selv om det er noe av det morsomste jeg vet (jeg jobbet på badeland i flere år, bare fordi jeg elsker å bade, men du får ikke nødvendigvis bade av å være badevakt, du får bare se på alle de andre som gjør det).

IV

Jeg plukker barnet opp fra gulvet. Hun har sovnet. Jeg pusser tennene hennes, og holder henne mjukt, mens hun tisser med øynene fortsatt igjen. Så legger jeg henne i sengen. På min plass.

*

Hvis du skulle tillate deg selv å gjøre én ting denne helgen som sjuåringen i deg ville ha elsket, hva ville det ha vært?

Jeg skal telle hvor mange forlengs og baklengs ruller jeg kan ta før jeg synker til bunns i bassenget eller går tom for pust. På spa. Jeg håper noen blir flau. Jeg håper noen blir glad.

*

<3-lig hilsen Kaja

L

VEL

V

Der står du

midt i din egen vei

bredbeint og med armene i kors

her kommer ingen forbi, sier du

ikke du selv engang

for det er en viss risiko

du har hørt rykter

om et stup

baki her

baki der

ikke at du har sjekket

men mange har gått

før du kom

for å sikre veien

og ikke kommet tilbake

så det er best å være føre var

Her står du

og tar ansvar

passer på

at ingen går på trynet

at det skal vise seg

at de ikke kan fly

hvis de kaster seg utfor

at de ikke kan klatre opp igjen

at det ikke skal gå

eller verst av alt

at det skal vise seg

at de har kunnet fly

hele jævla tiden

*

Jeg hadde trehundredeogåttifiretusen grunner til å ikke satse på skrivingen. Til ikke engang å prøve. Jeg hadde jo ikke tid, må vite. Jeg hadde et helt liv som måtte leves og regninger som måtte betales, og en fornuft som ropte til meg at jeg måtte høre etter. Og dessuten tar bøker årevis å skrive, og trenger dager i strekk for i det hele tatt å kunne begynnes på.

Det var i hvert fall det jeg fortalte meg selv.

Og hvem har vel en sånn luksus?

Og hva om jeg feilet, om jeg brukte masse tid, og endte opp med ingenting?

Så lenge jeg ikke prøvde engang, kunne jeg i det minste alltid tenke at jeg en gang hadde hatt muligheten. At jeg en gang hadde hatt et talent. At jeg på et vis hadde ofra meg. At jeg var en martyr. At det gjorde meg litt hellig.

Og hva om jeg prøvde, men det viste seg at jeg ikke egentlig ønsket meg det jeg trodde jeg trodde jeg ønsket meg. At det jeg higet etter, egentlig bare var en distraksjon?

Men verst av alt var frykten for at jeg skulle lykkes, og innse at jeg hadde kastet bort så utrolig mye tid på å ikke gjøre det jeg egentlig ville innerst inne.

Så jeg lot det være. Så innmari lenge, lot jeg det være.

Helt til jeg skjønte at det var bedre å vite.

Helt til jeg skjønte at jeg hadde tid.

At fem minutter om dagen kunne utrette underverker.

At alle grunnene jeg ga meg selv, ikke var egentlige grunner. At det var hindre jeg satte i veien, så det skulle føles bedre for meg å ikke følge drømmene mine.

Ikke stå i veien for deg selv.

Forresten: Hvis du skriver, eller drømmer om å skrive, men ikke vet hva du skal skrive om, synes jeg du skal bli med på Praksisprat på mandag klokken 12. Da skal jeg snakke om hvordan du kan begynne, selv om du ikke har noen ideer! Meld deg inn i Praksisprat på Facebook, svar på spørsmålene og godta gruppereglene, så slipper jeg deg inn. (Det er gratis ;)

Din Kaja

I

Vi rakk ferga til Lovund. Det lukter sjø. Oslo lukter ikke sjø. Selv ikke når jeg er uti vannet. I trappa opp fra bildekk reklamerer de med «Åpen kiosk» og «fersk smak», men kafeen er selvbetjent, og det eneste de har av varmmat er Rett i koppen. Jeg har ikke spist på fem timer, så jeg kjøper det.

II

M sitter ved siden av meg og leser siste utkast av Motlys. I går sendte S en lang mail. «Du har skrevet en innmari god bok» og «page turner» sto det. Jeg begynte å hulkegrine på en parkeringsplass på Vinstra. For selv om redaktøren min har sagt det, selv om begge testleserne av den forrige versjonen har sagt det, selv om jeg skriver aller mest for meg selv, for å finne ut av noe, så er det så utrolig godt å høre det. Jeg klarte det! Det er ikke bare jeg som synes Motlys er kul, og bra, og medrivende, og vond, og spennende! Og jeg er så latterlig glad, og stolt, og takknemlig. I morgen skal jeg gjøre den siste finpussen, og så går boka til setting.

III

Om en time legger vi til kai på Lovund, og det er nesten midnattssol. Vi så Lovund fra bilveien, lenge før vi kom fram til fergekaia. Hun ligger rett uti sjøen, og det virker usannsynlig at fergeturen skal ta nesten to timer, men likevel har jeg ikke inntrykk av at vi kommer noe nærmere. M sier vi skal gå til toppen av fjellet, men det ser umulig ut, for bratt.

IV

Jeg har klart det! Jeg har klart det! Jeg har klart! Gleden risler gjennom kroppen når jeg minst venter det.

V

Jeg har ikke høydeskrekk, men da jeg klatret opp steinrøysa på Besseggen for noen år siden, føltes det som om den tunge oppakningen min skulle dra meg baklengs ut i Gjende. Selv om oppover er det som er minst skummelt. Nedover er verst.

VI

I Peru løp jeg nedover terrasseåkrene i Ollantaytambo, etter at vi kom ned fra høylandet. Plutselig mer oksygen i blodet og i stedet for å svime av etter å ha bøyd meg for å se på en blomst, sprang jeg. Beina fant veien under meg. Fortere og fortere.

Måtte du ha gode dager

Din Kaja

I

Love you every day, girl

Always on my mind

One thing I can say, girl

Love you all the time

Det er litt over to år siden pappa døde. Litt over to år siden det ble umulig å ringe ham bare for å slå av en prat. Pappa er ikke mer. Jeg sitter på Galgen med en venninne. Jeg synes livet er trått.  Skrivinga og businessen er trå. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ser etter et tegn. Et svar som kan løse alt for meg.

II

Simone Grace Seoul sier at jeg får akkurat de resultatene det er meningen jeg skal få ut i fra innsatsen jeg har lagt inn. Hvis jeg vil ha andre resultater, må jeg gjøre andre ting.

Men jeg ser etter et tegn.

III

Aaron Doughty sier at det ikke nytter å bare ønske seg. Du må gjøre noe også. Take massive action.

Men jeg ser etter et tegn.

IV

Det er den fjerde Beatles-låta på rad. Beatles og pappa hører sammen for meg. Det var det vi hørte aller mest på da vi var sammen.

Men jeg ser etter et tegn.

I ain’t got nothin’ but love, girl.

Eight days a week.

Kommer det til å gå bra?

Er det noen som er glad i meg?

Venninnen min og jeg reiser oss fra bordet og går for å betale. Og nå hører jeg det.

Eight days a week

I love you

Eight days a week

Is not enough to show I care

Det er et tegn. Det har vært der hele tiden. Jeg har bare ikke hørt etter.

V

Ta til deg de gode tegnene du får. Lytt når noen sier at de elsker deg. Selv om det er i en sang. Du får lov til å ta det til deg.

Det er nok av ting som er dritt uansett.

I ain’t got nothin’ but love, babe

Eight days a week

Din Kaja

I

I Egypt, for 2000 år siden, malte noen masker som ble festet utenpå likkledene til mumiene. Livaktige portretter av menneskene på innsiden. Livaktige portretter som kunne ha vært malt i dag. Unge ansikter som kikker opp på meg og trekker en linje mellom mitt liv og deres. Holder meg fast. «Se oss, vi fantes.» Og jeg føler meg dum. Burde jeg ikke visst at portrettkunsten var kommet langt nok, i hvert fall der, til å oversette hud til maling allerede den gang?

II

Langs veggene står de på rekke og rad, helt uten neser. Jeg lurer på om hen som laget kostymet til Voldemort i filmene var innom her. De kunne alle ha vært Voldemort. Men de var ikke det. De var konger, dronninger, ideer.

III

I en av salene blir jeg stoppet av hundre bebreidende blikk. Tett i tett med marmorhoder på påler står vendt mot døråpningen. Hvorfor er det ingen som smiler? Det er ikke fordi det er for vanskelig for billedhuggeren. Smerteskrik lager like mange rynker i et ansikt, likevel har jeg sett nok av skrikende statuer. Det er som om formødrene og forfedrene dømmer oss. Dømmer meg. Jeg skyndter meg forbi.

IV

I et av de siste rommene jeg går gjennom har de hengt opp en ramme med løse neser og ører. Det er mange av dem. Ørene mest en tynn bue av marmorbrusk. Nesene forveksling like hverandre. Ingen store, klumpete fylleneser. Ingen skarpe neserygger. Myke, uniforme marmorneser på rekke og rad.

*

Måtte du bli møtt med mange smil denne helgen!

Stor klem

Din Kaja