Hei kjære

I

Denne uken installerte jeg en ny bryter, eller kanskje er det en volumkontroll. Den er smal, sort og rund, med tynne riller. Den er stødig mellom fingrene mine, glir jevnt og mjukt når jeg vrir den. Opp til 100. Alltid opp til 100.

II

I årevis har jeg fortalt meg selv at jeg er verdifull. Jeg er verdifull sier jeg. Og jeg er det. Det er nydelig. Jeg vokser når jeg sier fine ting til meg selv. Men selv en 50-øring er verdifull. Det betyr ikke at den føler seg like mye verdt som en 100-lapp.

III

Denne uken innså jeg at jeg ikke bare er verdifull. Men jeg er 100 % verdifull. Hele tiden. Så jeg installerte en volumkontroll. Midt i brystet plasserte jeg den, så den skal være lett å finne tilbake til. Innimellom skumper jeg borti den, så volumet blir skrudd ned, og jeg glemmer meg. Men det er greit, for nå vet jeg hvor den er, og kan skru den opp igjen til 100.

Ryggen rettere.

Stemmen stødigere, fra magen et sted.

Ikke sukkersøt

unnskyld, unnskyld

for at jeg i det hele tatt er, mener, ønsker.

Skumper, glemmer, og skrur

opp igjen og opp igjen

100 %

Hele tiden

*

Verdien din er ikke relativ, kjære. Du er alltid 100 % verdifull. Selv om det ikke føles sånn. Alltid. Skru opp volumet. Jeg er glad i deg.

Din Kaja

I

Han sier:

«Han der ser ut som om han nettopp er klatret ned fra et tre.»

Han sier:

«Hvis du farger håret rosa kan du bare la være å komme hit.»

Han sier:

«Det var bra at du ikke kom trekkende med ei dame.»

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har sagt lignende ting. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt ham i mot. Tatt diskusjonen. Blitt sint, såra, indignert. Men akkurat i dag blir det bare stille i meg.

I dag synes jeg bare synd på ham.

Dette er det han bruker kreftene sine på.

II

Alok sier at ikke-binære mennesker bør stå i front i kampen for kjønnsidentitet.

Fordi de er frie. Friere enn cis-menn og cis-kvinner som har brukt generasjoner og sivilisasjoner på å undertrykke seg selv.

Fordi vi har noe å lære av dem, og ikke motsatt.

Fordi vi trenger deres frihet, og ikke fordi de trenger vår beskyttelse.

III

Hva er det han er redd for skal skje? Hvis folk får se «rare» ut? Hvis folk får leve ut kjærligheten sin? Hvis folk bare kan få eksistere, slik som de er, uten at noen skal stille spørsmål ved verdien deres? Uten at de trenger å forklare seg?

Er han redd for at de skal leve saftige, morsomme, kjærlighetsfulle liv?

Eller at verden skal bli et tryggere, fredeligere sted?

Er det bare misunnelse? Fordi han ikke er like fri?

Er det frykt for den kraften han må bruke så mye energi på å undertrykke i seg selv?

Eller er det et forsøk på å hevde seg? Fordi han ikke stoler på at han er verdifull nok, spennende nok, i all sin privilegerte normalitet?

IV

Jeg er forbi den frykten.

For noen år siden kunne kommentarene hans ha gjort at jeg holdt igjen. Ikke lenger.

Min frykt ligger nemlig et annet sted: Hva skjer hvis jeg ikke slipper meg selv fri? Hvor syk kommer jeg til å bli da?

For all del: Jeg holder fortsatt igjen. Men det er fordi det er uvant med all denne livskraften. Det er fordi jeg fortsatt ikke har lært meg å åpne slusene og la det fosse igjennom, uten å forsøke å stoppe eller kontrollere strømmen.

Det er andre som ikke er like heldige.

Andre som tror på det han og sånne som ham sier.

Som tror på at sånne som ham fortsatt har definisjonsmakta.

Det er derfor det er viktig at vi ikke er stille.

At hver og en av oss hever stemmen og lever vårt liv, vår glede, vår villskap og frihet, eller vår ro og stillhet.

Så de som ennå ikke er trygge skal se at det er mulig. Skal se at det finnes en plass, for akkurat dem.

Det er derfor det er viktig at du er akkurat den du er. Og at du tillater deg å oppdage deg selv på nytt hver dag.

*

Denne uken har jeg endelig kommet ordentlig i gang med skrivingen igjen, etter ferie og en lang periode med tvil og diverse hodestanging i diverse vegger.

Dette er også en frykt. En frykt for ikke å være god nok. Og at det skal ha noe å si for hvor verdifull jeg er som menneske.

Selv etter to utgitte romaner, trenger jeg å øve meg på å møte opp og gjøre det jeg drømmer om. Trenger jeg å jobbe meg gjennom motstanden når det går trått.

Det er helt normalt. Jeg kjenner ingen skapende mennesker som aldri har det sånn.

Likevel er det det jeg tror når jeg står midt i det.

At tvilen betyr at det ikke er meningen.

At motstanden betyr at jeg ikke kommer til å få det til.

Det er ikke det det betyr.

Jeg har heldigvis mennesker i livet mitt som minner meg på det. Og jeg håper du vil la meg være et av menneskene i ditt liv som minner deg på at drømmen din er viktig. At du kan få det til. Og at du er elsket og verdifull akkurat sånn som du er. Også når du stanger hodet i veggen.

Måtte du ta vare på deg selv denne uken, og våge å åpne slusene så verden får se enda mer av den du er.

Stor klem

Din Kaja

I

Jeg kommer over en guru på TikTok. Hun sier ting som jeg kjenner igjen, som jeg tror på og som jeg stoler på. Som at følelsene dine bare er informasjon, og at hvis du slipper dem gjennom, vil de slippe tak i deg, men hvis du prøver å stå i mot dem, vil smerten bli større, være der lengre.

Så sier hun ting som skremmer meg.

Mennesker er ikke bygget for å være aleine, sier hun.

Hvis du har behov for aleinetid, så er det noe i deg du ikke har helbredet. Noe i relasjonen din til andre mennesker. Du har ikke gode nok grenser, eller har ikke lært deg å stole på å ta i mot kjærlighet.

Jeg lukker appen.

Hvordan kan man høre ordene når andres følelser river gjennom kroppen, eller rommet er fylt med andres stemmer?

II

Man skulle kanskje tro, etter halvannet år med isolasjon og nedstengte byer, at jeg trenger by, mer by, mer tette dansegulv, og kropper jeg ikke kjenner, som pulserer, tett inntil min.

Man skulle kanskje tro, om det moderne mennesket jeg er, at jeg trenger et stort moderne kjøkken, et nyoppussa bad.

Men det gikk opp for meg her, at det jeg savner mest, og som jeg ikke har opplevd på riktig lenge, er lukta som finnes i et gammelt hus på landet. Lukta av den harde, fargesterke malingen på gelenderet fra gangen og opp i andre etasje. Lukta av at noe har brukt litt for lang tid på å tørke, og av støv som har blitt kostet bort, ukentlig om ikke daglig, men som ingen klarer å banke helt ut av møblene.

Jeg har savnet et skrivebord, trukket bort til vinduet i et av soverommene i andre etasje. Gjerne et av dem som vender mot gårdsplassen, for det er så mørkt der inne at om noen skulle se opp, så vil de ikke få øye på meg, men lyset fra vinduet vil likevel være nok til å lyse opp sidene i notatboka mi.

Fra vinduet har jeg oversikt over alle, og kan se når bonden runder hjørnet på låven, og vil jeg ikke prate med noen, så rekker jeg å gå ned i gangen og få støvler og jakke på, uten å stresse, og gå ut døra og ned veien, bort fra låven.

Og når bjella ringer på gården, vet jeg at spisestua er fylt med latter og gode lukter, og at jeg sakte kommer til å smelte der inne, og at ordene slutter å flyte ut av hendene mine, men ut av munnen min i stedet, som har fått et smil, selv om øynene fortsatt er tenksomme.

III

Hvor mange ganger har jeg lært at ensomhet ikke er for meg?

Etter ett år på hjemmekontor da hovedkontoret til jobben var i en annen by?

Etter tre dager i Nice, når jeg endelig skulle få et par uker til å skrive, helt for meg selv?

Etter tre uker med sår hals, i mars og april 2020?

Jeg trenger å lene ensomheten min mot fellesskap og kjærlighet.

Men jeg er dårlig på fellesskap.

Dårlig på kjærlighet.

Andre mennesker har alltid betydd at jeg må tømme mine egne lagre, og da er det ingenting igjen til meg. Ingen ord igjen til å fare gjennom kroppen og ned på papiret. Ingen ord til å reparere alt. Nesten alt.

Foruten ensomheten.

Måtte du høre til denne uken.

Vi høres.

Stor klem,

Din Kaja

Hei kjære,

I dag har jeg gått i skogen og plukket blåbær sammen med søsteren min. Jeg var invitert i en bursdag, og kjente på at jeg burde, men jeg var så sliten, etter å ha gått oppå andre i nesten to uker, etter å ha kjørt bil i nesten et døgn. Jeg trengte å sove lenge. Jeg trengte å være hjemme. Og å gå i skogen med søsteren.

Jeg tror jeg er et bedre menneske for alle å være sammen med ved å lytte til meg selv. Men det betyr ikke at jeg ikke kjenner på dårlig samvittighet.

*

Det er litt stille fra meg i SoMe om dagen. Joda, jeg legger ut historier stort sett hver dag. Men ingen «ordentlige» innlegg, med gjennomtenkt innhold. Og jeg vet at det er greit. At jeg er inne i en ladeperiode. At jeg har noe nytt og annerledes som gjæres i meg og som jeg ikke vet helt hva er ennå.

Jeg tror det blir bedre innhold av det. Men det betyr ikke at jeg ikke kjenner på dårlig samvittighet. At jeg ikke tenker at jeg burde komme opp med noe klokt og hjelpsomt. Helst hver dag.

*

Hvordan har du det?

Tar du vare på deg selv?

Lytter du til den lille stemmen inni deg? Du vet, den som forteller deg hva du ønsker deg? Hva du trenger?

Eller sier du at den ikke kan få det? Fordi den må være fornuftig? Fordi du er voksen? Fordi verden ikke er sånn?

Kanskje later du som at du ikke hører den i det hele tatt?

Jeg lover deg at den er der.

Jeg lover deg at den er barnslig.

Og ufornuftig.

Og veldig, veldig viktig.

For livet handler ikke om å gjøre alt rett.

Om å krysse av i alle boksene.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg trivdes med det, men jeg har testet det nok ganger til å vite at jeg ikke gjør det.

Noen bokser kan være nyttige.

Noen bokser kan være komfortable.

Men ikke alle.

Og hvem bestemmer hva som er rett uansett?

Hvilke bokser som skal krysses av i?

Kjenner de deg de som har bestemt det?

Eller er de mest opptatt av at du skal være trygg?

Ikke stikke deg ut?

Passe inn?

Det er viktig å passe inn.

Å høre til.

Men ikke ved å være en annen enn den du er.

For da passer du ikke inn i deg selv.

Da hører du ikke til i deg selv.

Da er det ikke du som hører til – men den du later som at du er.

*

Måtte du høre til i deg selv denne uken.

Vi høres! Stor klem!

Din Kaja

hvordan ser kvinnelig styrke ut

hvordan får jeg pengene til å vare lengst mulig, uten å leve et liv i askese

hvordan skriver jeg ferdig romanen

hvordan finner jeg glede i å skrive ferdig romanen

når får jeg begynne på neste roman

hvorfor spreller saksedyret med beina der den henger fra hullet i vannmåleren

hvorfor spreller den ikke med beina

hvilke ting tror jeg på som ikke er sanne

hva gjør det med livet mitt og valgmulighetene mine

kan jeg bli hel

hvordan blir jeg kvitt de små hvite dyrene på monsteraen

hvordan blir jeg kvitt de små hvite dyrene under potta på pileaen

hvilken adventskalender skal gå på tv i år

hvilke kroker passer til hengekøyestativet

kommer noen til å lese bøkene mine om hundre år

spiller det noen rolle

hvilket vindu bør jeg henge småfuglmateren på

vil jeg ha barn

kan jeg få barn

kommer det til å komme nye skudd på grønnkålen

rekker reddikene å spire før det blir frost

kan jeg være selvberga

orker jeg å være selvberga

må jeg velge mellom by og land

frihet og tilhørighet

meg selv og andre

kan jeg få liv i vannkefiren igjen

*

Hvilke spørsmål stiller du deg?

*

Måtte du få en helg i trygg forvissning og deilig undring.

*

Stor klem

Din Kaja

I

Jeg har klatret helt opp på den øverste klippen. Lundefuglene kommer nærmere her. Noen ganger så nær at du kan se det orange i nebbene deres.

Plutselig hører jeg et gisp fra de som står lenger ned.

Like til høyre for meg letter en stor, gråspraglete kropp. Bretter vingene ut over fjorden. Jeg glemmer å puste, lundefuglen også, men havørna bryr seg ikke. Flyter bare oppover mot fjellet på den andre siden.

II

Nå i juli har vi en utfordring i Praksisprat om å dele én vill ting vi har gjort hver dag. Én ting vi har gjort for å være mest mulig oss selv. Jeg blir rørt over å lese noen av de tingene de andre deler. Og jeg begynner å stille meg spørsmål. Hvor fri er jeg egentlig? Hvor fri vil jeg være, hvis jeg er helt ærlig med meg selv? Hvor redd er jeg for min egen frihet? Hvilke rammer må jeg ha for å tro at jeg er trygg? For å våge å være fri? Hvor trygg må jeg være for å fjerne flere av rammene?

Mennesket er et sosialt dyr. Vi trenger å høre til for å ha det bra. Hvordan kan jeg være fri og høre til samtidig?

III

Vinden står inn fra havet. Ørsmå dråper med saltvann legger seg over ansiktet mitt. Jeg har sett tjuvjo, tjeld, makrellterne og krykkje, moltekart, rosenrot og blålilla blomster jeg ikke vet hva heter. Når jeg går langs brygga blir yngelen som svømmer blant tangen større desto lenger ut jeg går.

Jeg mener å huske at Sokrates sa at det kun var byene som kunne lære ham noe. Her oppe lærer jeg å puste igjen.

*

Er du redd for din egen frihet? Hvilke rammer trenger du for å tro at du er trygg nok til å være fri?

Stor klem

Din Kaja

I

En neve sukkererter.

Den grønne prikken på dronningens rygg, og et breddfullt glass av honning.

Vind nok til å vugge hengekøya, pledd nok til å holde vinden ute.

II

Jeg sitter lange timer foran skjermen, selv om det er ferie. Jeg prøver å få en nettbutikk opp å gå, jeg prøver å gjøre de tingene som skal til for å legge til rette for den fremtiden jeg ønsker meg. Men jeg sitter så lenge at jeg blir for sliten til å skjønne hva jeg holder på med, og så blir jeg trist fordi jeg ikke skjønner, og så glemmer jeg alt det gode jeg gjorde i dag:

Jeg skrev 1800 ord.

Jeg mediterte.

Jeg gjorde yoga.

Jeg fikk endelig bokashien over i den nye jordfabrikken.

III

Jeg dunker hodet mot sorgen. Igjen og igjen. Jeg må få det til. Jeg må få det til. Jeg må få det til. Men jeg vet det egentlig. Har visst det lenge. At nå må jeg ta vare på meg selv. Nå må jeg skru helt av. Nå må jeg lage meg noe godt å spise. Nå må jeg se på skyene på himmelen. Og kanskje kan jeg drømme meg bort i en bok, kanskje i flere timer, for jeg må ikke, jeg må ingenting.

IV

Gress som er mykt mot bare fotsåler.

Humla som løfter seg fra kløver til kløver.

Basilikumstiklinger som setter nye røtter når de står i vann.

*

Hva er magisk i ditt liv akkurat i dag?

Vi høres

Stor klem

Din Kaja

Det vi trenger nå

er at du er deg

mer og mer

deg

ikke mindre

Jeg lurer på hvor utrygge de er

de som vil bli kvitt oss

de som vil kontrollere oss

de som sier at vi er feil

Hvor mange ganger de har fått beskjeden

enten eksplisitt

eller implisitt

om at den de er

innerst inne

ikke kan elskes

ikke kan æres

ikke væres

Det vi trenger nå

er at du er deg

at vi er oss

det er monokultur som dreper

ikke mangfold

Det vi trenger

er at vi insisterer

på å gjøre denne kloden

tryggere

for oss alle

også de som er så utrygge

at de ikke vil se

hvor frie de kan være

hvor hele

Det vi trenger nå

er ikke bare at alle kan få elske hvem de vil

men at vi elsker alle

*

Jeg har mangla ord. Og jeg har grått. Og jeg har skamma meg. For at jeg ikke har sagt noe. Sagt nok. Gjort nok. Disse dagene. Hele livet.

Jeg har køla. Med egen identitet. Hvem er jeg egentlig? Og er det greit at jeg er den jeg er? Det jeg er?

Jeg har hata å være kvinne. Nekta å være det. Ikke kjent meg igjen i det samfunnet sa at en kvinne skulle være. Bedt samfunnet dra til helvete. La meg være kvinne sånn jeg er det. La meg være menneske sånn jeg er det.

Jeg er sinna. Så sinna at jeg nesten spyr. Over hvor hardt vi prøver å kontrollere, oss selv og andre. Prøver å få alle til å passe inn i små ryddige bokser, som kan stables pent oppå hverandre, uansett hvor mange lemmer og utvekster vi må skjære bort. Vi later som vi ikke ser blodet som trekker gjennom pappen.

Men Kaja, er det mange som spør: Har jeg noen rett? Til å mene noe? Til å skrive noe? Til å stikke meg frem?

Jeg mener at du har en plikt til det.

En av de vanskeligste tingene jeg gjør, er å prøve å bli stadig mer meg selv, og å vise det frem til verden. Ikke fordi jeg er ekshibisjonist. Men fordi jeg tror at det gjør verden til et tryggere sted. Fordi hvis vi alle kan se at det er trygt å være oss selv, så blir det mindre frykt, mindre behov for å prøve å kontrollere andre.

Å være mest mulig deg selv, er å også å uttrykke deg sånn det er riktig for deg. Ikke sånn du tror det er riktig, eller sånn andre gjør det.

Jeg fant ord. Jeg kommer til å finne flere.

Det vi trenger nå

er at du er deg

I kjærlighet

Din Kaja

Her er greia: Jeg gjør ikke det. Jeg oppdager stadig at jeg tror at jeg bare kan være glad i meg selv, hvis andre er glad i meg. At for å ha noen verdi her i verden, så må jeg først få noen andre til å se meg som verdifull.

Vet du? Det er slitsomt.

Og jeg har ingen kontroll over hva andre føler.

Og så utrolig mange ganger jeg har prøvd å tilpasse meg for å få en annen person til å bli glad i meg, bare for å miste meg selv på veien. Bare for å innse at hvis den andre personen er glad i noen, så er det den personen hen tror at jeg er, og ikke den jeg faktisk er. Og så kan jeg ikke stole på kjærligheten likevel.

Ofte er jeg villig til å elske andre langt mer enn jeg elsker meg selv.

Tillate dem mer.

Ønske dem mer.

Mer glede.

Mer frihet.

Mer kjærlighet.

Hvordan ville det føltes om jeg tillot meg selv å elske meg? Akkurat sånn jeg er? Bygge mitt liv, sånn jeg vil ha det, og ikke sånn jeg tror det må være for å tilfredsstille noen andre?

Hvordan ville livet mitt ha sett ut da?

Hva kunne jeg ha fått til?

Hvis jeg ikke holdt meg selv tilbake?

Men bygget meg selv opp?

Var min egen største fan og støttespiller?

Hvilken støttespiller kunne det ha gjort meg for andre?

Så jeg øver meg. Hver morgen gjør jeg en loving kindness-meditasjon. Sender kjærlighet til andre, javel, men også til meg selv. Og det føles revolusjonerende.

Måtte jeg være lykkelig.

Måtte jeg være trygg.

Måtte jeg være sunn.

Måtte jeg leve i fred.

Og du.

Måtte du leve i kjærlighet.

Vi høres.

Stor klem,

Din Kaja

Er det rart?

Er det rart å bli lykkelig over å oppdage at oversettingsprogrammet du bruker har en mobilapp, sånn at du kan oversette på bilferie, i stedet for å spille mobilspill når det blir stille?

Er det rart å begynne å gråte over utsikten fra togvinduet når du kommer opp på Hardangervidda for første gang på et år?

Er det rart å synes at skjærene har den aller vakreste låten, når de skvaldrer til hverandre under reirbygginga?

Er det rart å bli takknemlig for at det er varmt nok til å gå barbeint, og for følelsen av det grove gulvteppet under fotsålene?

Er det rart å le høyt, selv om du er aleine, og alle ser på deg, når den nye låta du akkurat kom over, er full av deilige og rare rytmer – og at i stedet for å bli flau, smiler du bredere og tar et par dansetrinn?

Hvor ofte lar du deg begeistre? Over små og store ting i livet?

Jeg gjør det hele tiden. Men veldig, veldig lenge har jeg skammet meg over det. Tenkt at det gjør meg mindre seriøs, mer gal.

Nå tenker jeg det er bedre å være gal, enn å ikke la seg begeistre over denne rare kloden vi bor på. Bedre å være gal, enn å være blasert. Bedre å elske inderlig, enn å holde alt på en armlengdes avstand.

Måtte helgen din fylles av vidunder.

Vi høres

Stor klem

Din Kaja