Hei kjære

Hei kjære,

Jeg håper du har hatt en fin uke. 

Jeg har brukt deler av uken på å tenke på dette med å ta plass. På onsdag var jeg nemlig og så dokumentaren om Silvana Imam. Og det var en opplevelse jeg ikke unner noen å være foruten. Den er vond og fin og den gir meg kamplyst.

Imam er kvinne, skeiv og innvandrer med muslimsk bakgrunn, bare for å velge noen av de merkelappene man kan sette på henne. Det er ingen som har gitt henne en billett på første klasse med beskjed om at hun hører til, at hennes stemme er viktig, og at vi vil høre på hva hun har å si. Imam har måtte ta plassen selv. Hun har klatret opp og klamret seg fast på utsiden av toget, fordi det var viktig for henne å ta den plassen, men også fordi det var viktig for henne å vise andre at det er mulig. At de har en plass. At de har rett til å ha en stemme. At de er mennesker de også, med historier og liv som er viktige og sanne, selv om de nesten ikke synes i media og i de historiene vi forteller hverandre om hva det vil si å være til. 

Jeg tenker på plassen jeg selv tar. Om jeg har rett til å ta den plassen, i verden, i andres liv og i mitt eget. Jeg tenker at, ja, det har jeg, selv om jeg tviler på det nesten daglig. Og jeg tenker på at den plassen jeg tar skal være min egen, at jeg skal definere den selv, og ikke la meg definere av historiene andre forteller om meg. Jeg grubler på om det jeg skriver er det jeg vil skrive. Om de historiene jeg forteller er de jeg vil fortelle, og jeg tenker at det er fine tanker å ha. At de kan være litt vonde, men at det også gjør at jeg hele tiden passer på å leve. 

Du har også en plass å ta. En plass du har rett til å ta. Og jeg håper du gjør det. For deg selv og for alle oss andre.

I kjærlighet 

Din Kaja

Hva skjer med deg når du er stressa? 

Hvor kjenner du det i kroppen? Hva skjer i huet?

Jeg stenger ned. 

Og skrur på. 

De ti ekstra girene jeg har. De som sier at hvis jeg bare biter tenna sammen og bøyer nakken, så kommer jeg til å komme gjennom til den andre siden. Fordi jeg må komme gjennom til den andre siden. Må levere. Må prestere. Fort.

Og jeg glemmer å gjøre alt det som er godt for meg.

Glemmer de rolige morgenene. Glemmer den sunne maten. Glemmer å bevege meg. Glemmer å ta pauser. Glemmer å være sosial. Klarer ikke å skrive. 

De siste par ukene har vært et skikkelig gufs fra fortiden for min del. Det som har vært fantastisk er hvor bevisst jeg tross alt har klart å være. At jeg har klart å sitte med stressfølelsen i stedet for å prøve å dytte den vekk. At jeg har hatt en slags omsorg for meg selv, selv om refleksen har vært å stenge ned. Det har vært fantastisk å klare å stoppe opp og både si til meg selv, og tro på, at det jeg stresser over ikke er farlig. Ubehagelig, ja, men ikke farlig. (Og noen ganger helt fiktivt.)

Jeg er fortsatt ikke ferdig med alt jeg skal. Men jeg ser at jeg ikke klarer å holde på sånn som dette lenger, og jeg har fått flytta på deadlines, skrudd ned tempoet. Trenger ikke følge de gamle mønstrene mine helt ut lenger. Har lært noen nye mønstre. Lært å stoppe litt før. 

*

Romanjobbing: Jeg er i gang med andreutkastet på den nye romanen. Jeg har justert plottet, og jobber nå med et mål om at dette en gang skal bli en trilogi (men én bok om gangen 😬). Det går, selvfølgelig, ikke så raskt som jeg vil. Både fordi jeg stresser med andres bøker om dagen, og fordi sånn er det jo alltid. Jeg har fått gode tilbakemeldinger på de første fem sidene om at både språket, universet og karakterene sitter bedre, men jeg kjenner at det er tungt å skulle skrive «pent». Så nå er det tilbake til gamle metoder: 1000 dårlige ord, for å få det nye stoffet ned på papiret, og så får jeg heller redigere underveis. 

*

Måtte du få gode dager

I kjærlighet 

Din Kaja

Om hvile (igjen)

I

«Du trenger ikke å gjøre noe for å fortjene hvile. Hvile er premien du får for å være til.» 

II

Sitatet over leste jeg ett eller annet sted for ikke så lenge siden. Jeg kan ikke huske hvem som har skrevet det, men det er en tanke som har kvernet rundt i hodet mitt siden den gang. Hvile er premien min. Og ikke en premie for alt jeg har gjort. Den er min uansett. Og jeg synes det er et revolusjonerende konsept. 

Jeg pleide å bruke hvile som premie for å tømme gjøremålslista. Problemet med det er at den lista aldri blir helt tom. Det finnes alltid noe mer jeg kan gjøre. Litt mer jobb. Et avsnitt jeg kan pusse på. En mail jeg burde sendt. En oppvask som skulle ha vært tatt. Noen jeg burde ringe. En hobby jeg har glemt at jeg hadde, og som plutselig føles som jobb. 

Resultatet var at jeg aldri hvilte. 

Jeg svingte pisken, insisterte på å bøye nakken og jobbe gjennom natta, eller gjennom mange lange dager, selv om kroppen faktisk skrek av smerte, og tankene føltes som vatt. 

III

The Nap Ministry skriver om hvile på Instagram. (Kanskje er det henne jeg har sitatet mitt fra.) Hun skriver om hvile som en revolusjonerende handling, og spesielt for sorte mennesker i USA. Hun ber oss alle om å hvile, ikke for å bli mer produktive (selv om det faktisk hjelper for det også), men nettopp for å dekonstruere troen på at vi hele tiden må bli mer produktive. Hun ber oss om å finne nye måter å tenke om hvile på. At det ikke er latskap. At det ikke trenger å være å skru av alt i dager og uker (selv om det kan være det også.) 

Hvile kan være fem minutter med lukkede øyne før du begynner å jobbe. En lang dusj. Å drikke en kopp med te i stillhet før du legger deg. 

IV

Utbrenthet er ikke latskap. Du er ikke laga for å være påskrudd konstant. Men det kan være vanskelig å skru av. Selv når kroppen er utkjørt.

«Burdeburde.»

«Det handler bare om å ta seg sammen litt.»

Det gjør ikke det vet du.

Du har lov til å hvile.

Selv om det er travelt.

Ta vare på deg selv. 

V

Jeg skal levere manus til forlaget på mandag. Jeg er ikke ferdig. Jeg burde jobbe med det døgnet rundt. Det er i hvert fall det frykten min forteller meg. 

«På mandag kan du hvile», sier frykten. 

Skulderen min er kjempevonde fordi jeg sitter foran pc-en hele dagen.

«På mandag», sier frykten.

Ordene mine er vanskelig å få tak på, fordi jeg har stirret inn i skjermen i mange timer i strekk.

«På mandag, på mandag, på mandag.»

Men på mandag er det mange andre ting som må gjøres, og som har ventet utålmodig på at jeg bare skal bli ferdig med romanen.

Hvile kan ikke vente til mandag.

Romanen er ikke verdt helsa mi. Selv ikke den.

Jeg blir jo ferdig. Om ikke til mandag, så en annen gang. 

Så jeg tar en pause. 

Logger av. Koster på meg en massasje. 

Jeg har mange drømmer. Store drømmer. Og jeg vet hvor viktig det er å gjøre noe for å oppnå de drømmene. Men det jeg gjør må faktisk også lede til et godt liv. Hva er ellers vitsen? Jo, så klart jeg kan skru på et ekstra gir når det virkelig trengs. Så klart det å bruke mer tid på én ting, gjør at jeg må bruke mindre tid på noe annet. Men i sum må det ta meg nærmere det jeg ser på som et godt liv. 

Hva er du redd for at skal skje hvis du tillater deg å hvile? Hvordan ville det føles om du slapp taket, og det viste seg at alt gikk bra?

Måtte du slippe taket og oppdage at du kan fly.

I kjærlighet

Din Kaja

Det føles som om alt er en ting som må krysses av lista.

Noe å bli ferdig med. 

Selv det å slappe av.

Kryss. Neste! Kryss. Neste!

Som om selve det å leve er blitt en serie med gjøremål.

Noe å bli ferdig med.

Men jeg trenger ikke å bli ferdig med å leve.

Vil ikke være ferdig med å leve.

Ikke på lenge ennå.

Vil ikke haste stadig videre.

Søsteren sier at det er merkelig hvordan vi har skrudd sammen samfunnet. Vi må jobbe for å tjene penger for å få mat på bordet og tak over hodet. Men hadde vi dyrket vår egen mat hadde vi ikke trengt like mange penger. Hadde vi laget og reparert våre egne klær likeså. 

Jeg leser Sapiens og ser hvordan vi som rase gradvis har vendt oss til et annet liv. Endringene skjer over få generasjoner, men du husker likevel ikke hvordan oldemoren, bestemoren eller moren din hadde det da de var barn. Det er vanskelig å gå tilbake til noe man ikke vet hva er. Da er det lettere å prøve å fikse det man kjenner. Men når man ser nærmere etter, kan reparasjonene ofte minne om gaffateip. Store mengder gaffateip. 

Jeg er ikke overbevist om at moderne er det samme som bedre, høyere livskvalitet, mer mening.

Selv ikke høyere trygghet.

I en bok jeg leste for noen år siden, men som jeg har glemt navnet på, argumenterte forfatteren for at det beste du kan gjøre for miljøet er å bruke minst mulig penger. Da putter du ikke mer drivstoff inn i det forurensende maskineriet. Men du må gjerne ha ganske mange penger for å komme dit at du (nesten) ikke trenger å bruke penger. Mulighet til å kjøpe deg ditt eget hjem, med din egen hage, der du kan sitte på trammen og ikke krysse ting av lista når du er ferdig med å krysse av ting på lista for dagen.

Kanskje blir det færre ting å krysse av lista også. Når ikke alt handler om penger. Eller kanskje ikke. Kanskje er det bare jeg, som stadig finner ting å putte inn på den lista som ikke trenger å være der. 

I kjærlighet 

Din Kaja

For noen dager siden kom jeg over et sitat av Seth Godin hvor han sier at han aldri får skrivesperre fordi han skriver slik han snakker, og påstår at «No one ever gets talker´s block».

Heldige Seth Godin.

Jeg får ofte snakkesperre. Langt oftere enn jeg får skrivesperre. Når jeg skriver vet jeg at jeg kan gå tilbake og redigere teksten helt til den sier det jeg vil den skal si. Jeg kan skrive #1000dårligeord og gjøre dem til 500 gode. Men når jeg snakker, kan jeg ikke gå tilbake og ta tilbake det som allerede er sagt. 1000 dårlige ord kan bli til 1500 middelmådige ord når jeg sier at jeg ikke mente det, de kan bli til 2000 når jeg forsøker å moderere meg, men de 1000 dårlige ordene jeg begynte med kan ikke bli usagt. Derfor ender det mange ganger med at jeg bare holder kjeft.

Det er ikke så lurt. Så nå leiter jeg etter måter å kvitte meg med snakkesperren en gang for alle.

Sliter du noen gang med snakkesperre? Eller har du kvitta deg med den, og har noen gode tips for å bryte ut av den? Da vil jeg veldig gjerne høre fra deg. Jeg synes jo at #1000dårligeord er en veldig fin greie, men jeg tror den må modereres litt hvis jeg skal tørre å bruke den på snakking. Hva med #1dårligminutt eller #dagensdårligemening?

Ikke veit jeg, annet enn at Seth Godin faktisk kommer med et godt skrivetips: Skriv slik du ville ha sagt det (hvis du ikke har snakkesperre, da).

Hvor gnager det? Hva er det som irriterer deg? Hva er det du har lyst til å endre? Helst i går?

Hender det du lager trøbbel som egentlig ikke er der? 

At du konsentrerer deg om alt som er feil med garderoben, fordi det ikke gjør like vondt som å innrømme at forholdet ditt ikke funker lenger. 

At du konsentrerer deg om alt som er feil med jobben, selv om det er helsa di som trenger omsorg. 

At du konsentrerer deg om alt som er feil med partneren din, fordi det er lettere enn å innse at du har endret deg.

Eller alle disse tingene, fordi du sitter fast i manus og føler deg liten, sårbar og mislykka, og det er lettere å skyte ned andre, enn å kjenne på akkurat det.

Jeg er utålmodig. Og når jeg er urolig, når det gnager, når det føles som om det er noe som er galt, da vil jeg fikse det med en gang. Og ofte tar jeg meg ikke tid til å sjekke at det som gnager virkelig er problemet. For det er så ubehagelig med gnaging, og så mye lettere å gjøre noe eller å være sint, enn å kjenne etter. Stå i ro. 

Så veldig ofte fikser vi problemer som ikke er der, fordi vi ikke orker å kjenne på det som egentlig er galt. Fordi følelsene våre prøver å beskytte oss. Sinne beskytter oss fra sårbarhet. Andres feil beskytter oss fra egne feil. Overflaten beskytter oss fra dypet.

Men det gjør jo også at vi lager problemer der de ikke finnes. Og at vi ikke får gjort noe med det som egentlig trenger oppmerksomhet. På en måte er det en form for prokrastinering. Og hva vinner du på det? Noe er det, hvis ikke ville du ikke ha gjort det.

Her er en klem til deg. 

Det er ikke noe galt i holde på sånn. Det er menneskelig.

Men prøv å trekke pusten, prøv å kjenne etter hva som egentlig er problemet, og se om du ikke kan gjøre noe med dét. Så blir det bedre på langen. Jeg lover.

I kjærlighet 

Din Kaja

Jeg har akkurat lagt meg under dyna hjemme hos mamma, og her ligger jeg og tenker på hva det er som gjør noe til et hjem. 

Er det stedet i seg selv? Er det folka som bor der? Er det gjenstandene som fyller rommene?

Har du et barndomshjem? Jeg har ikke det. Helt fra jeg var liten har vi flyttet rundt, både i området rundt Bergen, og ellers i landet. Hjem har blitt en relativ ting. Det er der jeg skal sove i natt, eller der senga mi står. Det har gjort at jeg både lengter etter å ha et fast holdepunkt, et sted som bare er mitt, og alltid vil reise videre, se stadig nye ting.

Denne uka har jeg blitt ferdig med å male kontoret. Jeg har satt møblene inn: Skrivebordet, skjenken, lesestolen. Foreløpig er det ikke noe annet der, ingen bøker, ingen planter og ingen datamaskin, men neste uke skal jeg endelig rigge meg til foran skjermen, inne i min egen lille hule av et kontor, og jeg gleder meg. Jeg merker at jeg tenker litt på det kontoret som et hjem. Jeg har ingen planer om å sove der, men det er koselig der, og det er et fast holdepunkt, et sted som handler om noe av det som er aller viktigst i livet mitt: Det å skrive. Det er et sted jeg kan lukke døra bak meg og slutte å tenke på hva jeg er og hvem jeg er, og heller bare være. 

Hva gjør noe til et hjem for deg? 

Skjærtorsdag var det snø i lufta da jeg våkna. Stadig flere filler. Stadig større filler. Jeg krabba opp i sofaen, misfornøyd med at påskeværet fra de siste dagene plutselig var erstattet av dette. I det minste var det så varmt at snøen ikke la seg. Snøfnuggene var alle på vei mot den samme skjebnen: et litt for varmt underlag og smeltedøden.

På engelsk har de et uttrykk: You’re not a special snowflake. Det brukes gjerne nedsettende. Om folk som tror at deres situasjon er så spesiell, at de er så spesielle, at helt egne regler gjelder for dem. At ingen har opplevd det samme som dem. At metodene som er prøvd og testet mange ganger ikke vil funke for dem, så de trenger ikke prøve engang.

Jeg har fått høre det mange ganger. Noen ganger direkte, og andre ganger som en generell kommentar som gjelder oss alle. Og hver gang er det et spark i baken: Slutt å lage unnskyldninger for hvorfor du ikke kan gjøre greia di. Du trenger ikke finne opp hjulet på nytt. Det finnes folk som har gjort det du gjør. Fotspor å gå i. Og selv om ingen har gjort det du gjør før, så finnes det folk som har vært først før. Folk du kan lære av.

Selv revolusjoner er gjort før. 

Hvis du tror at du er så spesiell, så annerledes, så tar du smertelig feil.

Jeg liker egentlig ikke det engelske uttrykket. For det første fordi jeg veldig gjerne vil være veldig spesiell, og det gjør vondt å høre at jeg ikke er det. Men også fordi vi alle er special snowflakes. Hvert snøfnugg er unikt. Men hvert snøfnugg er også akkurat det samme. De samme reglene gjelder for alle snøfnuggene som daler ned mot bakken: Er det kaldt nok blir de liggende, er det for varmt smelter de og renner sakte mot havet, før de fordamper og prøver på nytt.

Du er unik.

Stemmen din trengs.

Men hvis du vil bli hørt, må du faktisk bruke den.

Vil du lykkes, må du gjøre noe, og vet du ikke hva, så finn noen som har gjort det før deg.

Vil du helbredes er det noen grunnleggende ting som må være plass, helst hver dag: nok hvile, nok og riktig næring, gode forhold – til deg selv og andre, dagslys – gjerne tidlig på dagen, og ikke så mye elektrisk lys sent på dagen, og bevegelse. 

Nå skal jeg gå og jobbe med romanen min, og prøve å huske at det er gjort før. Det betyr at det er mulig. 

Vær et snøfnugg.

I kjærlighet

Din Kaja

Smilet er plassert i munnen/på munnen/rundt munnen. Er munnen? Likevel ser jeg at den eldre kvinnen med krykker smiler bak munnbindet da jeg holder døra åpen for henne. «Nå var det bra du kom,» sier hun, «hvis ikke hadde jeg ikke fått opp døra. Det er ubehagelig med disse munnbindene, men jeg får vel bruke det, så jeg ikke får kjeft.» 

Jeg har ikke vært ute blant folk på snart en uke. Jeg har vært ute. Jeg har gått tur nesten hver dag. Men alene. Nå har jeg innvilget meg et par timer skrivetid på kafé. 

I kafeen på den andre siden av gata sitter det en mann og en kvinne. Jeg tror de er på date. Kvinnen virker så bevisst på kroppen sin, at jeg ikke tror de er kjærester, at jeg ikke tror de er venner, eller kollegaer. Hun smiler, og lytter. Han lener seg inn. 

Lydene i kafeen vedkommer meg ikke, samtalene er dempede, ikke ment å nå meg, så ordene blander seg ikke med mine egne, legger bare akkurat riktig mengde med surr over mitt eget tankespinn til at det ikke forstyrrer fingrenes ferd over tastaturet. Jeg tar meg i å rugge frem og tilbake på stolen mens jeg skriver. Mumle setningene lavt for meg selv, igjen og igjen, til jeg finner igjen rugginga i ordene.

Mannen i kafévinduet har lyst til å ta hånden til kvinnen. Han fomler med ting på bordet, på hennes side av bordet, men hun har foldet hendene og lagt dem mellom lårene, lagt lårene i kryss. Jeg klarer ikke å forklare det bedre. Men jeg har sittet sånn selv. Forknytt og håpefull. Så håpefull at hun ikke ser hendene hans før han trekker dem tilbake. 

Adrienne Rich skriver i ett av sine essays om hvordan biografer som skriver om kvinner, kan overse at kvinnens viktigste forhold kan være til arbeidet hennes. Jeg lurer på hva en biograf ville ha skrevet om meg. 

Det er akkurat her jeg trives, i overgangen mellom verden og teksten, her hvor verden blir til tekst i meg. Det er sånn det føles. Det er ikke jeg som lager teksten. Jeg bare bærer den fram. Lar den fødes. 

Kafeen jeg sitter i tømmes for folk. Det er bare meg igjen. Dama bak disken kommer frem. Tørker raskt av alle bordene. Går i en stor sirkel om meg. En mann smiler til meg utenfor vinduet. Jeg oppfatter det ikke før det er for sent. Jeg tenker at han må tro jeg er sur. Jeg tenker at det ikke er mitt ansvar at han ikke skal tro at jeg er sur. Jeg får dårlig samvittighet likevel. Smiler til den neste som går forbi. 

På den andre siden av gata har mannen lagt armene i kors. Lent seg tilbake. Han ser mer ut av vinduet enn på kvinnen. Hun har løsnet hendene fra mellom lårene. Gestikulerer mens hun snakker. (For å vinne tilbake oppmerksomheten hans?)

Andres blikk disiplinerer meg. Andres tekst fyller kroppen min med rytme, som vugger seg ut i nye ord. Nye tanker. Tankene krever et bestemt tempo av meg. Noen vil jeg skal gå, sakte, mens jeg ser på bladene på trærne. Andre vil jeg skal sveve (ikke bokstavelig). Mange vil jeg skal marsjere for at de skal kunne forme seg ferdig. 

Mannen har lent seg fremover igjen. Kvinnen sitter rak i ryggen og ser rett på ham mens han snakker. Jeg lurer på hva hun jobber med. På hva hennes viktigste forhold er. På hva hun skal etterpå. Hva hun har avtalt, hva hun har håpet på. 

*

Hvor trives du?

Hva er ditt viktigste forhold?

Har jeg lov til å sørge over dette, lurer du kanskje på.

Det er klart du har.

Bare det at du stiller spørsmålet viser at du sørger.

Så sørg.

Gråt gråten.

Krøll deg sammen til en ball på sofaen.

Vær skuffa.

Over det som ikke ble.

Eller det som ble sånn det ikke skulle bli.

Kjenn det skylle gjennom kroppen.

For du kan ikke legge lokk på havet.

Hvis noe av dette er ufornuftig, så er det at du tror du kan gjøre nettopp det.

Late som at sorgen ikke finnes.

Fordi du mener at den ikke burde finnes.

Her er den i alle fall. 

Og der er du.

Stormen kommer til å blåse forbi.

Bølgene vil legge seg igjen.

Men bare hvis du lar dem.

*

For noen uker siden begynte jeg på et kurs i å balansere nervesystemet og helbrede traumer. Jeg har ikke trodd at jeg hadde traumer før jeg lærte hva de var, og skjønte at det skal godt gjøres å ikke ha traumer i en verden som vår. Jeg har tenkt at angsten jeg har kjent på har vært en feil ved meg, i stedet for en helt naturlig respons fra et overvelda system.

Læreren på kurset heter Irene Lyon og kombinerer teori om nervesystemet med enkle øvelser for å komme stadig mer inn i kroppen og slippe tak i gammelt gøgg. I tillegg til å bygge kapasitet til å håndtere nytt gøgg når det oppstår. For det gjør det jo.

Følelsene er til for å føles. Det har jeg sagt og visst i en årrekke. Likevel har jeg ikke forstått det. Dybden i det. 

Mye av det jeg lærer nå, kunne jeg ha forstått på barneskolen, og jeg kjenner at jeg er sint for at jeg ikke fikk lære det da. For det er så enkelt, men likevel så katastrofalt når vi ikke tar hensyn til det.

Følelser vi ikke føler, setter seg fast i kroppen, og over tid blir de til traumer og fysisk sykdom. For følelsene dine er bare informasjon, og hvis du ikke lytter til dem, vil de rope høyere og høyere til du gjør det.

I så mange år har jeg trodd at det har vært noe galt med kroppen min. I den grad legene har gjort noe, så har det vært å prøve å dempe symptomer, aldri å komme til roten av problemet og fikse det. Mange leger har ymtet frempå om at problemene mine kanskje er psykiske. Tenk å være så nær mål, men likevel bomme så fullstendig. For hva hjelper det å bli avfeid med en melding om at det bare sitter i hodet, når du ikke får verktøy til å jobbe med det? 

Også sitter det ikke i hodet.

I hvert fall ikke bare.

Det sitter faktisk i kroppen.

Så gråt gråten. 

Følelsene dine er ikke feil. De bare er.