Kai Trulsen Podcast

50 års dagen min nærmet seg med store, tunge og faretruende steg. Var dette den berømte krisen alle snakket om?

Den siste tiden hadde jeg brukt mer og mer tid på eksistensielle tanker. Men også på konkrete ting som for eksempel min egen helse. Konklusjonen var klinkende klar: Hvis jeg ikke gjorde noe nå var skipet seilt. Tilfeldighetene ville råde. Komplett forfall var det mest sannsynlige utfallet. Selv om jeg alltid har vært aktiv samtidig og hadde sånn passelig kunnskap om mat, klarte jeg ikke å finne tilbake til trivselsvekten min. Forfengeligheten spilte nok en vesentlig rolle. Helsebekymring hadde også en sentral plass i regnestykket. Jeg måtte gjøre noe. Nå.

Les bloggen på www.kaitrulsen.com/podcast 

Jeg ble overrasket fordi jeg fant noe annet enn det jeg trodde ville møte meg: Det er en totalt forskjellig verden. Jeg henvender meg ikke til det samme publikummet. Heldigvis.

Les bloggen på www.kaitrulsen.com 

Det finnes fem spesielle områder på jorden der folk blir vesentlig eldre enn resten av verdens befolkning. Ett av disse stedene er på den japanske øya Okinawa. Her oppstod begrepet Ikigia; å leve med hensikt. Hva får deg opp av sengen om morgenen? Kan det være at du trenger en dose ikigai for å lyse opp hverdagen? Vel, ikke bare vil Ikigai få deg til å føle deg bedre. Det vil også sørge for å gi deg økt levealder.

Les bloggen på www.kaitrulsen.com 

Jeg banker ut podcaster og blogger på løpende bånd. Lyst til å gjøre noe tilsvarende? Les videre. For jeg tror jeg har knekt koden. Du husker nok da Petter Northug Jr. krysset mållinjen og ropte: “Barneskirenn!” Jeg kunne lett gjort det samme. Ikke på ski altså. Måtte nok ha stilt i de yngre barneklassen for å hatt en sjans. Men når det kommer til podcasten og bloggen er jeg “on fire” for tiden.

Gå inn på www.kaitrulsen.com og les bloggen fra dagens episode. Der finner du et par kule linker til interessant bakgrunnsstoff.

"There is no try only do". Master Yoda hadde helt rett.

Det er ca en uke siden jeg bestemte meg for å gå for kvantitet isteden for kvalitet. Planen var veldig enkel: Lag èn podcast hver eneste dag i 100 dager. Fordi mitt eget kvalitetskrav var totalt fraværende fremstod oppgaven som særdeles overkommelig. I mangel på interessante og meningsfulle tema kunne jeg jo bare snakke om været, at det var på tide å klippe neglene, vaske truser eller andre totalt uinteressante ting. Med usedvanlig lave skuldre og null forventning har det skjedd en dramatisk endring: Pilene peker rett oppover. Når det er sagt må jeg skynde meg å legge til noe viktig. Jeg faller lett tilbake til gamle synder og “destruktive” mønstre. Får innfall om å skulle bli fancy. Da er det sinnsykt viktig å huske at jeg bare skal gjøre to ting:

1. Smalt fokus. (Fokusere på kun ett område om gangen. Nå er det Podcasten/bloggen som gjelder.)

2. K.I.S.S. (Keep it stupid simple)

Sjekk ut bloggen min www.kaitrulsen.com/podcasterkai

Kvinne: “Gary V! Si noen få ord jeg kan bruke som motivasjon når jeg har en dårlig dag”.

Gary V: “Du kommer til å dø.”

Kvinne: (Gisper og er målløs)….

Gary V: “Hør nøye etter. Det er inspirasjon i de ordene.”

Kvinne: “Wow! Du kommer til å dø…. Gjør noe med livet ditt.”

Gary V: “Nettopp”

Det høres unektelig morbid ut. Men ordene som ble levert ut av bilvinduet til Gary Vaynerchuck traff meg på en oppløftende måte. Den korte setningen satte alt i perspektiv. Godt mulig man kunne brukt andre ord og en mer politisk korrekt måte for å beskrive noe vi alle forstår, men likevel har vanskelig for å fatte. Noen ganger må vi få en på kjeften før vi forstår alvoret. Sitatene pakkes inn i bomull før de serveres med englesang, hjerter og røde roser. Gary V sier det som det er. Litt som Rema 1000. Det enkle er ofte det beste. 

Hør mer på dagens podcast

Sjekk også bloggen min på www.kaitrulsen.com

Er du et JA menneske? Gratulerer! Folk elsker deg! De vet at du alltid stiller opp, tar ekstravakter uten å nøle eller blir med på byen når ingen andre har tid eller lyst. Det kan godt være at du trives godt i rollen som den blide, positive og løsningfokuserte personen alle snur seg mot når ingen andre vil eller kan hjelpe.

Men det kan også være at du blir fryktelig stressa av det. Jobb, fritid, sosialt, frivillighet, etc. Jeg har et yrke der stresshåndtering er en nøkkelkvalifikasjon. Kort forklart betyr det at jeg lærer vekk hva som skal til for å takle akutt stress dersom det har skjedd en ulykke. Så da har jeg vel full kontroll på min egen tilværelse? Ironisk nok; nei. Eller…Både ja og nei.

Les bloggen på www.kaitrulsen.com

Les mer om foredraget "Hjertestarter - Livet i et nøtteskall"

Bare innrøm det; om ganske nøyaktig en måned er det på `an igjen. Du skal begynne å trene, leve sunnere, slanke deg, komme i bedre form og se bedre ut. Treningssentrene står klare til å ta imot din innmelding. Fordi du vet at «denne gangene kommer du til å klare det» går du får ett års medlemskap med binding. Da sparer du jo noen kroner.

Før du børster støvet av joggeskoene eller benytter deg av Black December tilbudet til sportsbutikkene, la meg stille deg et spørsmål: Hva vil bli annerledes i år? Mens du tygger på den vil jeg fortelle deg en godt skjult hemmelighet: Den mest effektive måten å slanke seg på (og dermed komme i form) er å bli drøvtygger. Eller spise mest mulig plantebasert. Jeg kødder ikke. Heng med meg til slutten så skal jeg fortelle deg hvorfor.

Jeg elsker begynnelsen av 80-tallet. Ikke bare musikken, hårgelèen fra S-s-s-s-s-s- Studioline og Poco Loco. Jeg digget den innovative og kule moten som fore eksempel hvite tennissokker utenpå dongeribuksa, skinnreimer som armbånd og ikke minst leggvarmere som tilbehør for å vise at du hadde sett filmen «Flashdance». Danse «muvsa» var vakre i sin enkelhet. Alle kunne delta. Det gjaldt å flytte den ene foten fremfor den andre mens armene hang urørlig ned lags overkroppen. Muligens var inspirasjonen til denne merkelige måten å danse på hentet fra en do-kø under Woodstock festivalen. Hvem vet? Etter hvert begynte man å involvere armene mer aktivitet. Da meldte jeg meg ut. Stilte meg opp med et påtatt «dansing er for duster» uttrykk langs en vegg og ventet på «Careless whisper» av Wham.

90-tallet var en mørk periode i musikkens pophistorie. Iallfall sammenlignet med tiåret før. Jeg har aldri likt Ace of Base, «Scootaaaaaa» eller de andre trancedancerne. De aller beste minnene både musikalsk og sosialt har jeg fra tidlig 1980. Moroa ble avsluttet oktober 1990 idet jeg gikk inn i militæret for å avtjene førstegangstjenesten.

Hva har 80- og 90-tallet med plantebasert kosthold å gjøre? Vel, det handler om det å trives. For et drøy år siden var jeg i ferd med å nærme meg 90 tallet på vekta. For en forfengelig, middelaldersk nordlending var det krise. Var slaget tapt? Skulle jeg rett og slett bare gå til innkjøp av størrelse XL og foreta den årlige Walk of shame inn døra på treningssenteret? Eller skulle jeg ta grep en gang for alle. Rydde ut av kjøleskapet og starte helt på nytt? Det ble det siste.

Redningen ble en dokumentar som formidlet noe jeg var i stand til å forstå. Jeg ble ikke engang litt skeptisk. Tenkte bare «selvfølgelig» og «hvorfor har ikke noen fortalt meg dette før?» Veien til grønnsaksavdelingen på Obs var kort og jeg syntes jeg hørte filmmusikken til Rocky idet jeg nærmet meg fruktkorgene. Etter å ha fylt handlevogna med søtpoteter, gulrøtter, løk, paprika, erter og linser følte jeg meg allerede et par kilo lettere og i myyye bedre form. Det er mulig jeg også tenkte at de som stod rundt meg i køen var tapere og at jeg var den skarpeste grønnsakskniven i skuffen.

Det funket. Selv om jeg fikk mye pepper i begynnelsen. Nei, ikke krydderet. Kommentarer og morsomheter. Men etter hvert som kiloene rant av stilnet også tilbakemeldingene. Etter noen få måneder kunne jeg konstatere at starten på åttitallet var tilbake. Denne gangen som siffer på badevekta. I dag har vekta stoppet på midten av syttitallet. Et bra tall. Også med tanke på musikk.

Jeg må dele et annet minne med deg. Jeg var en ihuga nikotinforkjemper helt frem til 1992. Begynte å røyke på ungdomsskolen fordi det var tøft og nektet å slutte. Husker at jeg ble forbanna da Dagfinn Høybråten (røykelovens far) lanserte ideen om å forby røyking enkelte steder. Ingen skulle komme å fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Jeg bestemte hva som var sunt for meg eller ikke. Jeg skulle ALDRI slutte å røyke. I 1992 var det slutt. Helsa skrantet og jeg krøp til korset. Trodde jeg skulle dø og sluttet på dagen. Har ikke røykt siden.

Måten kjøttfrie dager/uker/måneder har blitt lansert på vekker minner fra den gang da jeg selv røykte. Jeg følte nok at jeg ble umyndiggjort og fratatt retten til selv å bestemme over hva som var best for meg. Valget om å radikalt endre kostholdet var mitt eget. Sannsynligvis var det et enkelt valg fordi jeg var på leting og selv fant en løsning som har funket veldig bra for meg. I etterkant har jeg lest meg opp og satt meg inn i fordelen ved å spise plantebasert. Jeg tror ikke at det å bli 100% plantebasert over natten er den beste løsningen for alle som ønsker å forbedre helsa eller slanke seg. Folk må finne sin egen grunn til å gjøre det de ønsker. Å tvinge det nedover hodene er ikke den beste måten å hjelpe på. Opplysning og informasjon kombinert med et stadig bedre alternativ vil kunne fungere bedre for de aller fleste.

Føler du et stikk av nysgjerrighet og ønsker å finne ut mer? Start på www.hepla.no. Der finner du mye bra. Hvis du synes det virker interessant kan jeg gi deg flere tips. Blant annet ved å fortelle deg hva jeg selv gjør. Min opplevelse sammenfaller godt med det som finnes av seriøs forskning og studier. Plantebasert kosthold tilbyr uendelig flere fordeler enn bare effektiv slanking. Men det må du finne ut av selv.

I går hadde gleden av å oppleve to nye ting på èn gang. Finnes det et uttrykk eller beskrivende ord for akkurat dèt? Nevner mind. Colleths hadde releasekonsert i Lille Maritim i Haugesund. 

Forrige podcast (episode 48) snakket jeg om min kamerat Erlend som er primus motor i bandet. Og bare for å ha det sagt; jeg har altså målsetning om å lage èn episode hver dag i 100 dager. Gårdagens episode var nummer 5 av 100. Min egen impulsive og noen ganger i overkant positive tilnærming til ideer har ikke alltid blitt belønnet med pallplassering. På tross av dette fortsetter jeg å kaste meg ut på eventyr. I bagasjen har jeg kun et par rene truser, toalettsaker og en aldri så liten dose dødsforakt. Med få eller ingen garantier om å gå i pluss. Den eneste gevinsten til dags dato kan skryte på meg å sitte igjen med er en relativ rikholdig erfaringskonto.

Om jeg hadde vært bare litt flink i matte ville jeg raskt funnet ut at regnestykket ikke kom til å gå opp. All “sunn fornuft” tilsier at det jeg holder på med er et tapsprosjekt. Eller? Nja, er ikke så sikker på det skjønner du. For det første kommer det an på hvilken valuta jeg verdsetter mest. Det hjelper ikke å ha ræva full av penger dersom du lever et fattig liv. Fattig på opplevelser, mestring og mening.

I går gjorde jeg et nytt innskudd på kontoen for opplevelser av typen som ikke kan kjøpes for penger. For det første fikk jeg være vitne til en fødsel. Eller iallfall starten på en fødsel. For det er nemlig sånn at det å skulle etablere et nytt band er en langsom og ambivalent prosess. Ting tar tid og for å komme noe sted må man like smerten som kommer med på kjøpet. Hvis jeg legger min egen begrensete erfaring som musiker til grunn (grøss og gru for en stiv og firkantet formulering…høres ut som en politiker…), så vet jeg at det å skulle debutere som band er vanskelig på flere måter. Man utvikler et slags kjærlighetsforhold til musikken. Det blir en del av det du er som person. Du blir stolt av den og anser sangene som noe av det kjæreste du eier. Som for eksempel dine egne barn. På en måte. La oss si at det føles sånn; ville du ikke da at andre også skulle synes at dine barn er fantastiske? Sånn tror jeg alle som debuterer har det. Uansett hvilken gren eller kunstform du representerer.

Jeg har en god venn som spiller i band. I seg selv er ikke det særlig unikt. Mange har en musikalsk kompis. Men dette er en spesiell historie. Faktisk så spesiell at jeg er rimelig sikker på at Lindmo kommer til å presentere bandet i beste sendetid på NRK TV. Kanskje allerede til neste år?

Colleths har blitt en del av min musikalske bevissthet. Jeg har fulgt prosessen helt fra den gang da låtene bare var skisser i form av et gitarriff presentert via en iPhone. Gitarriffene i tillegg ble overdøvd av kråkestemmen til min venn Erlend Stenvoll (gitarist/låtskriver). Må innrømme at jeg slet med å se det ferdige produktet. Men sangene var allerede ferdig. Iallfall inne i hodet til Erlend. Når den silkemyke, klare og sensuelle stemmen til vokalist Tina erstattet Erlend famlende formidling falt brikkene på plass. Big time.

I kveld holder Colleths release konsert på Lille Maritim i Haugesund (Sjekk linken her). Jeg er sinnsykt imponert over hva de har fått til. Dessuten er jeg overbevist om at bandet kommer til å bli A-listet på de aller fleste radiostasjoner som spiller norsk kvalitetsmusikk.

Hør podcasten under eller gå inn på Apple podcast og last den ned der. Historien er egentlig ganske fantastisk og jeg er glad for å ha kunne fulgt dem fra den gang da albumet var en drøm. Eller kanskje enda mer korrekt; en musikalsk månelanding.

The Eagle has landet.