Hei kjære

Måtte du leve ut ditt fulle potensiale.

Det er en av favorittsetningene jeg bruker når jeg gjør metta-meditasjon.

Det er et av mine høyeste ønsker for meg selv, og for deg.

At vi skal skinne alt det fantastiske lyset vårt på verden. Ta av lampeskjermen, pusse lyspæra, og slippe alt til.

Men i det siste har jeg lurt på om jeg har rota meg bort.

Om jeg likevel har satt på lampeskjermen.

Eller om jeg prøver å skru på feil lyspære.

At i stedet for å bare skinne, i stedet for å bare være, og stole på at kroppen min viser meg veien når jeg lytter til den, at gleden viser meg vei, lysten, så prøver jeg så hardt å planlegge, å være smartere enn kroppen, å tvinge ting frem før de er klare, at lysten forsvinner, at det jeg lager, skriver, sier og lever blir smart, men ikke levende.

Ikke lyst.

Som å se på månen med solbriller på.

Og kanskje er jeg for streng med meg selv.

Kanskje er dette et viktig steg på veien.

Kanskje vil jeg ikke være i stand til å skinne alt lyset mitt, uten først å ha følt hvordan det er å dempe det.

Uten først å ha skrudd av lyspæra, så den skal bli kjølig nok til at jeg kan pusse den.

Kanskje.

Men jeg er klar nå.

Klar til å lære å slippe lyset mitt til.

Villig.

Måtte jeg leve ut mitt fulle potensiale.

Og måtte du.

Stor klem

Din Kaja

Get full access to Forfatter Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe

Hva føles meningsfylt for deg?

Jeg kikker på stillingsannonser om dagen, og jeg tenker til stadighet på uttrykket «b******t jobs».

Jobber som vi tenker er viktige, men som ikke egentlig er det.

Jobber som insisterer på at du må ha høy arbeidskapasitet og like et høyt tempo.

Og jeg har det, og jeg liker et høyt tempo. Innimellom.

Men kroppene våre, hjernene våre, nervesystemet vårt, er ikke laget for å være på hele tiden. Levere 110 %, åtte timer om dagen, hver dag, hele året.

Jeg får vondt i magen når jeg ser firmaer som legger opp til en kultur der det er umulig å ikke brenne ut, og for hva?

En av farene med å være en produktivitetsnerd er at du innser at det ikke er produktivt å prøve å alltid være produktiv. Og at de mest produktive menneskene, er de som føler seg trygge, og som lever liv som er fulle – og ikke bare fulle av jobb, men av glede og lek, tilknytning til andre mennesker, og en følelse av at det de gjør er meningsfylt.

En av farene med å være en produktivitetsnerd er at du innser at verdien din, og verdien til hvert enkelt menneske, ikke ligger i hvor produktive de er.

En av farene, er at du blir mer opptatt av hvordan vi kan leve gode liv, og ikke raskest mulige liv.

Det hender jeg kommer over stillingsannonser som får det til å krible i magen også. «Det høres morsomt ut!» «Dét der hadde jeg likt å gjøre!» «Dette er et team jeg vil være en del av!» Og det er deilig å kjenne på mulighetene som plutselig åpner seg, når man slutter å fokusere beinhardt på én ting.

Det er vanskelig å løsrive seg fra produktivitet som et mål på hvor verdifull man er. Selv når man vet, intellektuelt, at det ikke har noe med saken å gjøre.

Det kan være vanskelig å gå mot det som føles meningsfylt, eller i det hele tatt vite hva som er meningsfylt, når man hele tiden føler at man må bevise at man er verdifull.

Det kan være fristende å prøve å endre alt på en gang, selv om man ikke ser veien tydelig foran seg.

Men du trenger ikke å endre alt på en gang. Du trenger ikke å ha fasit.

Du kan begynne med små ting:

– Hva er noe du er nysgjerrig på?

– Hva er noe som gir deg glede?

Kan du gi deg en time til å dykke ned i det denne uken?

Stor klem

Din Kaja

Get full access to Forfatter Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe

I

Det har dukket opp bruddstykker. Noe jeg ikke vet hva er. Det har potensiale. Men jeg vet ikke til hva. Det kan bli ett dikt. Det kan bli en hel samling.

Jeg tar i mot dem, skriver dem ned.

Lytter.

Prøver å ikke tvinge.

Eller, det vil si: Først prøver jeg å tvinge. Tror at det er brev. At det hører til her. Og kanskje gjør det det. Men ikke ennå. For det er større enn jeg er vant til. Ikke ferdig tenkt.

Det handler om Einstein, og om tid, og sorg.

Jeg holder rommet åpent, lar det stå igjen plass på siden til mer.

II

Jeg har gått på trynet. Det føles i hvert fall sånn. Skrivekurset jeg skulle ha startet på lørdag ble ikke noe av. Jeg fikk altfor få påmeldte.

Hva tenker folk nå?

Tenker jeg.

Jeg burde ha klart det.

Tenker jeg.

Både følelsene og tankene kverner.

Lager hver sin malstrøm som trekker hverandre inn.

Men her er en slags fasit: Jeg prøvde.

Det gikk ikke.

Ikke på denne måten i hvert fall.

Men jeg prøvde.

Jeg kunne ha latt være å prøve.

Men da ville jeg ikke ha visst.

Da ville jeg ha lurt.

Kanskje for alltid.

Hva om?

Nå står jeg her i stedet, midt i et åpent rom.

Her er det plass til alt.

Jeg vet bare ikke hva alt er ennå.

III

Denne uken pakket jeg sekken og dro. Ikke så langt. Bare fra Oslo til Toten. Bare hjem til mamma. Til et annet rom.

Og rommet åpner seg.

På veien.

På skinnene.

Når jeg ser noe jeg ikke ser hver dag.

Her er det plass.

Her kan jeg tenke nye tanker.

*

Gir du deg selv plass? Til å prøve? Til å feile? Til å lykkes?

Måtte du få gode dager

Din Kaja

Get full access to Forfatter Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe

I

Av og til tenker jeg at alle ting jeg gjør handler om å finne ut av hvordan man skal leve.

Helst et godt liv.

Men for å være ærlig har jeg ofte nok med å bare holde meg i live.

II

Jeg har lenge lett etter en bruksanvisning til livet. Det må da finnes en riktig måte å gjøre dette på? Men alle bruksanvisningene jeg har funnet lager bokser som er så trange at det ikke er plass til meg inni dem.

III

Av og til tenker jeg at jeg har forstått det.

Kanskje ikke alt, men i hvert fall noe viktig.

Så lukker jeg øynene et lite sekund, i takknemlighet og trygghet, og når jeg åpner dem igjen ser jeg ut på en helt ny verden, der spillereglene har endret seg, og ingen vil fortelle meg hva vi spiller.

IV

Jeg har vært så desperat etter svar at jeg har latt andre bestemme.

Jeg har prøvd å passe inn i deres bokser, i stedet for å finne min egen.

Og deretter har jeg brukt lang tid og store krefter på å komme meg ut igjen av boksen.

Heldigvis før jeg har kappet av meg en arm eller et bein for å få plass.

V

Hvorfor lever vi så trange liv?

VI

Jeg elsker personlighetstester. Og astrologi. Og human design. Og alt som kan fortelle meg noe om hvem jeg er. Hvordan jeg skal fikse livet. Som om det finnes en fasit om den jeg er, skrevet i stjernene eller i en enkel test på hundre spørsmål.

Ingen av dem kan romme hele meg.

Jeg blir like skuffet hver gang jeg skjønner det.

Og likevel vender jeg tilbake til dem. Igjen og igjen.

For alle kan de romme en brøkdel. En flik av sannhet.

Alle kan minne meg på deler av meg selv, slik at jeg kan kjenne dem igjen, og ha større omsorg med meg selv. Tillate meg selv å klatre ut av den trange boksen som ikke var ment for meg.

VII

Jeg elsker memoarer. Og personlige essays. Og alt som kan fortelle meg noe om hvem andre er. Hvordan de fikser livet. Som om deres liv kan være en fasit for hvordan jeg skal leve mitt.

Men ingen av dem kan det.

Jeg blir like skuffet hver gang jeg skjønner det.

Og likevel vender jeg tilbake til dem. Igjen og igjen.

For alle kan de romme en brøkdel. En flik av sannhet.

Alle kan minne meg på deler av meg selv, slik at jeg kan kjenne dem igjen, og ha større omsorg med meg selv. Tillate meg selv å klatre ut av den trange boksen som ikke var ment for meg.

VIII

Glennon Doyle skriver i Untamed at hun vil for alltid skrive i sand, for så kan hun viske ut og begynne på nytt når noe ikke er sant lenger.

Sånn vil jeg skrive min bruksanvisning.

Min bruksanvisning er sann for meg, og den er sann akkurat nå.

I morgen er den kanskje ikke sann lenger.

Men når vi deler bruksanvisningene våre, selv om de er sanne bare i et brøkdelssekund, så kan kanskje andre kjenne igjen noe som er sant for dem. Sant i dem. Og gi dem verktøy til å klatre ut av boksene sine.

Tenk om vi sluttet å bruke kreftene våre på å bli noe annet enn det vi er? Passe inn i bokser som er for små? Tenk om vi bare var, akkurat slik vi er?

IX

Akkurat i dag tror jeg meningen med livet er å være.

*

Måtte du finne din helt egen bruksanvisning

Din Kaja

Get full access to Forfatter Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe

Er du så snill som du tror?

eller er du bare feig?

Vi kan gjøre det du vil.

Det spiller ingen rolle.

Jeg er med på alt.

Har du sagt det før? Jeg vet at jeg har det.

Jeg har latt være å si hva jeg mener, hva jeg vil, hva jeg trenger, fordi jeg ikke vil være til bry.

Jeg har latt være å invitere, initiere, fordi den andre kanskje ikke liker det jeg foreslår.

Jeg har ventet.

På at andre skal invitere meg.

På at andre skal ville meg.

Når jeg har så lite vilje, at jeg knapt nok vil meg selv.

For jeg er jo snill. Jeg vil lage masse rom til den andre. Masse mulighet til at de kan få være, og mene, den de er og det de vil.

Jeg er tilpasningsdyktig.

Men er jeg egentlig snill?

Eller er jeg bare feig?

Og lat?

Som ikke bærer noe av vekta.

Som lar andre bære meg.

Ta alle avgjørelser. Vise seg sårbare.

Fordi de sier hva de vil og mener, når jeg ikke tør å gjøre det.

Og så, gjennom uker og år, vokser misnøyen frem. Fordi vi alltid gjør det du vil, og aldri det jeg vil.

Jeg har ventet på at andre skal ville.

Men hva om det hadde vært godt for andre å kjenne at du vil?

At du vil noe?

At du vil dem?

For hvis ikke risikerer vi alle bare å bli sittende her å vente.

Hva vil du?

Stor klem

Din Kaja

PS: I kveld stenger dørene til Skriveriet for denne gang. Trenger du hjelp til å komme deg i gang med skrivingen, eller holde deg i gang med skrivingen? Trenger du å bygge en skrivevane som passer inn i livet ditt, og som passer for deg? Bli med da vel. Gå inn på kajakvernbakken.no/skriveriet for å lese mer og melde deg på.

Get full access to Forfatter Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe

Denne uka har jeg kjent på en enorm uro. Og det har føltes som et gufs fra fortiden. I årevis slet jeg med til tider sterk angst. Jeg var konstant bekymret for alt som kunne gå galt, for samtidig med at mange ting i livet mitt faktisk gikk i tusen knas, hjalp jeg til med å finne på stadig flere ting som kunne skjære seg. Og jeg brukte enorme mengder energi på å fikse alt for alle andre.
Jeg bar hele verden på mine skuldre, selv om ingen hadde bedt meg om det. Jeg tok det for gitt at det var min jobb. Hadde du spurt meg om jeg satte tilsvarende krav til andre, ville jeg ha fnyst.
Selvfølgelig ikke. Det var min jobb. Men i en verden med nesten åtte milliarder mennesker, er det rimelig å forvente at jeg skulle ha hele ansvaret for alt som kunne gå galt? Selvfølgelig ikke. Selv ikke i min umiddelbare omgangskrets.
Vi har alle ansvar for å gjøre vårt beste. Bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Men vi kan ikke gjøre alt, og vi kan ikke gjøre alt for alle andre. Faktisk vil jeg mene at å gjøre alt for alle andre er å yte dem en bjørnetjeneste. Men det kan jeg skrive mer om en annen gang.

Følelser er ikke farlig.
Jeg tror uro er viktig. Jeg tror uro er viktig fordi det kan fortelle oss om hva som er viktig for oss. For selv om følelser kan være ubehagelige er de ikke farlige. Det er hva vi gjør med følelsene våre som potensielt kan gjøre dem farlige.
Å undertrykke følelser kan være kjempefarlig.
Da jeg endelig skjønte at jeg trengte hjelp til å ta tak i angsten, var det gått så lang tid at jeg igjen og igjen tenkte "jeg vil dø".
Det gjorde meg livredd.
Jeg ville ikke dø.
Jeg ville leve.
Jeg ville leve og ha det bra. Men jeg var så sliten at jeg ikke klarte å tenke på noen annen måte å få tankekjøret og uroen til å stoppe på.

Veien ut.
Så jeg ba om hjelp. Jeg snakket med legen min og fortalte hvordan jeg hadde det, uten å legge lokk på noe. Jeg satt på kontoret hans så snørr og tårer rant, og var så flau over å ikke mestre livet mitt at jeg gråt litt ekstra bare for det.
Og legen så på meg og sa at jeg hadde angst.
Jeg trodde ikke det var sånn angst så ut. Jeg trodde jeg bare var stressa. Jeg skjønner nå at stress er noe annet. Legen sendte meg til samtaleterapi og angstmestringskurs. Og sakte, men sikkert klarte jeg slippe tak i ansvaret jeg hadde tatt for alle andre, og konsentrere meg om å bli kjent med meg selv, og hva jeg selv hadde behov for.
Jeg kjenner fortsatt på uro, langt mindre nå enn for noen år siden, men i perioder er den der. Og jeg synes fortsatt det er ubehagelig.

Seks råd til deg med uro.
1. Be om hjelp. Si det til legen din. Si det til vennene dine og familien din. Ikke gå og bær på det aleine. Det er ingenting å skamme seg over. Angst og uro er naturlige responser fra hjernen på stress. Det finnes måter å gjøre det bedre på.
2. Forsøk å ikke dytte uroen vekk. Anerkjenn at den er der, og hvis du orker det, kan du prøve å bare sitte i ro med uroen din. Hva prøver den å fortelle deg? Det er ikke sikkert uroen har rett, men den kan kanskje lære deg om noe som er viktig for deg.
3. Hvis uroen er veldig sterk, hjelper det å vende fokus over på noe som er helt konkret. Jeg liker øvelsen "fem, fire, tre, to, en". Legg merke til fem ting du kan se rundt deg. Fire ting du kan høre. Tre ting du kan føle. To ting du kan lukte. Og en ting du kan smake.
4. Mediter. Det finnes massevis av apper, både gratis og betalte, som har meditasjoner spesielt rettet mot å løse opp i angst og uro. I tillegg til at meditasjon i seg selv hjelper over tid. Jeg har brukt appene Calm og Headspace, og jeg kjenner mange som bruker Insight timer.
5. Beveg deg. Selv litt bevegelse, en liten tur eller en dans, frigjør endorfiner som er kroppens eget lykkehormon.
6. Kos på noe. En hund eller en katt, eller gi en klem til noen du er glad i, hvis du kan, eller gir deg selv en massasje. Det frigjør oksytocin i kroppen din. Oksytocin er kjærlighetshormonet, og hjelp…

Get full access to Forfatter Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe

Hvis jeg skal si unnskyld

for at jeg ikke har vært

ikke har vist

ikke har våget

hele meg

så er det ikke til deg

jeg skal si det

hvis jeg vet hva jeg vil ha

fra et forhold

av kjærlighet

respekt

og oppofrelse

så skal jeg ikke vente

på å få det fra deg

jeg skal gi meg det selv

si meg det selv

så jeg vet hvordan det føles

å stå i ubetinget kjærlighet

og å vite

når jeg ikke gjør det

Hei kjære. Du er den viktigste personen i ditt liv. Du er den du skal dele hele resten av livet ditt med. Gjør deg selv til ditt livs store kjærlighet. Ikke for at ikke andre skal elske deg, eller dele veien med deg, men for at du skal sette lista der den bør være. Du er verdifull. Du fortjener å bli behandlet som om du er det. Ikke gi bort makta di til noen andre.

Stor klem

Din Kaja

PS: I morgen åpner jeg for nytt opptak i skrivefellesskapet mitt Skriveriet. Er du klar for å ta skrivingen din på alvor? Bli med da vel! Gå inn på kajakvernbakken.no/skriveriet for å lese mer.

Get full access to Forfatter Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe

Jada, kjære! Du trenger ikke å si det. Jeg er perfeksjonist. Det vet vi begge to. Men i årevis har jeg jobbet med å slippe taket, og jeg synes jeg blir stadig bedre på det.

For perfekt er umulig. Ingenting er perfekt. Ingenting. Og spesielt ikke når vi skal begynne med noe nytt. Det tar tid å finne ut av hva som funker for oss. Kanskje har du lyst til å skrive en halvtime hver morgen før ungene står opp, og går på med friskt mot, bare for å kræsje etter fem dager.

Du har ikke feila. For det første har du skrevet fem dager mer enn før du begynte. For det andre har du fått viktig informasjon du kan bruke til å justere veien din. Kanskje skal du bare skrive et kvarter. Kanskje må du legge deg litt tidligere. Kanskje skal du heller skrive om kvelden, eller rett etter jobb.

Begynn å gå. Så vil veien åpenbare seg for deg etter hvert. Det er vanskelig å tegne et perfekt kart over et terreng som bare finnes i ditt eget hode.

Hvor sitter du fast i ideen om det perfekte?

Fortell gjerne om det i sosiale medier og tagg meg.

Måtte uka di bli vidunderfull.

Din Kaja

Forresten: 30. april starter en ny kursrunde i skrivemedlemskapet mitt Skriveriet. Har du lyst å ta skrivingen din på alvor? Gå inn på kajakvernbakken.no/skriveriet for å lese mer.

Vi høres.

Get full access to Forfatter Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe

Du står på kanten

og sier

at du ikke kan hoppe

før jeg har hoppet

og vist deg at det er trygt

Hvem skal vise meg at det er trygt

tenker jeg

men jeg hopper

Du står på kanten

skutter deg

sier at du ikke liker å bade

at vannet er for kaldt

om det bare hadde vært sommer

så kanskje

Men du hjelper meg ikke opp igjen

kaster ikke ut en bøye

eller finner frem et håndkle

så jeg kan få tilbake varmen

Du står på kanten

og spør

om jeg når bunnen

om jeg kan stå

om jeg kan holde meg flytende

om jeg klarer å svømme til den andre enden

uten å synke

Jeg kan svømme

aleine om jeg må

Men om jeg svømmer dit

kommer jeg ikke tilbake

*

Står du på kanten? Venter du på at andre skal bevise noe for deg, før du er villig til å satse? Eller at du skal få en garanti for at alt kommer til å ordne seg før du i det hele tatt prøver?

Har du hoppa, uten at noen hoppa etter?

Så modig du er!

Men hvor lenge skal du egentlig trå vannet aleine?

Hvor mange krefter skal du bruke, før det er tomt?

Når skal du svømme til den andre enden, og bevise noe for deg sjøl?

*

Måtte vannet være deilig denne uken, kjære.

Stor klem

Din Kaja

*

PS: 30. april slipper jeg inn nye medlemmer i skrivefelleskapet mitt Skriveriet. Påmeldingen åpner 23. april. Hvis du vil vite mer, kan du sette deg på venteliste ved å gå inn på kajakvernbakken.no/skriveriet.

Get full access to Forfatter Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe

Jeg våkner uten vekkerklokke, og allerede før jeg er helt klar for den nye dagen, er rommet fylt med ord. Jeg lener meg inn i dem. Yes, tenker jeg. Så deilig. Og så forutsigbart. For selv om jeg ofte snakker om hvor viktig det er med regler og rytmer og rutiner, så trenger jeg taktskifter en gang i blant. Du trenger taktskifter. Hvile. Andre impulser.

Hvor mange ganger har jeg ikke kjent på den berusende følelsen av ordene som kommer av seg selv? Deilige, forlokkende bruddstykker. Anslag fulle av fremtidstro. Hvor mange ganger har jeg ikke ønsket meg å få være i dette rommet for alltid?

Men jeg vet at når jeg har vært i dette rommet lenge nok, blir jeg utilfreds og utålmodig. For det er ikke i dette rommet at bruddstykkene blir til noe. Dette rommet er kun kreativitetens forelskelse. Kjærligheten kommer før når jeg er villig til å jobbe med noe over tid.

Jeg trenger taktskiftene. Jeg trenger begge rommene, både det vidåpne, lyttende, og det konsentrerte, disiplinerte. Og jeg trenger å være i hvert rom lenge nok til at de får utspilt rollen sin. For tidlig ut av det konsentrerte rommet, og ingenting blir noen gang ferdig. For tidlig ut av det åpne rommet, og jeg har ingenting å konsentrere meg om.

*

Hvilke taktskifter har du i ditt liv?

Er det noen du prøver å motarbeide, men som du innerst inne vet at du trenger?

Fortell gjerne om det i sosiale medier og tagg meg.

*

Måtte uken din bli fylt av gode rytmer

Din Kaja

*

Forresten: 30. april starter en ny kursrunde i skrivemedlemskapet mitt Skriveriet. Har du lyst å ta skrivingen din på alvor? Gå inn på kajakvernbakken.no/skriveriet for å lese mer.

Vi høres.

Get full access to Forfatter Kaja Kvernbakken at kajakvernbakken.substack.com/subscribe