Hei kjære

I

Mennesket er flokkdyr. Selv om du er verdens mest introverte menneske, så trenger du andre, i hvert fall innimellom.

For tusenvis av år siden var det innmari vanskelig å overleve som einstøing og utstøtt. Det er beinhardt å holde en ulveflokk på avstand helt aleine. Å holde seg inne med menneskeflokken var  derfor en viktig overlevelsesstrategi.

Så er det heller ikke så rart da, om du er redd for å gjøre, eller være, noe som flokken din kanskje ikke liker.

Men i dag, hvor de ville dyrene stort sett er å finne i dyrehager, og det er mulig for de fleste av oss å tjene til livets opphold på egenhånd, så er frykten for å bli utstøtt uproporsjonal i forhold til den reelle risikoen vi løper.

For all del: Ensomhet er farlig, og vondt, og det er det å ikke føle seg møtt også. Eller å være redd for at ingen kan elske en hvis de får se hvem du virkelig er.

Jeg veit hvorfor jeg har har valgt å gjemme bort store deler av meg selv, store deler av livet, for å si det sånn.

Men: Det er farlig å gjemme seg bort også. Stresset som skapes i kroppen når du prøver å undertrykke deg selv og den du naturlig er, bryter kroppen ned. Og psyken.

II

For noen dager siden, hørte jeg på en episode av Human Design-podden der Tao Montana snakket om heltens reise. Hvis du har lest noe om dramaturgi, er sjansen stor for at du har skumpet borti dette uttrykket, men i korte trekk er det en måte mange av verdens myter er strukturert på, og derfor en måte å fortelle historier på som er lett for oss å kjenne igjen, og å bli engasjert i.

I heltens reise drar helten ut for å overvinne et stort monster. På veien lærer hen om seg selv, og når hen har overvunnet monsteret, venter det også gjerne en skatt.

Tao Montana, sier at vi ikke må glemme flokken på jakt etter vårt individuelle selv. Men han sier også at det er viktig at vi utforsker hvem vi er. Lærer oss selv å kjenne. Blir mest mulig oss selv. Og at den kunnskapen kan gjøre at vi ikke lenger passer inn i den flokken vi opprinnelig var en del av.

Men kunnskapen er også skatten, og heltens reise handler ikke bare om å dra ut og overvinne monstre, den handler også om å ta med seg skatten hjem og dele den med flokken.

Selv om den flokken er en annen enn den du forlot.

III

Det kan føles egoistisk å konsentrere seg om seg selv.

Finne ut av hvem man er og hva man liker.

Og så gjøre det.

Men det er ikke egoistisk.

Det trenger i hvert fall ikke å være det.

For når du er hele deg, skinner du sterkere, og når du deler lyset ditt, kan flokken din finne deg, og deretter finne skatten som bor inni seg.

Du er ikke aleine.

Skinn lyset ditt.

Vi trenger deg.

*

Hva er du redd for at andre skal se hvis du skinner?

*

Tittelen på dagens brev er forresten hentet fra Dagfinn Lyngbø sin sketch Hund. Vel verdt en kikk.

Din Kaja

Hei kjære,

La meg spørre deg om noe:

Er du en tynn kneippbrødskive med en halv skive slapp salami, uten smør?

Er du redd for at hvis du smører tjukt på, så kommer folk til ikke å like deg?

Er du redd for å være for mye?

Du er sannsynligvis det.

For de feil folka.

Men for de riktige folka er du en delikatesse.

Jeg veit ikke med deg, men jeg foretrekker et deilig dansk smørrebrød med alt det digge fyllet framfor kneippbrød any day. For å være ærlig, har jeg aldri helt skjønt greia med den norske brødskiva (og spesielt ikke matpakker – minst en gang i måneden ble jeg skjelt ut av mamma for alle de råtne nistepakkene som lå i bunnen av sekken).

Det er bare det at det er så skummelt, å plutselig skulle lesse på med alt pålegget! Hva kommer han som står bak oss i kantinekøen til å si? Eller bestemor som mener at én teskje syltetøy holder lenge?

Heldigvis trenger vi ikke å gjøre alt på en gang. Vi kan bytte ut den kjipe Grillstaden med et par skiver salume fenocchiono. Gangen etter kan vi kanskje slenge på litt avokadorøre. Og så noen blad med ruccola. Og kanskje sylta rødløk. Og soltørka tomater. Og og og!

Jeg smører meg selv tjukkere og tjukkere. Bygger lag på lag. Liker smaken.

Er jeg redd for at noen av de jeg er glad i, noen av de jeg er nær, ikke skal like det? Så klart, men jeg vil heller like meg selv, enn å ikke forstyrre smaksløkene til andre.

Vær den diggeste brødskiva! Med alt det diggeste pålegget!

Din Kaja

I

Kaos.

Jeg kunne hett Kaos.

Det tror jeg.

I stedet heter jeg Kaja.

Kaya betyr hjem på swahili.

Kaie er en kråkefugl.

II

En gammel kjæreste sa en gang at han ikke visste hvilke av prosjektene mine han skulle engasjere seg i, for det var så mange av dem.

Jeg kaster alle ballene opp i lufta.

Denne uken jobber jeg med én ting.

Neste uke med noe annet.

Mamma sa at INTP-er ikke er noe flinke til å gjøre ting ferdig.

Human design sier at manifesterende generatorer skal holde på med mange ting, og slippe taket i det som ikke lenger gir dem glede.

S sier at det ikke er sant at jeg ikke kan gjøre ting ferdig, eller holde på en vane. Jeg er en lojal venn og kjæreste. Jeg har skrevet brev hver fredag i snart fire år. Jeg har laget et stort skrivekurs, og to romaner.

– Du kaster mange baller opp i luften, og så fanger du også noen av dem.

III

Når alt er kaos ønsker jeg å gjemme meg.

For deg.

For meg selv.

Vil aller helst være sammenhengende. Forståelig.

Men jeg er ikke sammenhengende.

Jeg skaper forståelse ved å trekke alle tingene ut av alle skuffene og se hva som finnes der, før jeg rydder alt på plass igjen. På nye steder. Nye måter.

Noen av tingene får ikke lenger plass.

De kaster jeg. Selger. Eller gir bort.

Det som er igjen gir plutselig helt ny mening.

IV

Noen ganger skjønner jeg ikke at alt er kaos. For jeg har sett lyset. Har en retning og et mål. Helt til et nytt lys skrus på et annet sted. Og et nytt. Og enda ett.

Jeg prøver å gå i ti tusen retninger på en gang.

Kan ikke det.

Prøver likevel.

Til slutt lyser det over alt.

Kan ikke se.

Kan ikke puste.

Prøver å krype langs gulvet, men her er det ingen lyslist som viser veien til nærmeste nødutgang.

Jeg ligger helt i ro.

Og når jeg ligger der, faller støvet til bunnen.

Jeg virvlet det opp da jeg spant rundt, og partiklene fanget lyset. Spredte det rundt meg til jeg ikke lenger kunne se. Kråkesølv var det, som blinket og blendet.

Hvis jeg ligger helt, helt i ro, slutter rommet å spinne, og jeg ser hvor jeg er.

Jeg er hjemme.

Veien hjem går via kaos.

*

Hva er en side ved deg selv du har vanskelig for å akseptere? En måte du fungerer i verden på, som bare er deg, men som du motarbeider i stedet for å omfavne? Hvor lager du mer kaos enn det trenger å være?

Måtte du finne hjem til deg selv denne uken.

Din Kaja

I

Hva er sant?

For deg?

I deg?

Hvor prøver du å leve ut en annen sannhet? Noen andres sannhet?

Hvor gjemmer du deg for deg selv?

II

Hvor er du mer enn én ting?

Tilsynelatende motstridende?

Søtt og salt?

Snill og fandenivoldsk?

Eksperimentell og trygghetssøkende?

Hvor tror du at hvis du skal være det ene, kan du ikke være det andre?

Alt eller ingenting.

Alt og ingenting.

III

Hvor unnskylder du deg for den du er?

Når du kanskje lengter etter å få være nettopp den du er?

Og at det skal være greit?

IV

Her er ønsket mitt:

At du skal stå med begge beina planta, midt i ditt eget liv. I din egen sannhet. At du skal være alt det der som du er.

Måtte du være hele deg

Din Kaja

I

Jeg har nesten aldri følte at jeg hører til. De få gangene jeg har det, har jeg blitt overrasket. «her er jeg velkommen. Her kan jeg være akkurat slik jeg er. Ingen ønsker å endre på meg. Jeg ønsker ikke å endre på meg.» Men stort sett har jeg ønsket å endre på meg.

II

Jeg har ønsket å høre til så hardt at jeg har vært villig til å bli en annen. Og de har likt denne andre. Og jeg har følt meg enda mer utenfor.

III

Jeg åpnet Månen over porten igjen nylig. Kjente en glede over å skulle lese noe jeg kjente fra før, en tekst jeg kjente meg igjen i. Men jeg hadde glemt at den stort sett handler om Pettersons lesning av andres litteratur, og bare noen setninger ned i forordet kjente jeg at det strittet i meg. Nei. Dette vil jeg ikke. Jeg orker ikke dette rommet hvor alle bare prøver å imponere hverandre. Være smarte nok. Intellektuelle nok. Dette rommet hvor alle er utrygge. Eller kanskje tror jeg bare det fordi jeg er utrygg selv.

IV

Jeg vil diskutere litteratur. Konsepter. Overgå det som er blitt gjort før. Men jeg føler ikke at det er mulig. At alt bare handler om å bli mer av det man tror den andre forventer, mens jeg ønsker å bli stadig mer meg.

V

Da jeg var barn, eller i hvert fall ung ungdom, sa jeg at jeg ønsket å bli den beste versjonen av meg selv. Hvor hadde jeg fått det fra? I alle fall har jeg vært mitt eget prosjekt adien den gang. Forsøkt å knekke kode på hvem jeg trenger å være for å bli best mulig. Et evig forbedrings- og selvutviklingsprosjekt. I det siste har jeg skjønt at jeg heller vil bli best mulig kjent med meg selv. Bli mest mulig meg. Ta best mulig vare på meg. Så jeg kan ha et best mulig liv. Og ikke et liv som ser best mulig ut på papiret.

VI

Alle mennesker trenger å høre til. Vi er flokkdyr. Selv de mest introverte av oss. Men jeg orker ikke å prøve å høre til lenger.

VII

Jeg har ikke lyst til å lese essays, fordi alle jeg kommer over handler om litteraturen, og jeg føler meg aldri bra nok. Jeg har ikke lyst til å lese litterær prosa, fordi alt ligner på hverandre, og jeg er redd for at mitt også skal ligne, men ikke være bra nok. Jeg har ikke lyst til å lese fantasy eller sci fi. Har ikke lyst. Og jeg lurer på hvem jeg er egentlig. Er jeg forfatter da. Når all annen kunst føles ektere, men jeg ikke vet hvor jeg skal finne den.

Måtte du høre til denne uken

Din Kaja

Jeg løfter en liten hvit bolle ut av kjøkkenskapet mitt. Det er en helt anonym liten bolle. Uten merkenavn. Uten merker av noe slag. Jeg smiler når jeg setter den på benken. Tenker på alle gangene jeg har løftet akkurat denne bollen, eller en av dem som er helt like, ut av skapet til pappa. Og da er han her. Jeg hører stemmen hans, at han roper noe inne fra stua. Om at bollene står på den andre hylla i skapet til høyre. Og jeg kjenner irritasjonen, fordi det vet jeg jo, jeg har akkurat plukket bollen ut, jeg er 37, jeg klarer det selv, og må han rope fra det andre rommet når jeg står her med kjøkkenvifta på, for jeg hører ham egentlig ikke. Men så må jeg smile. For han er her. I disse små tingene jeg tok med meg fra leiligheten hans. Mest fordi de var praktiske. Fordi jeg ikke hadde sånne boller. Ikke har hatt det på to år, siden jeg flyttet fra eksen min. Ikke vannkoker eller stavmikser heller. Men så takknemlig jeg er hver gang jeg bruker dem. Både fordi jeg har dem, og fordi jeg minnes ham. Og det var ikke sånn jeg trodde det skulle bli. Jeg har jo tatt vare på andre ting. Malerier. Gjenstander som er lada. Faktisk verdifulle. Og det bor minner i dem også, men de er ikke en del av dagen min på samme måte. Ikke som kaffekoppen hans som jeg bruker hver dag. Eller brevåpneren han kjøpte da han henta meg hjem fra Paris (jeg har aldri hatt brevåpner før, og jeg vet ikke om han faktisk brukte den, men jeg bruker den, nesten hver dag).

Han er her. Sånn plutselig. Og for det meste blir jeg glad for å få ham besøk. Og noen ganger blir jeg slått av at han aldri mer skal komme på besøk sånn på ordentlig. At jeg aldri skal få ta rundt ham mer. Ikke skal høre ham gjøre stemmen sin sånn rar og pipete for å si «hei, jenta mi», og så må jeg grine en skvett. Og så åpner jeg oppvaskemaskinen og smiler når jeg kan løfte hele bunken med nyvaska hvite boller, hans boller, opp i skapet igjen.

Hvilke ting har du som bærer minnene dine for deg?

Stor klem,

Din Kaja

I

Jeg sitter i sofaen hos N og prøver å forme en tanke som har gnura i underbevisstheten de siste ukene. Rundt meg knatrer det fra tastaturene til skrivegruppa. Vi har spist middag, og dessert, og snakka om alle de tingene vi alltid må snakke om når vi ser hverandre. Om alt som er vanskelig, og alt som vi gjør vanskelig. Og så ler vi av det. Fordi vi i det minste kan se det. At vi gjør ting vanskeligere enn de trenger å være.

Ikke at de ikke er vanskelige.

Ikke at vi ikke møter motstand og kjipe folk og kjipe situasjoner.

Ikke at det ikke er en hel haug med ting vi ikke kan gjøre noe med.

Men vi er blitt solgt ideen om hva som er viktig, og hva som er farlig, og hva som er vår verdi her i verden. Og vi har kjøpt den ideen. Med alle pengene våre, og tiden vår, og leken og kjærligheten til alt som er morsomt og vakkert og sant her i verden.

Og jeg lurer på om det var et feilkjøp.

Eller, jeg er ganske sikker på at det var et feilkjøp.

Jeg bare finner ikke kvitteringa, får ikke heva kjøpet.

I hvert fall ikke så lett.

Og det er dette som er tanken: Hva om det var lett?

Eller i hvert fall lettere?

Dette livet?

Drømmene våre?

Leken?

Hva om det er meningen at vi skal ha det gøy?

At vi skal le sammen.

Og ikke jobbe døgnet rundt for å fylle den formen noen har sagt vi skal fylle. Fylle lommene til dem som sitter på toppen. For et håp om en pensjonisttilværelse hvor vi fortsatt har helsa i behold, og en klode det går an å leve på.

II

I en podcast sier Tim Ferriss at dét alltid er et spørsmål han stiller seg når han skal i gang med et nytt prosjekt.

«What if it was easy?»

Fordi det er så lett å bare se alle begrensningene.

Det er så lett å tenke innafor boksen.

Det er så lett å se det sorte hullet mellom våre egne ferdigheter og ferdighetene til dem som har gått før oss.

Men hva om det var lett?

Hvordan ville det sett ut da?

Hva kunne du ha gjort da?

Hvis du senket terskelen?

Fylte deg selv, i stedet for formen?

III

Jeg demonterer feilkjøpet.

Det går seint, men hver del jeg klarer å løsne pakker jeg inn i en stor brun konvolutt og skriver «Return to sender» utenpå.

Vil ikke ha dem.

Trenger ikke kvitteringa.

Trenger ikke pengene tilbake.

Trenger bare å bli kvitt alt slagget.

Og dette er det enkleste.

Jeg sender det tilbake.

Hva om det var lett? Hvordan ville det ha sett ut for deg?

Måtte alt være lett for deg denne uken.

Din Kaja

Pacha Mama

I

På en liten gressplen høyt oppe i Andesfjellene, heller vi litt brus på bakken, før vi fyller opp i glassene. Vi deler med Pacha Mama – Moder Jord – sånn hun deler med oss. Vi sier takk – og så feirer vi.

Skolen står endelig ferdig etter mange år med finansiering og bygging. Endelig skal barna til alpakkagjeterne få en ordentlig utdanning. På et språk de forstår. Av lærere som kjenner kulturen deres, og som ikke forteller dem at den er noe å skamme seg over.

Som lærer dem at maten som vokser naturlig her oppe er næringsrik og god. At det er godt å si takk til Pacha Mama.

II

Mennesket er den eneste rasen som må betale for å bo på jordkloden, men vi betaler hverandre, og ikke Moder Jord, som gir villig det vi trenger for å overleve. For å trives til og med. Likevel betaler vi hverandre, og vrenger mer ut av jorden enn det hun kan gi. Enn det vi trenger.

III

M sender meg en melding. «Eg treng å snakke om Braiding Sweetgrass», skriver hun. Hun skriver om hvordan boken gir lyst til å leve annerledes, at mennesket sin gave og plikt er språk og evnen til å fortelle. At hun ikke ser for seg å kjøpe tobakk for å legge igjen som gaver i butikkhyllene når hun handler, men at noe må endres. At det følelseskalde språket til vitenskapen gjør at man ikke når fram.

Men denne boka gjør det. Trøsteboka. Minner om kjærligheten til Moder Jord. Fra Moder Jord.

Jeg har gulet ut noe på nesten hver side.

«I knew it with a certainty as warm and clear as the September sunshine. The land loves us back. She loves us with beans and tomatoes, with roasting ears and blackberries and birdsongs. By a shower of gifts and a heavy rain of lessons. She provides for us and teaches us to provide for ourselves. That’s what good mothers do.»

IV

Hver morgen når jeg står opp blir jeg stående ved kjøkkenbenken og studere plantene som vokser i det lille dyrkesystemet jeg har satt opp. Undrer meg over hvor mye de har vokst. Bekymrer meg for om det er for lenge til neste vanning, eller om det vil gå greit.

Det er ikke like fascinerende som å følge med på det som vokser i hagen, eller i skogen, men det er januar og jeg bor midt i byen, så jeg tar det jeg får. Mitt morgenrituale. Dyrker tilknytningen min til naturen.

Onkel sier at jeg skulle ha vært bonde. Jeg skulle kanskje det. Eller i hvert fall bodd i et hus i skogen med plass til å dyrke det jeg trenger til meg og familien. Tid til å sitte på trammen med fingrene i pelsen til en katt eller hund, og se ut på alt som lever.

Og så rusle inn på arbeidsrommet mitt for å skrive om det. Språket er min gave og min plikt.

V

To små jenter klyver opp på fanget mitt. Vi synger sanger, selv om enten jeg eller de ikke forstår språket. Etterpå forteller sjefen min om endringen som har skjedd siden den første gangen hun var her. Når barneblikkene vek unna. Nå ser de oss rett inn i øynene. Nå smiler de, og ler. Fortsetter å danse, selv lenge etter at vi andre må gi tapt for den tynne luften.

Neste morgen går jeg oppover i bakkene bak vertshuset. En liten hvit flekk blant det gulgrønne gresset fanger oppmerksomheten min. Det er en liten blomst. Som har presset seg så langt ned mot bakken som hun kommer, uten å forsvinne under jorda. Tett på Pacha Mama.

Jeg reiser meg, og holder på å deise overende av oksygenmangel.

Det er best å holde seg her nede. Tett på Pacha Mama.

*

Takk til Marit som inspirerte ukens brev – og til alle dere andre som tar dere tid til å svare eller dele ordene mine. Dere gjør meg varm om hjertet.

Marit skriver sine egne brev som det virkelig er verdt å få med seg: Litt.godt. En månedlig bokkafé, med lesetips, gode tekster og gode oppskrifter. Ta en tur over på nettsiden hennes for å melde deg på.

*

Måtte du kjenne deg elsket av Moder Jord denne uken, måtte du elske henne tilbake.

Din Kaja

Hei kjære, og velkommen til podcast med meg Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev om å håpe på at ting skal bli annerledes

I

Jeg vil begjæres.

Og forføres.

Jeg vil kjenne at jeg gjør et annet menneske grådig.

Jeg vil ikke være en hund noen klapper fraværende på hodet. Eller en gullfisk som er mer til pynt enn til selskap. Jeg vil at noen skal se på meg, og ville ha den rå krafta som pumper gjennom meg. Ikke bare la blikket gli over meg, som om jeg like gjerne kunne ha vært et møbel.

II

Jeg vil begjære meg selv.

Slippe løs den rå krafta som pumper gjennom kroppen.

For jeg har en rå kraft pumpende gjennom kroppen.

Jeg vil ikke late som om jeg er en golden retriever, når jeg egentlig er en vulkan.

Men det er det jeg gjør.

Tasser bort i hjørnet mitt og legger meg. Sukker lengselsfullt etter menneskene som er mer opptatt av skjermene sine enn av meg. Men jeg gjør ikke noe med det.

III

Jeg vil at det skal være annerledes.

Men mest av alt vil jeg at andre skal være annerledes.

Jeg vil at andre skal endre seg.

For at jeg skal få være mer meg.

Hva om jeg bare var mer meg?

Hva om jeg lot golden retrievere være golden retrievere, i stedet for å prøve å gjøre dem til vulkaner, når det er jeg som er vulkanen?

*

Vil du ha mer høytlesning? Denne uken ble endelig Motlys, den nyeste romanen min sluppet som lydbok! Motlys handler om Elly. Elly er fotograf og på vei hjem fra et fotooppdrag kjører hun av veien. Hun våkner på sykehuset med sterke smerter uten å kunne se. Kommer tåken til å lette, hvem er hun hvis den ikke gjør det? Og hva skal hun gjøre nå? Motlys er en roman om lys og mørke og om hva det egentlig betyr å se. Du finner en lenke til lydboka i podcastnotatene.

Måtte du være deg selv denne uken

Din Kaja

Motlys som lydbok: https://www.cappelendamm.no/_motlys-kaja-kvernbakken-9788202739348

Musikk: Pillow talk av Brasko

Hei kjære og velkommen til podcast! Mitt navn er Kaja Kvernbakken, og hver fredag skriver jeg et kjærlighetsbrev til alt det vil si å være menneske. Brevene er fylt med dikt, essays og personlige refleksjoner, og er en tillatelse til å være alt vi er. Denne fredagen begynner jeg med noe nytt. Hver fredag kommer jeg nemlig til å legge ut en høytlesning av ukens fredagsbrev her, og hver mandag kommer jeg til å fylle på med et brev fra arkivet. Jeg er glad for at du vil være med på denne reisen. Måtte du finne glede, trøst og kjærlighet her. Din Kaja