Hei kjære

I

Jeg spør psykologen om hun kan hypnotisere meg. Hver morgen våkner jeg utkjørt. Tennene sammenbitt gjennom hele natta. Tunga pressa hardt opp i ganen. Jeg kan ikke bruke bittskinnen min, for bittet mitt er blitt åpent, og kjeven har låst seg så jeg nesten ikke klarer å spise brødskiver engang. Ikke at jeg liker brødskiver. Men de er myke.

Jeg lurer på om det er en bryter å trykke på inni hjernen min, som stopper meg fra å stramme alle musklene i kjeven idét jeg dupper av.

Vi jobber med sinne, med å få lov til å føle på følelsene mine, med å si i fra. Jeg biter ikke tennene sammen hele dagen. Jeg er en helt. Men om natta er jeg en annen.

II

O ser på meg og sier at boka er bra. At Elly er troverdig, kompleks. At jeg skriver lettlest, selv om temaet er tungt. Gratulerer sier han. Og morsomt å se at jeg har skrevet en bok som er så annerledes enn Lukta. Ikke låst meg fast i et vant mønster.

S sier at boka er en page turner. At hun ikke klarte å legge den fra seg. At hun gråt, og lo, og ikke ville at boka skulle være ferdig.

På forlaget introduserer en av de andre redaktørene meg for en av forfatterne sine. Han sier jeg har skrevet en skitbra bok.

M sier at den er bedre enn Lukta.

Jeg vokser. Litt etter litt forsvinner følelsen av at jeg hvert øyeblikk kommer til å bli avslørt. Av at noen kommer til å si at boka aldri skulle ha vært gitt ut. At jeg aldri burde satt penn til papir. Litt etter litt vokser stoltheten ut fra håpet jeg bar på da jeg begynte. Det er en god bok. Jeg har skrevet den.

III

I morgensidene hjernevasker jeg meg selv. På de tunge dagene. Når alt som kommer ut er tankespinn om hvilket elendig menneske jeg er.

Jeg er nok, skriver jeg.

Jeg er verdifull.

Jeg er elsket, jeg er trygg, jeg er nok.

Jeg hører til.

Igjen og igjen skriver jeg det.

Kloa i brystet slipper taket for en stund.

Hvor trenger du litt positiv hjernevask?

I kjærlighet

Din Kaja

Har du hørt om gråtekur? Da jeg var liten, var det vanlig å la babyer gråte seg i søvn for at de skulle lære seg å sove aleine.

Nyere forskning har vist at gråtekurer kan være skadelige. Javisst slutter babyen å gråte på et eller annet tidspunkt, men bare fordi nervesystemet deres stenger ned: De får ikke hjelp uansett. Det er tryggere å være stille.

Mange foreldre er redde for at hvis de plukker opp babyen hver gang den gråter, så vil den bli bortskjemt og sutrete, men faktisk blir babyer som lærer seg at de blir tatt vare på hvis de sier fra, tryggere enn babyer som må gråte det ut, mindre avhengige av foreldrene sine eller andre former for ytre trygghet, fordi de stoler på at hjelpen er der når de trenger den.

Jeg innså nylig at jeg har hatt samme forhold til mitt indre barn, som generasjoner med foreldre har hatt til de faktiske barna sine:

La henne gråte det ut, så hun ikke blir så avhengig og klamrete.

La henne klare seg med lite, for jeg vil jo ikke ha noe av at hun blir bortskjemt.

Men hva om vi lyttet hver gang det indre barnet gråter eller utagerer? Ikke for å skjemme det bort. Ikke for å la det få alt det peker på. Barn vet ikke alltid sitt eget beste. Men for å forstå, og for at barnet skal føle seg lyttet til og tatt på alvor.

Og sakte, men sikkert kanskje føle seg så trygg at det ikke trenger oss hele tiden.

Hva om det indre barnet kan stole på oss?

Hva om det indre barnet vet at det er trygt å si ifra?

Her er for trygghet og omsorg – også for oss selv.

I kjærlighet

Din Kaja

Hei kjære, 

Forrige uke skrev jeg at jeg har gjort meg sjøl sjuk. Men hva mener jeg med det? Jeg mener at jeg har pressa kroppen min langt forbi tålegrensene sine, for å gjøre andre mennesker til lags. For å føle meg trygg. For å være verdt å elske. Jeg mener at kroppen min brukte vondter, magefølelser og angst, for å si: Hei, Kaja! Dette funker ikke for deg! Men jeg hørte ikke etter og fortsatte likevel. Jeg overkjørte kroppen min. Jeg overkjørte følelsene mine. Og alarmsignalene i kroppen ble etter hvert så sterke at jeg ble syk, og fikk skader som aldri kommer til å bli helt bra igjen. 

Men mener jeg at det er min skyld? 

Nei. Jeg visste ikke bedre. 

Har jeg skammet meg for at jeg ikke visste bedre? – Definitivt! Men det nytter ikke å skamme seg for noe man aldri har lært. 

Som liten lærte jeg at jeg måtte være flink, overhøre min egen egen kropp og mine egne ønsker og drømmer hvis jeg skulle være trygg og bli elsket (eller i hvert fall sett og likt). Det var overlevelsesstrategier. Jeg gjorde det beste jeg kunne med informasjonen jeg hadde. Det var ikke min skyld. Men hvem sin skyld var det da? 

Var det foreldrene mine sin skyld, som ikke så meg, og som når de så meg, ikke så meg for den jeg var, men kun fordi jeg var flink? Eller lærerne mine? Som ikke klarte å se forbi skoleflinkheten og alle mestringsstrategiene til den vettskremte jenta på baksiden? Nei. Det var ikke deres skyld heller. 

Jeg er heldig. Jeg vet at menneskene rundt meg handlet ut fra hva de trodde ville være best for meg, at de gjorde så godt de kunne, og at de også var mennesker med overlevelsesstrategier de hadde plukket opp på veien. Skulle jeg ønske at de kunne bedre? Ja. Men det er ikke deres skyld. 

Så hvem har skylda da? 

Et samfunn som setter produktivitet og jante-loven høyt. Som forteller kvinner at utseende og seksualitet og det å ofre seg for andre er de eneste valutaene de har. Og menn at de ikke må gråte, men skaffe seg penger og makt for å være noen. Et system som sier at syke mennesker er late, sånn at de må bruke de få kreftene de har på å sloss med NAV, i stedet for å kunne konsentrere seg om å bli friske, eller kunne bruke sin tilmålte energi på å nyte sitt eget liv. Et system som overkjører kroppens og årets naturlige rytmer, og forventer at vi skal være «på», på en måte menneskekroppen aldri før har vært det. 

Samfunnet har skylda. Men hvordan sloss vi mot et samfunn som er skadelig? Ett menneske om gangen. Vi lærer hverandre at vi er verdifulle (100 % verdifulle) akkurat som vi er. Vi lærer hverandre å holde den 5-åringen (eller 10-åringen eller 30-åringen) som ikke visste bedre, med kjærlighet og omsorg. Vi gir oss selv og hverandre lov til å slappe av og nyte også. Vi lærer å stå i angsten så vi kan lære av den, for den vil at vi skal ha det bra, og lar den slippe taket. Vi kjemper med kjærlighet til ett og ett menneske (og oss selv) og demonterer systemet fra innsiden. Sånn at vi kan gjøre bedre. For selv om du ikke har skylda, selv om jeg ikke har skylda, så har vi ansvaret for oss selv. Ingen kommer og fikser det for oss. Vi må lene oss på hverandre, elske og bli elsket, men vi må gjøre jobben selv. Rydde opp i oss selv. Helbrede oss selv. Og lære andre å gjøre det samme. Og det er derfor stemmen din er viktig. Uansett om du bruker den først og fremst som familiefar, eller kollega, eller venn. Eller om du skriver, maler og skaper. Stemmen din er viktig gjennom måten du lever på, fordi du kan vise at noe annet er mulig. Eller gjennom aktivismen din, eller gjennom det lokalpolitiske vervet ditt, eller som frivillig i skolekorpset. Legg fra deg skylda og skyldfølelsen. Den gjør ingen noe godt. Du gjorde så godt du kunne med den informasjonen du hadde. Nå er det på tide å elske deg selv og dette fantastiske livet så hardt at systemet må gå i oppløsning og gi plass til noe annet. I kjærlighet Din Kaja

Hei kjære

Det slo meg her på morgenkvisten at jeg har brukt ekstremt mye tid på å vente på andre. Spesielt på kjærester. Men også på at noen skal komme og finne meg. Gi meg en mulighet. Eller en tillatelse. Til å være hele meg. Gjøre det jeg drømmer om.

Jeg har sittet og sett med misunnelse på mennesker som tilsynelatende lever liv jeg drømmer om, og lurt på hvorfor dem og ikke jeg.

Jeg har skjøvet små og store drømmer unna, fordi jeg har tenkt at de ikke er mulige å gjennomføre, eller at livet mitt, slik jeg kjenner det, kommer til å rase sammen rundt meg hvis jeg prøver.

Sannheten er at de jeg misunner har turt å gå mot drømmene sine. Ett skritt av gangen.

Sannheten er at det er når jeg lar være, at livet mitt raser sammen, inni meg og rundt meg, fordi jeg ikke tar meg selv på alvor.

Sannheten er at selv om det føles sånn, så trenger jeg ikke å brenne alle broer.

Det er så lett for at vi bare blir statister i våre egne liv. Vi forteller oss selv at vi må gjøre livet slik alle andre gjør det, og glemmer at alle de andre tenker akkurat det samme.

Her er et nylig eksempel fra mitt eget liv: Jeg elsker å reise. Mer spesifikt elsker jeg å henge rundt på nye steder, jobbe på kafé i en ny by, tusle rundt i nabolaget og bli kjent med byen på den måten (fri og bevare meg for sightseeing). Som forfatter og oversetter kan jeg i teorien jobbe fra hvor som helst, men jeg tar meg i å tenke at det ikke går. At jeg ikke kan reise fra samboeren min for noen dager eller uker, bare fordi jeg har lyst til å sitte på kafé i en annen by.

Men hvorfor ikke?

Han reiser på golfturer flere ganger i året, uten å spørre meg om det er greit først. Og det er selvfølgelig helt greit.

Så på tirsdag dro jeg til Kongsvinger i noen dager. Midt i uka. Det ble skog og ikke by. Familie og ikke venner. Men det ble et skifte i rytmen.

Og i januar har jeg tenkt å ta meg en tur. Ut. Bort. Hvor vet jeg ikke ennå. Men det var deilig å komme på at det er mulig.

Hva er én liten ting du kan gjøre i dag, for å kjenne på at du faktisk har hovedrollen i ditt eget liv?

I kjærlighet

Din Kaja

Stadig mere nytt liv

I

Fyllepennen min er tom igjen. Jeg er overraska. Jeg fylte den i går morges. Selv på gode skrivedager er det sjelden jeg tømmer en hel penn. Jeg tenker på Neil Gaiman som alltid fyller to fyllepenner før dagen begynner. Hver penn med sin egen farge. Når han blar tilbake gjennom notatboken, kan han raskt se om han har hatt en god skrivedag eller ikke.

På en god skrivedag har han byttet penn – og farge – underveis.

II

Jeg drar de visne bladene av vårløken. De er trange og hindrer de nye skuddene i å vide seg ut. Men jeg angrer når jeg nærmer meg jordoverflata. De er ikke visne helt ned. Det er fortsatt liv her.

III

Tanken på å ha flere farger på blekket i bøkene mine får meg til å grøsse. Jeg liker det midnattsblå. Det er rolig. Forstyrrer meg ikke. Men jeg liker også tanken på små feiringer. Den lille jubelen jeg kjenner på når notatboken er tom for sider, pennen tom for blekk, eller ordtelleren på maskina bikker et rundt tall. 100. 200. 300. 1 000. 10 000. Det går fremover.

IV

Jeg drømmer om en stor kjøkkenhage. Stor nok til å holde meg og mine med grønnsaker. Jeg liker å grave i jorda. Liker å se ting gro. Mer liv. Og selv det som dør gir næring til nytt liv. Stadig mere nytt liv.

V

Jeg skriver med det jeg har for hånden. Kulepenn. Fyllepenn. Blyant. Jeg trenger ikke lage meg flere nevroser enn jeg allerede har. Flere fiktive skrivesperrer. Ordene teller like mye, uansett hva de er skrevet med. Jeg bare prøver å ha fyllepennen i nærheten. Fylt. Med riktig blekk.

VI

Noen ganger drømmer jeg om å bo et sted i varmen, på et hotell, med basseng. Bo. Ikke bare besøke. Leve. Skrive. Jeg lurer på om de ville latt meg ha min egen kjøkkenhage.

Hvor ser du spor av nytt liv?

Stor klem

Din Kaja

Jeg våkner av meg selv. Tidligere enn på lenge. Før vekkerklokka til M. Jeg blir her, tenker jeg. Har det ikke travelt, selv om hjernen prøver å lure meg. «Du burde», sier den. «Du burde, du burde, du burde!»

«Jeg burde bli her litt», svarer jeg. «Nyte dette øyeblikket uten å måtte haste avgårde. Nyte varmen fra dyna mot huden. Det gryende dagslyset som så vidt klarer å presse seg gjennom glipene i gardina. Vissheten om at hvis jeg våkner før M, så er det fordi kroppen begynner å komme i lage igjen.»

Når jeg står opp rusler jeg inn på kjøkkenet. Surdeigen har heva, selv om den ikke trives like godt om vinteren. Jeg folder den sammen mot midten, heller den over i langpanna, og dekker den til. Den kan få stå et par timer til. Så finner jeg frem den tjukke strikkejakka og et pledd. Krabber opp i sofaen.

Fuglene flyr. Fra tre til tre. Bygg til bygg. Krysser den lille glipen av himmel som er synlig fra her jeg sitter.

Naboene skrur på lyset, tar morgenstellet, skrur av lyset igjen, og forsvinner ut i en ny dag.

Jeg blir her litt. Ikke for alltid. Men en stund. Setter penna mot papiret og lytter.

Hvordan ser din ideelle morgen ut? Uten burder? Med nok tid?

Måtte dagen behandle deg godt.

Stor klem

Din Kaja

Om å slette

I

Jeg sletter

skriver og sletter

sletter og sletter

begynner på nytt

og sletter

II

Jeg sletter ord

tanker, historier

sletter hundretusen liv

i synapsene bak

smilet

det rolige blikket

III

En gammel elsker

sa det er skummelt

når jeg tar telefonen

midt i en krangel

og sletter alt det vonde

med en stemme

som sier at alt er bra

så til og med han

nesten tror på det

IV

Vivian Gornick

kaller det rektangelet

den tilstanden jeg leiter etter

fordi jeg har kjent den før

men ikke som noe firkanta

den er en kribling i panna

(noen har sagt det er det tredje øyet)

som et flimmer for øynene

en visshet når jeg slipper taket

jeg sletter og begynner på nytt

til jeg finner det

V

Den gode teksten, nei, den gode skrivingen, finnes i tilliten. Når jeg lener meg inn i tomrommet og stoler på at tomrommet tar i mot meg. Jeg venter ikke på inspirasjonen. Jeg lurer den frem. Jeg skriver, sletter, skriver, ser ut av vinduet, myser etter flimmeret, ser vekk, kjenner ett ord som murrer, en halv tanke, griper tak i den, slipper tak i den, sletter, begynner på nytt.

VI

Slett, slett, sier kurslederen om de dumme tankene.

Akkurat som i et dataprogram.

Slett.

Er du sikker?

Ja, slett.

Jeg sletter gode tanker også.

Fordi de ikke flyter.

Ikke svever for meg.

VII

Sæterbakken sa at det i et essay alltid finnes to om.

Om-et teksten sier at den handler om, og om-et den faktisk handler om.

At teksten konsentrerer seg så sterkt om ett om at det andre trer frem som flimmeret du må myse for å nesten se.

Jeg sletter alt som ikke hører til og håper det som står igjen skal si noe annet enn det jeg faktisk har sagt.

*

Hei kjære,

Hva sletter du?

I

Jeg blir lagt inn på nevrokirurgisk. Det er bare et lite inngrep, en kikhullsoperasjon inn i kjeveleddet jeg ikke klarer å åpne, og som verker når jeg prøver, verker når jeg ikke prøver. Hele inngrepet skal ta førti minutter, men de legger meg i full narkose.

Da jeg våkner igjen har jeg latterkrampe.

Jeg føler meg tåpelig. Prøver å trykke latteren ned igjen. Lurer på hva de må tenke om meg, de andre pasientene, sykepleierne. Men så slipper jeg den gjennom. Om ikke jeg kan slippe kontrollen nå, kan jeg det aldri. Jeg ler og ler. Sykepleieren kommer med et tørkepapir til tårene.

Jeg knuger det fortsatt mellom fingrene når kirurgen kommer og sier at operasjonen i og for seg gikk bra, men at de ikke fant noe. Ingen grunn til at jeg ikke skulle få opp kjeven. Ingen grunn til smertene.

Jeg føler meg tåpelig.

Men jeg får ikke opp kjeven. Og det gjør vondt.

II

Traumer setter seg i kroppen.

Traumer biter tenna sammen, spenner musklene i skuldrene og ryggen så jeg blir helt skeiv.

Mamma blir stille når jeg snakker om det. Jeg tenker at hun har lyst til å skifte samtaleemne, slik bestemor gjorde, når jeg for en gangs skyld fortalte at jeg har vondt, og ikke bare spurte om vondtene hennes. Det virket ikke som om hun la merke til det selv. Men plutselig måtte hun legge på. Hun som nesten aldri må legge på. Hun sier at hun må det, men vi har alltid minst tre rituelle runder der hun takker for praten, før hun fortsetter å snakke. Ikke denne gangen. Denne gangen la hun på på første forsøk.

III

Under den siste kreftbehandlinga til mamma sa hun at hun kom til å klappe til den neste personen som fortalte henne at hun var sterk.

Jeg skjønner hva hun mener.

Jeg klarer alt. Jeg klarer det selv. Men jeg vil helst slippe. Jeg vil ikke være sterk og selvstendig. Jeg vil få lov til å være skjør. Få lov til å være svak. Våge å være det.

Jeg vil at noen andre skal tilby seg for en gangs skyld. Men når du har vært sterk i 40 år er det som om ingen tror at du trenger noe.

Det er kanskje ikke så rart, for jeg veit nesten ikke selv engang at styrken og selvstendigheten bare er et skjold. Et forsøk på å trygge meg selv i en usikker verden. På å ta kontroll på det det er mulig å ta kontroll på.

En tidligere medstudent kalte meg en gang for kontrollfitte.

Han hadde helt rett.

Ikke at jeg ville innrømme det da. Ikke at det gjorde at jeg fikk mindre kontrollbehov, følte meg tryggere i verden.

Men han hadde rett.

IV

Traumer tukler med nervesystemet. Gjør at kroppen mistolker nervesignaler som smerte, når det ikke er det. Flytter fokus over på noe som ikke oppleves som farlig.

En fysioterapeut fortalte meg en gang at jeg hadde angst for strikking. Hun fant ingen fysisk grunn til at jeg skulle ha så sterke smerter i ryggen og nakken, men jeg trengte bare se på en strikkepinne før det begynte å verke. Ikke så praktisk når man jobber som strikkedesigner.

Hun lærte meg å holde pusten når jeg strikket, for å tvinge kroppen til å ta dype åndedrag når jeg slapp den til, og jeg hørte på podcaster som fikk meg til å le. Sakte slapp smertene taket. Faren var over.

Nå leiter jeg etter volumkontrollen på disse andre smertene. Bryterne som gjør at jeg klarer å slippe taket, i stedet for å spenne hver muskel i kroppen.

Måtte du klare å slippe taket

I kjærlighet

Din Kaja

I

Jeg er en dårlig plantemamma. Jeg er en bedre plantemamma nå, enn da jeg skrev «Det som vokser» for over to år siden, men jeg er en dårlig plantemamma. Noen av plantebabyene har svidde tupper på bladene (når sant skal sies, har de fleste svidde tupper på bladene), noen har gule blader fordi jeg vanner dem for mye, og noen henger med geipen fordi jeg vanner for lite. Men de lever. Alle sammen. De vokser. Selv om de kanskje vokser litt skeivt. Og det å se dem vokse, det er en hel liten ekstase i seg selv. Det å oppdage nye blader siden sist du hilste på. Helt nye skudd. At plantebabyen har fått sin egen plantebaby. Med bare ørlite hjelp fra meg, og ikke for mye sabotasje, så er det liv. Det vil seg.

II

I går plukket jeg den første reddiken og de første salatbladene fra grønnsakshagen min. Det vokser. Det vil bli liv.

Noen frø kom aldri opp av jorda. Jeg hadde håpet på at denne gangen skulle jeg få til de der rosa blomkarsene, men nei, ikke i år heller. Jeg sår frøene, holder jorda jevnt varm og fuktig, men det ender bare med mugg.

Jeg plantet de siste vanlige blomkarsefrøene, de som kommer til å bli gule og orange, rett i jorda ute. Jeg klarte ikke å holde det jevnt fuktig. Jorda var plutselig tørr og sprukket opp. Men nå spirer det. Hver eneste en av de små frøene har sprengt seg åpne av liv, og strukket hendene sine ut av jorda og opp mot sola. Det vil seg.

III

Frøydis Sollid Simonsen beskrev ventetid for meg. Hun skrev om å finne balansen mellom å vente for kort, og å vente for lenge, om balansen mellom den tiden da det kribler i fingrene etter å trekke gulrota opp av jorda, bare for å oppdage at rota ikke har fått vokst seg stor nok, og den tiden da jordrotta, eller frosten, plutselig har vært der før deg, og det ikke er mer gulrot igjen. Lenge har jeg kjent på at det er noe inni meg som vil noe, men ikke helt hva, og ikke helt hvordan. Det er bare denne viljen som er så stor, at det kribler i fingrene etter å rive gulrota opp av jorda før den er stor nok. For noen ting må få skje i mørket, under jorda, uten at vi kan vite om dem. De må få strekke seg opp mot oss når de er klare for det.

Jeg tror det nærmer seg. Dette også vil seg.

IV

Sort, åpen jord er unaturlig i naturen. Så lenge jorda ikke er giftig, strekker livet seg også hit, raskt. Hvis du ikke dyrker tett nok, eller dekker jorda med bark, eller gress, eller løv, eller hva som helst, så tar livet all den plassen det kan få. Jeg holder det livet unna, så det jeg har valgt å dyrke skal få plass til å vokse frem. Men noen ganger finner jeg også her noe jeg vil beholde. Et kløverblad, som fører næring tilbake til jorda, og som, når den får blomster, vil tiltrekke seg biene, og pollinere resten av plantene mine også. Hvis jeg har flaks. Skape enda mer liv. Hvis det vil seg.

*

Hva vokser under jorda hos deg, snart klart til å titte frem i lyset?

*

Stor klem

Din Kaja

Forrige uke slettet jeg alt innholdet på Instagram-profilen min. Den var blitt som en favorittkjole som var blitt for trang: Du blir litt lei deg når du ser den henge i skapet, og enda mer lei deg hver gang du prøver å ta den på deg igjen.

Jeg er blitt en annen. Eller kanskje er jeg akkurat den samme. Jeg hører bare bedre etter.

Jeg vet at en god del av dere som følger meg på Instagram, gjør det for skrivetipsene. Det er skummelt å slutte med en ting som har «virket». Skummelt å slutte med noe som gir meg oppmerksomhet. Men jeg vil noe mer. Noe mer og noe annet enn å lære deg å skrive. Misforstå meg rett. Jeg elsker å skrive. Jeg elsker å snakke og skrive om skriving. Jeg elsker å hjelpe andre å få deres tekster til å bli helt og fullt seg selv. Men først og fremst er skrivingen verktøyet mitt. Ikke målet mitt. Målet mitt er at vi, hver og en av oss, skal være helt og fullt oss selv.

Jeg skriver for å hjelpe meg selv å bli helt og fullt meg selv. Og jeg deler det jeg skriver fordi jeg håper det skal gi gjenklang, lys på veien, håp, støtte, mot.

Jeg tror at når vi undertrykker de vi er, blir vi syke. Inni og utenpå. Når vi tror at vi må være noen andre enn dem vi er, så får vi behov også for å kontrollere andre. Bevise at vi er noe. Forhindre dem fra å ta fra oss noe vi synes vi fortjener. Stoppe dem i å få det vi ikke er villige til å gi oss selv.

Jeg tror Putin, Trump, regimet i Iran, alle er styrt av en frykt for at de selv ikke er gode nok. Og det skulle man kanskje ikke tro med all selvforherligelsen de driver med, men er du trygg i deg selv, trenger du ikke hevde deg. Er du trygg i deg selv, har du rom til å la andre være seg selv også.

Å bry seg om og å ta vare på seg selv handler ikke om ikke å ta vare på andre.

Å være deg selv helt og fullt, betyr ikke at andre må være mindre.

Jo mer lys du skinner, jo lettere blir veien å gå også for andre.

Jeg har lyst til å haste inn i noe nytt. Min frykt forteller meg at jeg må fylle tomrommet jeg har laget. Jeg vil love deg masse greier. Daglige ditt, ukentlige datt. Men jeg holder igjen. Venter. Det haster ikke. Jeg har tid til å være, og se hva som kommer. Og ikke vil jeg love deg noe heller. For selv om jeg liker å ha en fasit og en plan, så føles det som en tvangstrøye så fort jeg får det. Jeg kan ikke love deg noe, annet enn at jeg skal prøve å være meg selv og dele det jeg finner ut av på veien, så lenge det føles riktig å gjøre det, og på den måten det føles riktig å gjøre det på.

Måtte du finne din vei

I kjærlighet

Din Kaja