Hei kjære

Jeg er en sånn som aldri klarer å gjennomføre noen ting. 

(men jeg har skrevet ferdig en roman)

Jeg er en sånn som ikke klarer å opprettholde en rutine.

(men jeg har sendt ut brev hver eneste fredag i snart to år)

Jeg er en sånn som ingen kan elske.

(men jeg har venner som blir sinna når jeg ikke ber dem om hjelp)

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg tar meg stadig vekk i å si ting, tro ting, om meg selv som ikke er helt sanne. De er kanskje ikke helt usanne heller. Det er svært mange ting jeg ikke gjennomfører, jeg sliter med å opprettholde gode vaner, på tross av at jeg skriver om dem nesten hele tiden, og jeg holder folk på god avstand, sånn at jeg skal slippe å kjenne på at de velger meg bort. Men det gjør meg ikke noe godt å stadig vekk tre sånn usannheter nedover meg selv, som tvangstrøyer. Det blir trangt. Og det tar fra meg noe av gleden og ikke minst stoltheten av å gjøre gode ting.

På den annen side, forteller jeg også meg selv at:

Jeg er en nøysom og fornuftig person.

(men jeg kjøper de dyreste og mest jålete dyrkekassene til grønnsakshagen)

Jeg spiser veldig mye grønnsaker.

(men jeg sitter og venter på å få levert nesten to kilo pølse – og ja: de er også jålete)

Jeg er veldig flink til å spise variert.

(men har spist det samme til frokost og lunsj hver eneste dag denne uken)

Sånne usannheter, som får meg til å føle meg bra når jeg tror på dem, og flau når jeg innser at de ikke er sanne. 

Likevel liker jeg å grave. Finne mer og mer ut av hva som faktisk er sant, og lære at sannheter flytter på seg. Jeg er ikke statisk. Selv om noe har vært sant om meg, kommer det ikke derfor til å fortsette å være sant for alltid. Og i det finnes det en enorm frihet. 

Hvilke sannheter forteller du deg om deg selv, som det er på tide revurdere? Hvilke sannheter skulle du ønske du kunne få beholde, og hvilke vil du helst slippe?

Pack up all my cares and voes, here I go swinging low

Bye bye black bird

Jeg har pakka kofferten. Om noen timer skal jeg ta toget over fjellet. Jeg gleder meg. Liker å være på vei. Liker å skulle et sted, men ennå ikke være fremme. Alle mulighetene som fortsatt er åpne. Alt håpet.

Jeg liker å være utilgjengelig. Mellom. Et sted der ingen forventer noe av meg. Der jeg kan tenke unyttige tanker. La kroppen ha retning, men hodet være fritt. 

Where somebody waits for me, sugar sweet, so is he

Bye bye black bird

Jeg ønsker meg et fast holdepunkt. Et hjem som er mitt, som jeg alltid kan komme tilbake til, og som ingen kan ta fra meg, sånn at jeg kan reise fra det til steder som ikke er hjem og føle meg fri, men ikke rotløs. 

No one here can love and understand me

Oh what hard luck stories day all hand me

Jeg liker å være på nye steder, der ingen kjenner meg, men hvor jeg er anonym nok til å få være i fred, sånn at jeg kan se. Og det jeg ser er ofte det jeg har forlatt. Og meg selv. På måter jeg aldri har sett det før. 

Make my bed and light the lights, I’ll arrive late tonight

Black bird bye bye

Når jeg er borte, føler jeg meg mer hjemme i meg selv. Som om sjelen har tid til å være i kroppen og ikke alle andre steder. 

Nå reiser jeg. Bort. Og tilbake til meg selv. 

Måtte du føle deg hjemme i deg selv.

I kjærlighet

Din Kaja

I

Jeg tror jeg skal skrive én ting, men ender opp med å skrive noe annet. Jeg lener meg inn i ordene og lar dem ta meg med seg, lar dem vise meg hva jeg har å si, i stedet for å insistere på den veien jeg har planlagt. Vi løper på stiene, ordene og jeg, med kvistene piskende i ansiktet, skogbunnen som spinner forbi under føttene, uten at jeg rekker å fokusere. Registrerer bare at den er der, for hvert skritt som slår gjennom kroppen. Videre, videre. 

Etterpå tror jeg at jeg skal lese én ting, men teksten er noe annet. Teksten viser meg sider ved meg selv jeg ikke visste fantes. En historie som er ny for meg, men også velkjent. (Jeg skulle skrive trygg, men det er ikke alltid trygt.)

II

Jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var, trodde dette hjertet som holdt på å springe ut av brystkassa på meg måtte være bevis på at noe var ekte. At ordene som sprengte seg ut av kroppen min var et bevis på at noe større enn meg hadde tatt bolig, en guddommelig inspirasjon. Men det var bare angst. Ordene var mine egne. De var der hele tiden. Min kjærlighet til meg selv. En livbøye når jeg ikke kunne se land. 

Nå står jeg med begge beina trygt planta på jorda, og ordene kan få bli til noe eget, noe mer enn livbøye. Jeg står med begge beina trygt planta i jorda, og ser ordene vokse. Hva kan de bli dersom de ikke trenger å redde meg?

III

Jeg vil tro på kjærlighet. 

Jeg vil tro at vi kan være helt frie, og likevel høre sammen.

Jeg vil tro på denne jorda jeg kjenner under fotsålene mine. 

Hva tror du på?

Jordbærplantene blomstrer.

Heggen blomstrer.

Syrinen og kastanjen og pæretreet blomstrer.

Kirsebærtreet har blomstret av.

I pæretreet har et kråkepar bygget reir.

Og spurven spiser mosen som har spredt seg i en av balkongkassene mine.

Ingen ting er bedre enn å være akkurat her.

I stedet er jeg timer, dager, uker inn i fremtiden.

I en verden jeg ikke kan vite noe om.

En verden jeg ikke ennå kan gjøre noe med. 

Mennesker som kommer, eller ikke kommer, til å gjøre det jeg bekymrer meg for. 

Jeg kan gjøre noe med gressløken som trenger vann.

Jeg kan tynne i reddiken.

Og når det ikke er mer å gjøre, kan jeg sitte her og se på det. Og på kråkene. Og på skyene. 

Fremtiden kommer tidsnok. 

Den blir ikke bedre av at jeg bekymrer meg.

Det gjør bare nåtiden verre. 

Så jeg kommer tilbake til nå når jeg husker det.

Vinden i ansiktet. Varmen av tekoppen mot fingrene. Lukten av lavendelen som blomstrer. 

Også glemmer jeg det igjen. 

Men i et lite nå var alt som det skulle være.

Måtte du stole på at du vet hva du skal gjøre når fremtiden kommer. Måtte du være trygg og lykkelig i vært nå. 

I kjærlighet

Kaja

*Beklager bakgrunnsstøy i dagens episode. Naboen flytter.*

Det jeg har lært

igjen lukker jeg døra

dette er ikke for meg

ikke dette heller

og jeg trodde jeg skulle føle lettelse

men jeg føler bare sårhet

sorg over det som ikke ble

trang til å snu i døra, si

vent

jeg har ombestemt meg

men jeg har lært

at hvis jeg åpner

nevene slipper

taket, frykten, deg

at noe alltid blir liggende i 

håndflata gullskimrende

dette ga du meg

dette lærte jeg

dette er et ja

dette et nei

*

Det er vanskelig å gå ut av en situasjon, en jobb, et forhold, som er nesten, men ikke helt. Vanskelig, for hvordan kan vi stole på at det er mulig å finne det som er bedre, større, med mer plass til å puste, og være hel? Hvordan kan vi vite at det ikke ville ha blitt bedre, dersom vi bare ble i situasjonen, litt lenger? Vi kan ikke. Men hvis det føles som om jeg må være litt mindre meg, da håper jeg at jeg lytter. For det er ikke verdt det. De finnes de menneskene som elsker meg fordi jeg blir mer og mer meg. Og for hvert nei, så lærer jeg, hva som hører hjemme, hva som ikke gjør det. For hvert nei, blir jeg også mer og mer meg. 

*

Og allikevel er det lov til å sørge. Over det som ikke ble. 

*

I kjærlighet

Din Kaja

Jeg vet at du har lovet. Men livet skjer. Ting endrer seg. Og når du innser at du har tatt på deg for mye, har du lov, og til og med plikt til å si at det ikke går mer. 

Jeg vet at det føles som et nederlag å gi slipp. Å innrømme at det blir for mye, selv for deg. Men det burde være en seier. Burde ikke du, og kroppen din, kunne stole like mye på deg, mer på deg, enn hvem som helst andre?

Jeg vet du prøver å være snill, men når du sier ja og mener nei, hvordan kan jeg egentlig stole på deg? Og hvorfor stoler ikke du nok på meg til å si nei?

Tror du at jeg ikke tåler å høre det? At jeg er for skjør? Og hvorfor stoler du ikke på at din verdi for meg langt overgår det at du alltid sier ja?

Du er uerstattelig. Men ikke tingene du kan gjøre. Du har også lov til å be om hjelp. Du må ikke alltid være den som fikser alt. Tåler alt. La meg ta vare på deg også. 

Tror du jeg ville ha spurt deg hvis jeg visste at du sitter ved kjøkkenbordet og gråter av utmattelse om kvelden? At jeg ville ha latt deg gjøre det? 

Ville du ha latt meg? 

Hvis jeg fortalte deg din historie, ville du synes det var rart at jeg trengte å skru ned tempoet litt?

Du er den viktigste i ditt liv, kjære.

Uten deg, kan du ikke være noe for andre heller.

I kjærlighet

Din Kaja

Jeg sitter i stillhet. Venter.

 Jeg går. Jeg lener meg mot dørkarmen og ser. Innover i fjorden. Ut på havet. Venter. Stoler på at det som skal komme kommer. Venter. Stoler ikke på at det som skal komme kommer. Venter likevel.

Jeg har tid til å vente. Tid til å lage dette rommet. Tid til å lene meg på stillheten. 

Venter på et fnugg av en innsikt. Et ord som skal begynne å forme seg. En setning. En følelse i brystet av retning, selv om jeg ikke ser kartet, ikke ser terrenget. Jeg går likevel. Setter en fot etter den andre. Et ord etter det andre. Lar dem lyse vei, så jeg kan skimte neste skritt på stien. 

Hver gang jeg tror jeg har funnet løsningen, hver gang jeg har funnet en ro, en innsikt, hver gang jeg tror at jeg har fasit, endrer alt seg. Ikke fordi jeg trodde feil, men fordi jeg må videre, hele tiden videre, men hver gang må jeg vente, må jeg tåle å stå i ubehaget av å ikke vite hvor jeg skal nå. 

Jeg vet aldri hvor jeg skal før jeg er fremme. 

Og hver gang jeg er fremme, starter alt på nytt.

*

Jeg prøver å forme det nye livet mitt, og hele tiden viser det meg at det er noe annet, vil være noe annet enn jeg har bestemt meg for. Så jeg legger fra meg planene. Venter på at livet skal vise meg. 

*

Styrer du livet ditt? Eller styrer det deg?

Du kan gjøre alt. Jeg vet at du kan. Du er rå. Men du kan ikke gjør alt samtidig. Selv ikke du kan det. Du trenger også pusterom som er fylt med ingenting. Du trenger nedetid. Du trenger at noen tar vare på deg, også. Du trenger at dagen ikke bare er fylt av gjøre-gjøre, burde-burde. 

Du kan lykkes. Jeg vet at du kan. Du er talentfull. Og rå. Men du kan ikke lykkes med alle tingene samtidig. Selv du må velge. Prioritere. 

Og helsa di er viktigere enn enhver suksess. 

Du er viktigere enn tingene du kan krysse av på en liste.

Jeg unner deg å leve ut alle drømmene dine, men hvilken drøm er viktigst for akkurat nå? 

*

Denne uken fikk jeg et brev fra en kjær brevvenn som har lagt skrivinga på hylla. Det skjærer meg i hjertet fordi talentet til vedkommende er så stort. Men det spiller ingen rolle når det blir mørkt innvendig, fordi du har brent lyset i alle ender. 

Vil du lykkes med noe så må du gjøre det. Selv små skritt teller. Små skritt tar deg langt om du tar noen hver eneste dag, eller i hvert fall ofte og konsekvent. 

Men når du går i åtte retninger på en gang, så vil selv små skritt tvinge deg ut i en komplisert spagat.

Jeg vet at det er vanskelig å velge. Og å velge bort. Men noen ganger er det det eneste som funker. For at det skal bli plass til å bare være et menneske, og ikke en maskin.

Tara Brach sier ofte at «you are a human being, not a human doing». 

Så unn deg å være litt. 

Det er derfor du er her. 

I kjærlighet

Din Kaja

Forresten: Neste uke har jeg tenkt å lodde ut et eksemplar av den siste romanen min, Motlys, til en av brevvennene mine. Hvis du ikke er brevvennen min, kan du bli det ved å gå inn på kajakvernbakken.no/brevvenn og legge igjen navn og e-postadresse, der, så får du neste ukes fredagsbrev rett i innboksen og informasjon om hvordan du blir med i konkurransen. 

Og du: Setter du pris på denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podcast og den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres.

Livet kan deles inn i fire kategorier:

1. Det som er viktig og som haster

2. Det som er viktig, men som ikke haster

3. Det som ikke er viktig, men som haster

4. Det som verken er viktig eller haster. 

Hvem sa at livet er vanskelig?

Ofte blir vi slukt av de tingene som haster. Uansett om de er viktige eller ikke. Det kan være slikt som ulykker, dødlinjer på jobben og henting i barnehagen (som alle er viktige), eller å svare på en e-post eller hjelpe noen med å bake kaker til et arrangement, bare fordi du ble spurt og følte at du ikke kunne si nei (ikke viktig for deg, selv om det er viktig for noen andre). 

Det kan også være at vi unngår å gjøre det som er viktig for oss ved å surre bort tiden på det som absolutt ikke er viktig (som å oppdatere nettleseren, igjen. Og igjen … Og en gang til …).

Den kategorien som ofte forsvinner oppi alt kjaset og maset, det er den andre kategorien: Det som er viktig, men som ikke haster. Den er det lett å dytte på. Ingen kommer til å dø hvis vi ikke gjør det (i hvert fall ikke med det første). 

I denne kategorien havner ofte trening, kvalitetstid med de vi er glade i OG drømmene våre … Trening er vel ikke så farlig? Ikke før du nesten ikke klarer å gå fordi leddene dine har stivna. Kvalitetstid med de vi er glade i? Vel, kanskje til jul? Og drømmene våre? Kanskje når vi blir pensjonister …

Så står du der da, en dag, og kjenner at livet bare har rast forbi deg, mens du har vært opptatt av å slukke branner. Det talentet du en gang hadde har begynt å ruste, den vennen du var så glad i har flyttet, og kroppen føles mer som en avfallsplass enn et tempel. 


Sånn føltes det for meg i fjor vår. Jeg var 35 og det gikk opp for meg at jeg brukte tiden min på nesten alt annet enn å skrive. Jeg var kanskje halvveis i livet, og jeg hadde ikke prioritert den ene tingen som virkelig får dagene mine til å glitre. Joda, jeg "skrev" hver morgen, men mest satt jeg og stirret nedstemt på et blankt dokument, og lurte på når boka skulle åpenbare seg. 

Det kunne ikke være sånn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde hørt at galskap er å fortsette å gjøre den samme tingen om igjen og om igjen, og forvente et annet resultat, men plutselig skjønte jeg hva det betydde: Jeg kunne ikke sitte å stirre på et tomt dokument, og jeg måtte slutte å bruke tiden på alle de tingene som ikke var viktige for meg.

Jeg bestemte meg for at hvis jeg ikke fikk til å skrive en god bok, så fikk jeg skrive en dårlig bok, 250 dårlige ord om gangen. Nå er jeg oppe i 1000 dårlige ord om gangen, og jeg filer stadig vekk den ene tidstyven etter den andre. Jeg er ikke perfekt, på ingen måte, men jeg har lyst til å utfordre deg: Hva er en ting som er viktig for deg, men som du ikke gjør? Kan du finne en måte å gjøre det på?

Er det trening? Kan du stå opp fem eller ti minutter før og gjøre burpees på soveromsgulvet? Er det skriving? Kan du tillate deg å skrive et dårlig dikt på do rett etter middag?

Er det venner? Kan du ringe noen du er glad i på vei for å hente i barnehagen?

Fortell meg gjerne hva din lille ting er, og om du har en liten ting du veit ikke er viktig for deg, som du kan kutte ut.

I kjærlighet

Din Kaja

Hei kjære

Jeg vet du er redd for å ikke høre til. For å ikke være bra nok. Eller for å være så annerledes at ingen vil ha deg. 

Jeg vet du har prøvd å passe inn. File ned de skarpe kantene. De som gjør at du stikker deg ut. Men før du fjerner dem alle sammen vil jeg bare si at det også er der at lyset reflekteres og brytes. Det er der regnbuen trer frem. I alt det som er rart ved deg. Annerledes.

Hvis du var som alle andre ville du ikke hatt noe unikt å tilby verden. Og du har noe unikt å tilby verden. Jeg har nemlig sett regnbuen som reflekteres når du lar sola skinne på deg. Hele deg. Når du tillater deg å kjenne på gleden over alt det vil si å være til. 

Ikke alle ser det. Ikke alle klarer å glede seg sammen med deg. Men det har ingenting med deg å gjøre. Vi har alle våre egne historier, våre egne sår, ikke la andres frykt holde deg tilbake. Vi er en stor flokk som vil ha deg, akkurat sånn som du er. Du må bare våge å finne oss. Du må bare våge å la sola skinne på deg, så vi kan finne deg. 

I kjærlighet

Din Kaja