Hei kjære

Gi din støtte til podcasten her.

Du, jeg lurer på: Hvor ofte går du nye veier?

Jeg elsker å gå. Rusle. Rote meg bort. Finne tilbake igjen. Jeg liker å la intuisjonen styre: Nei, ikke dit, men hit, bort der og over her. Jeg liker å være nysgjerrig og fri, jeg liker å oppdage nye ting, nye steder, nye mennesker, nye hus, selv om de kanskje bare er et kvartal unna ruta jeg vanligvis går. Helt nye verdener, så tett på min egen, vante. 

Men så er det alle de veiene jeg ikke går. De jeg ikke velger, fordi nysgjerrigheten min ikke trigges. Eller fordi de ikke umiddelbart fremstår som vakre eller spennende, men kanskje kjedelige. Eller skumle. Eller stygge. 

Og så er det de gangene jeg likevel velger å gå en av de veiene. Kanskje etter måneder hvor jeg har oversett dem, eller bevisst valgt dem bort: Jeg har jo funnet min vei. En fin vei. En forutsigbar, men god rute. Men plutselig en dag er det noe som drar i meg: Det er hit du skal. Bare ta en kikk på hva som finnes her borte.

I går var en sånn dag. Jeg har nemlig en fin rute hjemmefra og ned til byen. Den går gjennom Ekebergparken, og der er det nydelig og grønt, og selv om jeg går den samme veien hver dag, så endrer den seg likevel. Nye planter springer ut. Andre dyr gjemmer seg langs stien. 

I går var jeg på vei, i fullt firsprang hjemmefra, ute litt senere enn jeg hadde tenkt, og så plutselig rykket det i meg: 

– Du skal ikke gå bort der da? Bort den stygge grusveien som er klemt mellom trikkeskinnene og husene? 

– Nei, tenkte jeg, det ser så ukoselig ut. Jeg vil gå i skogen. 

– Men det skader jo ikke å gå her én gang. Bare for å se. Det er jo i riktig retning. Du kommer ikke til å tape noe særlig tid på det.

Og så hadde jeg overtalt meg selv. Og først så jeg på alle plantene langs veien med bladene dekket av bladlus og marihøner som spiste dem, husene jeg hadde tenkt lå så kummerlig til når jeg så dem fra trikken, men som på nært hold var koselige og ganske godt skjerma for innsyn, og så, plutselig, var skogen der likevel.

En hemmelig skog. En noen-hundre-meters-skog som jeg hadde helt for meg selv! Jeg har ikke kjent på en sånn ro på … kanskje flere år! Bare fordi jeg valgte en sti et lite klikk til venstre.

Fra nå av blir det min faste rute. Inntil nysgjerrigheten drar meg et annet sted. 

*

En annen ting som skjedde i går var at jeg har avtalt alle innspillingsdatoene for lydboka til Lukta av klor. Hvis alt går etter planen spiller vi inn hele sulamitten den første uka i juni, og da er lydboka klar for nedlasting i slutten juni. Den blir tilgjengelig for strømming først etter første mai neste år, men det blir altså mulig å kjøpe den allerede om noen korte uker. Jeg skal selvfølgelig holde deg oppdatert med lenker og det hele når den er klar.

* 

Jeg håper du får en vidunderlig helg, uansett om du skal gjøre noe kjent og kjært, eller om du skal på oppdagelsesferd. Jeg skal ta badstu og bade i sjøen, og det gleder jeg meg til!

Måtte du finne nye veier.

Gi din støtte til podcasten her.

Jeg vet du skulle ønske at ting var annerledes. 

Jeg vet at sinnet ditt, irritasjonen din, skuffelsen over at de ikke gjør det du skulle ønske at de gjorde er stor, føles rettferdig. 

Den  e r  rettferdig.

Men blir det noe bedre av å vite det?

Jeg vet du skulle ønske at de kunne oppført seg annerledes. For deg. Fordi de bryr seg om deg.

Men dette handler ikke om deg. 

Det handler om dem.

D e t t e  er sånn de er. 

Du kommer ikke til å endre dem, fikse dem, få dem til å gjøre det du synes de burde gjøre.

Du kan velge å kjøre deg fast i å ønske at det skulle være annerledes. Eller du kan ta det innover deg at dette er den de er. Og forholde deg til dét. Åpne øynene og se på det som faktisk er, i stedet for det du skulle ønske at det var. 

Det er bare da du kan gjøre noe med det. 

Så hva nå?

Hva kan  d u  gjøre hvis det ikke er greit for deg at dette er virkeligheten?

Hva er  d i n e  valgmuligheter?

Ta den tiden du trenger til å rase og sørge. Men når du har gjort det, kan du ta tak i de tingene  d u  kan gjøre noe med. 

Ikke gjør deg avhengig av at andre skal endre seg. For det kommer de sannsynligvis ikke til å gjøre. 

Ikke gi dem hovedrollen i filmen om ditt liv. 

Du er bedre enn det.

Måtte du finne frihet i det som er.

I kjærlighet

Din Kaja

Støtt podcasten her.

Kjære, hva er det med verden og at ALT må skje på en gang? Alt det fine. Eller alt det dårlige. Eller begge deler. Samtidig. 

Dette året har føltes som en virvelvind. Og denne måneden som en virvelvind i miniatyr. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal få fotfeste. Eller hvordan. Eller hva som er opp og hva som er ned. Hvis jeg strekker foten ut mot det jeg tror er bakken og det viser det seg å være en luftspeiling, hva skjer da? Går jeg på tryne? Eller suges jeg inn og fortsetter å slynges rundt inne i denne skypumpen til evig tid? Eller til den kommer ut over kjøligere farvann og mister kraft? Og når gjør den det?

Jeg vet ikke. Jeg forsøker å klamre meg til det fine. Det jeg vet er bra. Sove. Skrive. Grønnsaker. Klemmer. 

Og når det virker roligere, og jeg tror at alt er under kontroll, er det bare en illusjon, fordi jeg egentlig er midt i stormens øye, og jeg med den minste lille bevegelse kommer til å miste fotfeste igjen?

Jeg vet ikke. Det jeg vet er at livet er. Livet gjør. 

-

I går leste jeg på lanseringen til Karen Havelins «Les pakningsvedlegget nøye». Det var en utrolig fin kveld, med masse interessante samtaler. Både på scenen og utenfor. Jeg fikk klemmer (og blomster) og noen jeg klemte hadde på seg en lavmælt, men insisterende parfyme med et snev av sandeltre som fortsatt slipper seg fra huden min og finner veien opp i neseborene i små blaff. Lukta av et menneske jeg kjenner, men ikke vet hvem er. Og som har innmari god smak i parfyme. 

Måtte du finne ro. Og glede.

I kjærlighet

Din Kaja

Støtt episoden her.

Kveldene er merkbart mørkere. Morgenene også. Om halvannen måned blir jeg 41, men det føles som om førtiårsdagen min var for en uke siden. Da jeg gikk på barneskolen syntes jeg at hvert år gikk raskere enn det forrige. Teorien min var at det var fordi det stadig kom nye, yngre elever på skolen, og at de på et eller annet vis dyttet på tiden. Jo flere av dem det ble, desto raskere klarte de å dytte tiden for oss som var eldre. Sannheten er at hvert år vi lever er en mindre andel av den totale tiden vi har levd, og derfor oppleves den kortere. Dette året har vært én førtiendel av livet mitt, mens det første året mitt på barneskolen var én sjuendedel. 

Det finnes to måter å sakke ned tiden på. Det ene er ved å fylle hver dag med så mange nye opplevelser som mulig. Nye, fordi hjernen bruker mer krefter på å registrere nye opplevelser, trenger mer plass til det, og dermed oppleves det som om tiden sakker ned. 

Den andre er ved å stoppe opp. Legge merke til hver ting, som om den er ny, selv om du har har sett den og gjort den hundrevis, tusenvis av ganger før. 

Sommeren er en sånn tid hvor vi gjerne stopper opp. Eller fyller på med nytt. Men når høsten kommer, går vi inn i den vante tralten, tegner av hver dag på et tynt lag matpapir etter mal fra dagen før. Hvert nye ark til forveksling likt det forrige, og det er vanskelig å huske om noe skjedde i går, eller for tre uker siden. 

Vi kan ikke stoppe tiden, men vi kan legge merke til hvordan dagens strek går litt til venstre for den vi tegnet i går. Hvordan lyset faller i en litt annen vinkel, og at skjærungene ser ut som litt skabbete versjoner av foreldrene sine, fordi det fortsatt er flekker av grå dun i den ellers så reine fjærdrakta. 

Måtte høsten din bli fylt av øyeblikk.

I kjærlighet

Din Kaja

Støtt podcasten her.

I

Jeg står på stupet. Nå igjen. Jeg står der og venter på motet. Til å kaste meg utfor, eller til å snu og gå tilbake. Inn på trygt land. Det som jeg kjenner igjen. Det jeg vet hva er, selv om jeg ikke er fornøyd med det, ikke trives så godt med det, det som jeg kanskje tror kunne ha blitt bedre. 

II

Da jeg var 18 skjønte jeg at forfatter er noe man kan «bli». At det er et yrke. Ofte ikke like godt betalt som andre yrker, men tross alt, en jobb man kan ha. Etter å ha skrevet historier siden jeg lærte meg å lese og skrive med Majas Alfabet, skjønte jeg at det var det jeg ville: «Bli» forfatter. 

Da jeg var 18 var jeg med på et skriveverksted arrangert av Det Åpne Teater (nå Dramatikkens hus) og Trafo. Jeg lærte å skrive skuespill. Jeg elsket det, og jeg fikk skryt. På avslutningen var mitt skuespill det eneste skuespillerne leste opp i sin helhet. Jeg ble oppfordra til å fortsette. Med å skrive dramatikk, men først og fremst med å skrive. 

Jeg slutta. 

Jeg slutta med å skrive skuespill. Slutta å skrive historier. 

Jeg fortsatte å skrive på et vis. Klarte rett og slett ikke å holde ordene inni meg, men det var mest halvfordøyde tanker, trøsteskriving, traumebearbeidelse og egenterapi. 

I sju år slutta jeg. 

Jeg studerte språk og litteratur.

Jeg studerte reklame og prosjektledelse, fordi jeg trodde jeg kanskje kunne jobbe med grafisk design, men tekstlæreren på reklamestudiet sa: «Joda, du har et visst øye for det visuelle, men det er ikke dét du skal drive med. Kaja, ikke kast bort tida. Du må få deg en enkel jobb, og så må du skrive.»

Jeg gjorde ikke det.

Jeg fikk meg jobb som tekstforfatter. 

Jeg fikk meg jobb som strikkedesigner.

Og plutselig var jeg 25 og tidlig ute til stamstedet. Ved et av bordene satt fyren jeg hadde et crush på, og på en eller annen måte klarte jeg å rote meg bort i å snakke om skriving. Om at jeg hadde hatt talent. Om at jeg til og med hadde hatt en slags suksess. Han ville vite hvorfor jeg ikke skrev fortsatt, og jeg fortalte ham at jeg var redd: Hva om jeg gikk på trynet? Hva om jeg ikke var så god som alle ville ha det til, eller som jeg håpa at jeg kunne bli sjøl? Eller hva om jeg faktisk var så god, og det viste seg at jeg hadde kasta bort tida mi? Eller hva om jeg var så god, og det viste seg at det likevel ikke var alt jeg hadde drømt om? Nå kunne jeg i det minste leve på minnene, og drømmen om det som kunne ha vært.

«Så du er rett og slett feig», kom det tørt fra den andre siden av bordet. 

Jeg ville forsvare meg, si at han hadde misforstått, men lydene kom ikke ut av munnen på meg. Han hadde rett. Den fyren jeg mest av alt ville at skulle like meg, og synes at jeg var stas, han synes at jeg var feig. 

Jeg begynte igjen. 

Meldte meg på nye skriveverksted.

Skrev og skrev og skrev og skrev, uten helt å vite hva jeg ville skrive. Bare at jeg ville skrive. At jeg alltid har villet skrive. 

Det tok likevel 11 år før jeg fikk gitt ut noen bok. Jeg er fortsatt redd. Redd for å mislykkes. Redd for å lykkes. Redd for en hel hurv med andre ting. Og det er greit. På et vis kan jeg tåle frykten. Det jeg ikke kunne tåle var å være feig. Å bli kalt feig (ja, jeg er en veldig ytrestyrt person, jeg har skamma meg mye over det, men sånn er det nå engang, og jeg øver meg på å bruke det til min fordel i stedet for å la det bli til hinder). 

III

Frykt er lov. Frykt er naturlig. Frykt forteller deg også ofte om hva som er viktig for deg. Hvis du er veldig redd for hva folk skal synes hvis du gjør den tingen du drømmer om (som du kanskje ikke engang tørr å innrømme at du drømmer om), ja så er det viktig for deg å høre til, men jeg tror det er minst like viktig for deg å gjøre den tingen. 

Hvis du i stedet for å la frykten styre deg bort fra drømmene dine, lot den vise deg hva drømmene dine er: Hvor kunne du ha havnet da?

Støtt podcasten her.

Jeg vet at det noen ganger er tomt. Og tungt. Og at du tenker at du  b u r d e  ta deg sammen. At det er alt det handler om. At du hadde klart det om du bare var et bedre menneske. Og siden du ikke klarer å ta deg sammen, siden du bare står og spinner, og ser helt tydelig at du bare spinner, kaster bort tiden din på ting som ikke tar deg noe sted, så tenker du at det må bety at du er et  d å r l i g  menneske. 

Du er ikke et dårlig menneske. 

Du har bare kjørt deg fast.

Kanskje trenger du hvile. 

Kanskje er nervesystemet ditt overveldet.

Men du er ikke et dårlig menneske. 

Jeg leser en bok om permakultur om dagen. I permakultur er et av hovedprinsippene å observere, se hva naturen gjør helt av seg selv, og bygge et økosystem som funker, som klarer å opprettholde seg selv med minimal innsats. Hvis det kommer skadedyr, er det viktig å plante planter som holder skadedyrene unna. Hvis du har planter som skal pollineres, kan du plante andre planter som også tiltrekker seg pollinerende innsekter. Du kan plante planter som gir næring til de andre plantene. Som holder på vannet. Som holder ugress unna. Og jeg lurer på hvordan jeg kan lage et slik økosystem rundt meg selv. 

Et økosystem som hjelper meg å få i meg maten jeg trenger, få bevegd meg nok, får gjort de tingene jeg liker å gjøre og som er viktig at jeg får gjort. Ikke fordi jeg er et dårlig menneske hvis jeg  i k k e  gjør dem, men fordi jeg er lykkeligere menneske når jeg gjør dem. 

Hva er det jeg gjør helt naturlig som jeg kan bygge videre på? Hvem er menneskene rundt meg som gjør andre ting, helt naturlig, og som jeg har godt av? Og motsatt? Når er det jeg blir stående og spinne, og hva kan jeg gjøre for å legge til rette for at jeg ikke skal spinne?

Jeg har ikke svarene ennå. Jeg har bare noen av spørsmålene. Men det er et fint sted å begynne. Jeg vet også at du er en del av det gode økosystemet mitt, fordi jeg ved å skrive disse brevene får i gang en motor som gjør meg godt. Jeg håper den gjør deg også godt. 

Måtte du trives.

I kjærlighet

Din Kaja

Støtt podcasten her.

«Det er så kult å se hvor fort det har gått med den boka di!»

«Hei! Vent! Hva? Fort?!»

Det er utrolig hyggelig å være aktiv på sosiale medier. Dele av skrivehverdagen, ha samtaler med fine folk om det de bryr seg om og å tenke høyt, sammen. Det er også veldig morsomt, for en av de kommentarene jeg har fått ofte etter at jeg ble veldig aktiv tidligere i år, er nettopp den at det har gått så fort for meg.

Men har det egentlig det? Eller er det bare det at det først nå er blitt synlig hva jeg driver med?

Fun facts:

• Jeg lærte å lese og skrive da jeg var fire år gammel.


• Jeg skrev min første «roman» da jeg var ti. 


• Jeg bestemte meg for å bli forfatter da jeg var 18. Nå er jeg 36.


• Jeg har sendt inn minst fem manus til forlag, som ikke har blitt til bok (to barnebokmanus, en roman og to kortprosamanus).


• Jeg begynte å jobbe med Lukta av klor for over fire år siden. Og noen av tekstene som er med i boka skrev jeg for over seks år siden. 

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi det er så enkelt å se seg blind på dem som tilsynelatende får det til. Fordi at sosiale medier ofte virker rosenrødt, og at ens eget lille liv ikke kan måle seg. 

Ting tar tid. Og det er helt greit. Det har tatt meg lang tid bare å få gitt ut en bok. Og jeg har ingen garantier for at noen kommer til å kjøpe den og lese den. Jeg har ingen garantier for at det jeg skriver fra nå av kommer til å bli antatt og gitt ut. Jeg håper det, men det viktigste for meg er å holde på med noe som føles viktig, og å fortelle historier i tekst. Det er noe av det beste som finnes i hele vide verden. Det å få dem til å funke. Det å endre bare litt på en setning, sånn at den virkelig smeller. 

Skriving er den ene greia i livet mitt som jeg har vært villig til å jobbe med for at det skal bli bra. Akkurat som hovedpersonen i Lukta av klor var jeg en gang en talentfull svømmer, men jeg hadde det ikke i meg å svømme lengde etter lengde etter lengde for å bli god nok til å hevde meg, slik som hun er. Jeg var en gang en talentfull saksofonist, men jeg syntes at skalaøvelser og øving i det hele tatt var så dørgende kjedelig, at jeg lot saksofonen ligge i saksofonkassen mellom hver eneste spilletime. 

Talent er ikke så viktig. Det som er viktig er hva du er villig til å jobbe med og for. 

Kanskje vil du bli en dyktig kunstner. Eller kanskje vil du bli skikkelig flink på å slappe av. Kanskje vil du bli veldig flink til å lage mat til de du er glad i. Eller bake kaker som får folk til å dåne på sosiale medier. Eller kanskje er ikke det å bli veldig flink til noe, det som trigger deg. Men bare husk at når du ser andre mennesker som har fått det til, så ikke mist motet fordi det ser ut som om det er lett, og det ikke føles så lett for deg. Ting tar tid. Gi deg selv den tida. Jeg vet i hvert fall at jeg skal fortsette å gi meg tid. Så håper jeg at det ikke blir 36 år til neste bok … 

B er redd. Legen hennes skal ha ferie i tre uker og hun er bekymret for hva som skal skje hvis hun trenger legehjelp. Om det er vikarer på legekontoret hun vanligvis går til. Eller om hun må trykke på trygghetsalarmen. 

– Du trenger ikke trykke på trygghetsalarmen, sier jeg. – Ikke hvis det ikke er akutt. Vi skal klare å skaffe deg legehjelp. Du kan ringe til meg. 

Hun fikler med den lille plastknappen som henger rundt halsen. Så begynner hun å snakke om plasteret hun bruker for å dempe smertene i beina. Hun lurer på hva som kommer til å skje hvis det slutter å funke. Legen hennes har sagt at hun ikke får sterkere plaster. Jeg tror at legen mente at hun ikke får sterkere plaster så lenge det hun bruker nå funker, men jeg sier ikke det. Jeg sier at hvis det slutter å funke så finner vi en annen løsning. At det ikke hjelper å bekymre seg for det nå. For nå funker det jo.

Jeg kjenner igjen min egen frykt i henne. Forsøket på å forutse alt som kan gå galt, og ha en plan for det, selv om det kan hende at ingenting kommer til å gå galt. Og hvis noe går galt, så er det ofte ikke det jeg har bekymret meg for uansett. Men jeg bekymrer meg likevel. Og selv om det er bedre nå enn for noen år siden, bruker jeg ekstremt mye krefter på det. Mer enn hvis jeg bare hadde tatt problemene som oppstår når de oppstår. 

Jeg har lyst til å klemme B, selv om hun aldri klemmer tilbake. Lyst til å klemme henne fordi jeg har lyst til å klemme meg selv. Jeg ser deg, har jeg lyst til å si. Men det kommer hun ikke til å skjønne noe av. Jeg ser hvordan hun prøver å skaffe seg en illusjon av kontroll i alt som er uoversiktlig og ukontrollberbart. Vet hvor godt det er å klare å slippe den kontrollen. Og hvor vanskelig det er. 

I «101 essays that will change the way you think» skriver Brianna Wiest at «When you consider doing something that you truly love and are invested in, you are going to feel an influx of fear and pain, mostly because it will involve being vulnerable.» Sårbarheten i seg selv er som regel nok til å fylle meg med frykt. Uavhengig av om det er fordi jeg skal gjøre noe jeg elsker eller er engasjert i. Det å leve er skummelt nok. Kanskje fordi jeg virkelig elsker å leve, og at alt føles så skjørt og overveldende. 

B er 49 år eldre enn meg. Hun er skjørere enn meg. Jeg skjønner at hun er redd. Men jeg skulle ønske jeg kunne ta frykten fra henne. At hun ikke trengte å bruke den siste tiden hun har på bekymring. Men jeg kan ikke det. Jeg kan bare lete etter min egen ro, og håpe at den vil smitte over på henne. 

Måtte du finne din egen ro, og se klart hva frykten din prøver å vise deg. 

I kjærlighet

Din Kaja

Gi din støtte til podcasten her.

dø

jeg vil ikke dø

ikke være aleine

ikke jobbe hele tida

ikke gråte

jeg vil ikke være travel

jeg vil ikke ha det vondt

ikke at du skal ha det vondt

jeg vil ikke fryse

jeg vil ikke ligge våken

om nettene

og tenke

på alt jeg ikke kan gjøre noe med

i hvert fall ikke midt på natta

jeg vil ikke spise lutefisk

eller surstrømming

jeg vil ikke ha folk rundt meg hele tida 

heller forresten, men kanskje nesten

kanskje halvparten av tida

eller i hvert fall mer enn nå

jeg vil ikke holde avstand til fremmede

jeg vil trekke deg inntil meg

vil holde deg og holdes av deg

og milde måne, er det mulig å verke

sånn etter en annen kropp?

en nesten hvilken som helst 

annen kropp

bare for å kjenne at også min

finnes i verden

jeg vil ikke ligge, sitte, knele, skli

ned på sofabenken

med vondt i brystryggen etter for mange timer

jeg vil danse

og ikke bare naken

aleine (for jeg vil ikke være aleine, har jeg sagt)

men på dansegulvet

mellom hundre andre kropper

når rytmen har satt seg

og den låta plutselig kommer

jeg vil ikke gråte

ikke nå igjen

jeg vil le og skrive og spise

cherrytomater som har bakt på lav varme hele formiddagen

sammen med fetaost

og jeg vil ikke være allergisk mot fetaost

eller chevre

eller reblochon

spesielt ikke det

og ikke parmesan

jeg vil ikke at døgnet skal renne

ut mellom fingrene på meg

jeg vil holde hvert enkelt

sandkorn av 

tid

*

Hva vil du? spør jeg. Men det kan være så vanskelig å vite. Ofte er det lettere å vite hva vi ikke vil. Så hva vil du ikke? Hva vil du i hvert fall ikke? 

Ta frem notatboka di, og del en side i to. På den ene siden av streken skriver du alt du ikke vil. Så, på den andre siden, skriver du hva du vil i stedet for hver av de tingene du ikke vil. Les listen over ting du vil hver dag, og gjenta øvelsen med jevne mellomrom, for å minne deg på at du også har vilje. 

I kjærlighet

Din Kaja

Er du utsatt for vold? Kontakt VO-linjen her.

Vil du støtte podcasten? Gi ditt bidrag her.

For en stund siden spurte jeg følgerne mine på Instagram om hvilken følelse de syntes det var vanskeligst å vise til andre. Sinne var definitivt den som gikk igjen flest ganger. Hva er det med sinne, som gjør at vi synes det er så vanskelig?

Jeg har selv store problemer med sinne. Både mitt eget og andres. Jeg vokste opp i et hjem der det var mye sinne, og opplevde det som skummelt og uforutsigbart. Jeg synes ofte de som var sinte var usaklige, og hvis først noen ble sint, så smittet det. Derfor gjorde jeg alt hva jeg kunne for ikke å vise sinne selv, og helst ikke føle det. Jeg bet tenna sammen og lærte meg å holde ansiktet mitt uttrykksløst, sånn at ingen skulle vite at jeg var sint. 

Men jeg var det. Jeg var rasende. Jeg er fortsatt rasende.

Sinne er en helt normal følelse å kjenne på. Det er en naturlig reaksjon på at grensene våre blir brutt. Det sender mengder med adrenalin gjennom kroppen for at vi skal kunne forsvare oss. Sinne i seg selv er ikke farlig. Det er hva du gjør med sinnet som potensielt kan være farlig. Men det å ikke gjøre noe med sinnet er også farlig. 

Det fester seg i kroppen, og det forteller underbevisstheten din at du ikke får lov til å forsvare deg. At du ikke er trygg hos deg selv. 

Det er ikke sikkert vedkommende som har brutt grensen vet at den er brutt. Det er ikke sikkert de vet at grensen i det hele tatt finnes. Det er ikke sikkert de har ment å skade oss, eller presse oss. 

Men når du kjenner på sinne er det et tydelig signal, til  d e g  om at en grense er brutt. 

Hvilken grense er det?

Har du sagt i fra om grensen din til den som har brutt den?

Hvis ikke, så har du muligheten nå. 

Og hvis du har sagt i fra, så må du faktisk vurdere om du vil fortsette å ha en relasjon til noen som ikke kan respektere grensene dine. For du kan ikke tvinge andre til å gjøre det.

Det er kanskje ikke så nyttig å brøle til andre. Men når du først har identifisert sinnet ditt, og uttrykt behovene dine, så kan det være nyttig å brøle for deg selv. Ute i naturen. Eller inn i en pute. Sparke og slå i puter er også nyttig. Bare for å få adrenalinet ut. La forsvarsmekanismene få spille seg ut. 

Og husk at sinne i seg selv ikke er farlig. Så lenge jeg ikke er i faktisk fare, så lenge ingen prøver å skade meg eller andre, øver jeg meg på å tåle andres følelser. Også sinnet deres. Det er lov å være sint. Det er naturlig å være sint. Det er sunt å være sint. Det er også lov å synes at sinne er ubehagelig. 

Og du? Hvis du er i fare, så ta kontakt med noen som kan hjelpe deg. VO-linjen for eksempel. For det er aldri greit å skade andre.

I kjærlighet

Din Kaja