Hei kjære

Gi din støtte til podcasten her.

I

Alarmen går klokka 04:45. Når vi kjører inn på fergekaia er vi den eneste bilen. Ferga har stått der gjennom natta med baugen åpen. Parkeringsdekket er mørkt. Bak oss har skoddehatten kommet tilbake rundt toppen av Lovundfjellet. Vi venter.

II

Da jeg var barn eide moren og stefaren min en Toyota Hiace. Med fire unger og to bikkjer var det en dyd av nødvendighet. Hver sommer satte de oss i bilen, gjerne om kvelden, og kjørte gjennom landet mens vi sov. Da vi våknet var landskapet utenfor et helt annet. Noen ganger var vi til og med kommet til et annet land.

III

Vi kjører kystfylkesveien sørover. Den slynger seg innover i fjordarmer, og utover langs øyene på Helgelandskysten. På et tidspunkt ser vi Alstadhaug kirke fare forbi. Der jobbet Petter Dass som prest på slutten av 1600-tallet. Men vi skal rekke en ferge. 

IV

Det var kun i bilen jeg fikk ha faren min helt for meg selv. Den timen det tok mellom Ramsund og Harstad, når han hentet meg eller kjørte meg hjem de helgene jeg skulle være hos ham. Vi hørte på musikk og snakket. Noen ganger stoppet vi og så på Nordlyset. Lente oss frem og kikket opp og ut gjennom frontruta på den tynne grønne vevnaden som bølget over himmelen. Jeg var så sjalu at det verket i kroppen de gangene han hadde med seg stebroren min. Han pratet på inn- og utpust i baksetet, og faren min svarte ja og ha, til lillebror kjeftet på ham for at han svarte feil. 

V

I Bindal kjenner jeg igjen bensinstasjonen, men deretter husker jeg alt feil. Jeg tror gården til grandtante lå til venstre, men egentlig ligger den rett før vi kommer til gården M og B på Horsfjord. Jeg legger ikke merke til den fordi jeg er så opptatt av veien. 

Vi spiser sodd. Så skifter vi til badetøy for å rekke de siste solstrålene. Lufta er full av knott, og vi synker til anklene ned i den leirete sanda, men når vi svømmer ut finner vi lommer av varmt vann. A har bundet opp flettene i en krans på hodet for å ikke å bli våt. På land sitter to teltere. Når vi kommer opp går kvinnen og setter seg i bilen på grunn av knotten. Hun vil at de skal kjøre et annet sted. 

I kjærlighet

Din Kaja

Støtt podcasten her.

Gi meg et svar 

har jeg lyst til å skrike

til gud universet stjernene kortene pendelen

hjertet mitt

magen  

Bare si meg hva jeg vil

hvor jeg skal

hva som er bra for meg

Hvorfor vet jeg ikke?

Hvorfor håper jeg at det skal bli bedre?

Neste gang

Men jeg trenger ikke et svar

Jeg trenger en stemme

Jeg trenger et mot

til å bruke den stemmen

Jeg trenger ord

å fylle stemmen med

Nei, trenger jeg

og Dette er ikke greit

I stedet går jeg og venter 

på å slippe å være 

den som er ubehagelig

den som ødelegger stemningen

I stedet går jeg og gjærer

på alt dette sinnet

over at folk kan behandle meg sånn

selv om de ikke vet

hvor vondt det gjør

at jeg ikke vil

*

Du har lov til å si nei, kjære. Du har lov til å si at du er skuffa, såra, at du forventer mer. Jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg vet hvor vanskelig det er å finne ordene. Mine ord tuller seg inn i klebrig tankespinn og setter seg fast. Så må jeg finne noen andre ord. Dårligere ord. Men bedre enn ingen ord. 

Hvor ille tenker du at det må bli før du har lov til å si i fra? Tror du det kommer til å bli så ille? For du må ikke bli utsatt for fysisk vold og trusler for å sette grenser. Selv menneskene du er aller mest glad i, har du lov til å sette grenser for. Og sannheten er at uten de grensene, kommer sannsynligvis ingenting til å endre seg. 

Sannheten er at selv med grenser, kan det hende ingenting kommer til å endre seg. Men så har du i hvert fall svaret ditt. 

Måtte du finne motet og styrken.

I kjærlighet

Din Kaja

Gi din støtte til podcasten her.

I

Jeg tåler ikke koffein. Ikke fra te engang. Jeg får hjertebank og blir stressa, og når stresset slipper taket blir jeg så sliten at jeg må sove i flere timer for hente meg inn igjen. 

Den lokale baristaen har ikke koffeinfri kaffe. Han sier han har besøkt en fabrikk som lager det, og at han ikke vil servere gjestene sine gift. 

Han sier han kan lage ristretto. At det tar 18 sekunder før koffeinet skilles ut fra kaffen. At man kan drikke femten ristretto på en dag uten å merke noe til det.

Jeg tror ikke noe på ham, men jeg har lyst på kaffe. 

II

Været er for dårlig til å gå opp på fjellet. Skodda henger tjukk nedover fjellsidene, og lundefuglene flyr i store svermer inn og ut fra steinura for å mate ungene sine. Det flyr en stork opp når vi kommer gjennom Storknean. En faktisk stork, med lang hals, langt nebb og lange bein. Jeg har aldri sett en stork før. Den flyr utover mot Hestvika, før den snur og kommer tilbake, over oss, og innover mot havna. 

– Heter det Stor-knean eller Stork-nean? sier jeg.

– Jeg trodde det het Stor-knean, sier M. – At det sier noe om landskapet. 

– Kanskje det heter Stork-nean, sier jeg. – Det ville jo gitt mening hvis det bor stork her.

– Men hva betyr «nean»? sier M.

– Jeg vet ikke, sier jeg.

III

Jeg prater på inn- og utpust. Jeg er sikker på at det er koffeinen. Jeg kjenner et press i brystkassa, men jeg føler meg ikke stressa. Bare flau over å være så ivrig. Jeg tenker M må synes det er slitsomt, men mest av alt er jeg glad. 

Jeg forestiller meg at det ville ha vært fint å bo her. Så mye natur. Bær å plukke, turer å gå, fugler å se på. Jeg ser for meg at jeg kunne åpnet en kombinert bokhandel og garnbutikk i havna. Men jeg vet at jeg ikke ville trivdes. Sist jeg bodde i Nord-Norge mistet jeg nesten alt håret i mørketida. Jeg liker ikke å måtte være på et bestemt sted til en bestemt tid, i hvert fall ikke for noen andre enn meg selv. Og jeg hadde fått fnatt av å ikke kunne gå noe sted uten at «alle» visste om det.

IV

G sier at det heter Stor-knean, fordi det ligger to kjemper begravet der. Han forteller meg hva de heter, men jeg klarer ikke å huske det. 

V

Vi ser på værmeldinga. I morgen skal det bli sol etter lunsj, men vinden skal dreie på nord. 

– Gjør det noe? sier jeg.

– Kan du ikke turreglene? sier K. – Det er når det blåser fra nord det kommer skodde.

– Hvordan kunne jeg vite det? sier jeg.

Vi blir enige om å stå opp tidlig. Det er bedre å gå når det er overskya, men klart. Er det skodde kan vi uansett ikke se noe fra toppen. 

VI

Om kvelden slår jeg opp i Nynorskordboka. Der står det at nean betyr nedgang. Kanskje er det likevel Stork-nean, fordi det er der storken kommer ned. Jeg bestemmer meg for å si det til M. 

Støtt arbeidet mitt med podcasten her.

Jeg øver meg på å si i fra.

Jeg øver meg på å be om ting, og ikke bare fikse alt selv.

Jeg øver meg på å skrive sci-fi, og lurer på hvorfor jeg ikke har gjort det før, når det er en av de sjangerne jeg leser mest av. Hva er det som gjør at vi ikke slipper oss selv til? Hva er det som gjør at vi tenker at det er greit når andre gjør noe, men ikke når vi gjør det? 

Jeg øver meg på å gjøre de tingene jeg har lyst til. 

Jeg øver meg på å slutte å gjøre de tingene jeg ikke har lyst til. 

Jeg øver meg på å være ærlig om hva jeg  m å  gjøre, og hva jeg bare bruker som en unnskyldning. Det er så mange ting jeg bruker som unnskyldning. Spesielt til å jobbe. Spesielt til å ikke føle. 

Jeg øver meg på å gjøre de tingene jeg utsetter. Som å vaske opp og rydde opp. Som å skrive i stedet for å grue meg til å skrive. De tingene som gjør meg grinete. 

Hva om jeg bare gjør dem? Hva om jeg bare er  h e r  når jeg gjør dem?  Hva om det er finere enn å sitte og grue meg? Hva om jeg kan gjøre det jeg har lyst til etterpå, i stedet for å ikke gjøre det jeg har lyst til, fordi jeg ikke har gjort det jeg  b u r d e ? 

Jeg vet at dette høres ut som en motsigelse til punktet om å bruke jobb som unnskyldning. Men det føles ikke som en motsigelse. 

Jeg øver meg på å ikke sitte og vente på andre, men å gjøre noe i stedet.

Jeg øver meg på å ikke vente på at noen skal elske meg, men å elske meg i stedet. 

Jeg øver meg på å drikke nok vann. Ett stort glass når jeg står opp. Ett stort glass hver gang jeg kjenner at leppene er tørre. Ett stort glass hver gang jeg har vondt i hodet.

Jeg øver meg på å slappe av i tunga. For en ting er å slutte å bite tennene sammen, men hvor skal tunga være? Ikke pressa hardt opp i ganen i alle fall. 

Jeg øver meg på å lytte til nei-et i kroppen. Og hvor ofte jeg overkjører det nei-et. Hvor rasende det gjør meg. Hvor såra jeg blir over at andre ikke ser nei-et mitt, selv om jeg nesten ikke ser det selv. 

Jeg øver meg på å være sint. Jeg brøler. Inn i puter. Jeg sparker puter. Og slår dem. Jeg føler meg som en klisjé fra en dårlig såpeopera. Men det hjelper. Plutselig er jeg varm i de iskalde fingrene mine, fordi et eller annet har sluppet taket bak mellom skuldrene et sted. 

Jeg øver meg på å reise bort. Ikke sitte å vente på at andre skal ta inititativ eller ha tid.

Jeg øver meg på å være sammen med andre. For jeg liker å være sammen med andre. Men siden jeg var liten har jeg lært å være aleine. Lært å klare meg selv. Trodd at det er sånn det skal være. 

Jeg øver meg på å ikke vite. Stole på at jeg kommer til å vite tidsnok. 

Noen av disse tingene har jeg øvd på i årevis. Men de føles fortsatt nye. Noen av disse tingene begynte jeg med for en måned siden. 

Hva er noe nytt du gjør?

Måtte du finne glede i det. 

I kjærlighet

Din Kaja 

Gi din støtte til podcasten her.

Har du gjort yoga eller meditert noen gang? Da har du kanskje hørt læreren din snakke om sin egen praksis. Sin yogapraksis. Eller meditasjonspraksis.

Jeg elsker det begrepet. Jeg har elsket det lenge. Og jeg elsker å ha en yogapraksis. Og en meditasjonspraksis. Et løfte om å møte opp og gjøre jobben. Ikke et løfte om å være perfekt. Bare om å møte opp og gjøre jobben som best jeg kan. Forsøke å utvikle meg. 

Noen dager er det kvantesprang fremover. Andre dager er det ras i utforbakke og det føles som om alt arbeidet jeg har gjort har vært til ingen nytte. Så reiser jeg meg. Så børster jeg av støvet. Så begynner jeg på nytt. Møter opp. Gjør jobben. 

For noen dager siden gikk det opp for meg at også skrivingen min er en praksis. Og innenfor skrivepraksisen min har jeg mange mindre praksiser. Jeg har den daglige skrivepraksisen min, som handler om å åpne opp for det kunstneriske, for fiksjonen og for ordene som får fiksjonen til å fremstå så virkelig som mulig. Skrivepraksisen som handler om at jeg prøver å skrive en ny bok. Flere nye bøker. 

Men jeg har også denne skrivepraksisen. De ukentlige brevene jeg skriver til deg. Og dette er noe annet. Denne skrivepraksisen krever at jeg møter opp på en annen måte. Lytter etter noe annet. Henvender meg. Tør å slippe tekster fra meg som ikke er ferdigtenkte, ikke polerte. Bare åpne opp og henvende meg og se hva som kommer tilbake. 

Jeg liker også at praksis handler om å øve, om å forsøke, og at det ligger så nært så nært det som kanskje er min favorittsjanger, nemlig essay. Livet, praksis, kunst, handler ikke for meg om å konkludere, men om å undersøke, våge å prøve og våge å slippe fra seg det som ikke har to streker under svaret. 

Har du en praksis av noe slag? Eller noe du innser er en praksis, men som du ikke har tenkt på som det før?

Jeg lurer på om jeg har flere, og jeg lurer på hvordan de vil ha endret seg når jeg forhåpentligvis en gang er en gammel dame. 

I kjærlighet

Din Kaja

Gi din støtte til podcasten her.

Ikke gi opp. Jeg veit det gjør vondt å rive hjertet sitt ut av brystet, holde det foran deg der alle kan se, men ingen vil. Jeg veit det gjør vondt, når ingen møter blikket ditt, når de ser bort fra det bankende hjertet, når de ikke vil stå ved siden av deg i sorgen eller gleden. 

Jeg skulle ønske jeg kunne love deg at de på et eller annet tidspunkt kommer til å gjøre det. At de kommer til å se deg. Hele deg. Og vise hele seg tilbake. Men jeg kan ikke det. Vi kontrollerer ikke andre mennesker. Og følelser er vanskelig. 

Du er en av de modige få som tør å la dem slippe til. Ikke la andres mangel på mot holde deg tilbake. Ikke la det få deg til å tro at du går feil vei. Noen må gå først. 

Og det kan være ensomt, og tøft, og kanskje vil ikke de du gjerne skulle hatt med deg på veien følge etter. Men andre vil. Og i stikryss lenger fremme møter du kanskje andre modige sjeler som har lett etter et hjerte akkurat som ditt. 

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg kjærligheten du lengter etter, fra de som skulle ha gitt den til deg. Men at de ikke er i stand til det, betyr ikke at du ikke er verdt kjærlighet. 

Så mens du leter, spør deg selv hvordan du vil bli møtt, sett, elsket, og gi deg selv det andre ikke kan. I det minste vil du kjenne det igjen hos andre når du ser det, og kjenne igjen det som ikke er sånn. 

I kjærlighet

Din Kaja

Ikke ta deg sammen

for all del, ikke

denne ene gangen

la alt rive gjennom deg

all smerten

all gleden

grin til snørr og tårer 

må skrapes av 

(men ikke gjør det)

le, elsk, hyl

når du ikke kan holde det 

inni deg lenger

ikke hold det inni deg

ikke gleden

ikke sorgen

pakk dem ut

Ikke ta deg sammen

ikke, for jeg vil ha

alt, så jeg kan våge

å gi

alt

slippe

alt

Det er ikke inderligheten det er noe i veien med

ikke begeistringen

eller entusiasmen 

det er ikke deg det er noe i veien med

når du slynger armene ut

i en kjærlighetserklæring til alt

som forbløffer deg ved livet og menneskene du møter

det deiligste som finnes er å elske

smaken av det kalde vannet når munnen er tørr etter en lang tur

humlene som kryper helt inn i de blålilla salvieblomstene

smilet hennes når hun lener seg tilbake og ser opp på himmelen

Visst er det skummelt 

men ikke la andres frykt holde deg tilbake

ironien og sarkasmen 

de hevede øyenbrynene

gjør vondt

men hvor vondt må det ikke være for dem

å holde all denne kjærligheten på avstand

hvor har de lært at det er farlig å elske

farlig å uttrykke den kjærligheten

hvor har de lært at de må dressere andre

til ikke å vise sin kjærlighet

visst gjør det vondt

men det sier ikke noe om deg

ikke om din kjærlighet 

ikke om din verdi

Så la oss være inderlige

la oss være først ute

tørre å erklære 

alle de store følelsene

ikke vent

med å fortelle folk at du er glad i dem

for alle trenger påfyll

og renner det over

så blir det bare mer til alle

I kjærlighet

Din Kaja

Akkurat som vanlig

at dagene bli lengre

at knoppene spretter

akkurat som vanlig

at løvetannen presser seg opp

og sprer bladene sine utover grusgangen

uten at jeg gjør noe med det

akkurat som vanlig

at jeg glemmer å spise

når teksten tar over

at jeg glemmer å skrive

når jobben tar over

at sausen brenner seg i kjelen

at røykvarsleren går

akkurat som vanlig

at hjertet mitt sprekker i disse vårkveldene

og forsommernettene 

når lyset følger meg inn i drømmene

akkurat som vanlig 

at jeg må stå opp igjen

at jeg hadde glemt

å poste brevet

akkurat som vanlig

at alt er kaos

når jeg hele tiden leiter etter ro

akkurat som vanlig

at jeg åpnes opp

av å være en leser

i rommet mellom teksten

og virkeligheten

min og den andres

*

Hei kjære. Akkurat som vanlig, sitter jeg torsdag kveld og tenker. På deg. Til deg. Det føles som om sekundene kan vare evig i dette lyset. Og jeg gleder meg til å legge meg og lese videre på Patti Smiths The Year of the Monkey. Akkurat som vanlig, skulle jeg ønske jeg hadde mer tid til å lese, på dagtid. Mer tid til å skrive. Mer tid til bare å være i livet, og ikke hele tiden skulle produsere noe. 

Hva er akkurat som vanlig hos deg?

*

I kjærlighet

Din Kaja

Jeg kjenner følelsen. Når livet oppleves som en tvangstrøye. Så trangt at det er vanskelig å puste. Vanskelig å tenke. Og den eneste måten det virker som om du kan få den av på, er ved å brenne alt. 

Jeg kjenner følelsen. Når du tror at den du er, og det du vil, er noe menneskene rundt deg ikke kan tåle. Når du har jobbet så hardt for å gjøre dem til lags, at du ikke har våget å være ærlig om hvem du egentlig er, selv ikke for deg selv. Kanskje har du til og med glemt hvem du er. 

Da virker det kanskje lettere å brenne alt, begynne på nytt, enn å dytte grensene utover litt etter litt.

Gudene vet hvor mange ganger jeg har brent alt. Forlatt. Startet på nytt. Hva ville du ha gjort, om det var deg? Hva ville du hatt mot til da? Hva er de tingene du drømmer om, og som du er redd skal sette fyr på livet ditt? 

Kanskje trenger du ikke å brenne alt. Kanskje er det du som skal brenne. Som en varde. Med lidenskap og glede. Lyse opp i mørket, så andre også kan finne sin vei. 

Kanskje trenger det ikke å være så dramatisk. Kanskje er tingene som føles enorme egentlig ganske små. Og overkommelige. Mulige. 

Jeg vet at de ofte er det for meg. Hvis jeg bare tør å innrømme hva jeg vil. Og prøver. 

Måtte du finne mot til å brenne. Eller brenne ned. 

I kjærlighet

Din Kaja