Han gav sine tjenere hver sin skatt. To forvaltet den og tjente mer og én var redd og gravde den ned. Vi bruker Jesus sin lignelse om talentene fra Matt 25,14-30 som en linse for å se på historien til IMI-kirken, en historie om mange enkeltmennesker som har forvaltet sine talenter og levde for noe større enn seg selv.
Kirken er til for andre, ikke et hus, men en bevegelse.

Hun ga to små mynter. Jesus kalte det mest av alle. Midt i en verden der penger lover trygghet og hvisker «bare litt til», avslører Jesus hva som bor i hjertene våre. Dette er en tale om penger, makt og den radikale friheten som finnes i å stole mer på Gud enn på oss selv.

Bibelreferanser: Markus 12,41–44 og Matteus 6,21 og 24.

Fra bedehusets røtter til et landsdekkende bønnens år: Gud kaller sitt folk tilbake til det enkle og kraftfulle.
Jesus river ned det som stenger for bønn – slik at de fattige i ånd, tro og håp igjen får plass.
Dette er ikke et år for ekspertene, men for vanlige mennesker som vil leve for noe større enn seg selv.
Bibelreferanser: Matt 21:12–13 og Joh 5:19

Maria fikk besøk av engelen Gabriel, og hun takket ja til en invitasjon. Hva skjedde i tida etterpå? Blir livet alltid lyst og lett når man har hatt en erfaring med Gud? Hvordan lever vi i spennet mellom det daglige livet og det vi venter på?

Bibelreferanser: Luk 1,26-38; Jes 57,15

Mange venter på noe: en forandring, et svar, en ny start. Noen ganger blir ventingen så lang at den kjennes som en dyp lengsel. Denne fortellingen handler om å bli sett og husket, også når det føles stille og tomt. Noe – eller noen – ønsker å komme nær.

Bibelreferanser: Luk 1, 5-80