En vandring innerst i Jøssingfjorden,- med krigshistorie, lukten av fattig-Norge og et besøk i de to strandsitterstuene under ”Hellaren” . Det er hva programleder Øyvind Arntsen og Leif Dybing fra Dalane folkemuseum kan by på i dette programmet som ble sendt første gang i 2003. Mer om programmet :

Da det tyske transportskipet ”Altmark” søkte ly i Jøssingfjorden i februar 1940, kom krigen til Norge. Skipet ble bordet av engelske soldater og over 300 krigsfanger ble frigitt. Begrepet ”Jøssing”, som NS først myntet som et skjellsord, ble senere en hedersbetegnelse på Hjemmefrontens tilhengere. Men en historisk vandring innerst i Jøssingfjorden fører lenger tilbake i historien. Et av Norges første kraftverk og smelteverk lå her, og ennå står to små strandsitterstuer helt innunder fjellet på ”Hellaren”. De har ikke vært malt på 100 år, men ennå står de der, en rød og en blå liten stue helt inntakt fra fattig-Norge. Fjellet ruver 14 meter ut over takene, som aldri har hatt tjærepapp eller takstein. De står tørt innunder fjellet på samme sted som det har vært bosetting helt tilbake til eldre steinalder. Lukten fra grua sitter i veggene etter mer enn 200 års fyring, og hit kommer publikum fra hele verden for å overnatte eller stillferdig gå over terskelen inn til en annen tid. Hør episoden i appen NRK Radio

Om noen år skal den nye jernbanen mellom Porsgrunn og Larvik bane seg vei gjennom et rikt steinalderlandskap. MUSEUM besøker arkeologene fra Kulturhistorisk Museum som leter etter spor fra fortiden i skogene ved Langangen.

– På de høydene vi graver, fra 45-50 meter over dagens havnivå og opp til 70 meter, ser vi for oss at det var mange trange dalganger, nes og halvøyer ut i steinalderfjorden. Og disse små terrassene i landskapet er omkranset av steinalder-boplasser, sier utgravningsleder Gaute Reitan. – Det spesielle med vår utgravning, er at vi arbeider på så forskjellige høyder at vi kan se hvordan hele området har vært i bruk gjennom mange perioder, sier Reitan, som forteller om funn av flere typer steinøkser og en sigd av flint innenfor et lite område. – Det betyr at det har vært folk her gjennom mange tusen år, fra tiden med jegere og sankere og helt fram til det første jordbruket, sier Reitan. Mens MUSEUM er på besøk finner arkeologene både en bit av en ”slått bergkrystall” og en øks av Nøstvettypen. Hør episoden i appen NRK Radio

I MUSEUM går turen til Ny Ålesund på Spitsbergen hvor den gamle direktørvillaen til Kings Bay Kull Company er restaurert tilbake til sine glansdager på 1920-tallet. Da gjorde Roald Amundsen huset berømt som sin ”polarresidens”. Med Amundsenbiograf Tor Bomann-Larsen, Anne Cathrine Flyen fra NIKU og Susan Barr fra Riksantikvaren.

Med mansardtak og en enkel jugendstil var dette sommervillaen til direktørene fra Ålesund. Det var helt naturlig for Roald Amundsen å opprette sitt hovedkvarter der da han på 1920-tallet utrustet både den spektakulære flybåtekspedisjonen med flyene N24 og N25 og senere ekspedisjonen med luftskipet NORGE. ”Amundsenvillaen” forfalt med årene, og det måtte en storstilt redningsaksjon til med tunge sponsorer og assistanse fra Riksantikvaren, Sysselmannen og NIKU før huset var ferdig restaurert til åpningen i mai i år. – Dette er den arktiske forskerhovedstad, og skal den være det må den ha en residens. Og her hadde isens Napoleon, Roald Amundsen sin polare residens, sa forfatter Tor Bomann-Larsen under åpningen. Hør episoden i appen NRK Radio

Gullsmykker, sølv, lapis lazuli og intrikate skulpturer i elfenben, laget i India for to tusen år siden. Eller mangefargete vinglass med flotte motiver fra Romerriket. Dette er bare noen smakebiter på de arkeologiske skattene fra Afghanistan som i disse dager står utstilt i London, smuglet ut og reddet fra plyndring i Nasjonalmuseet i Kabul. I MUSEUM går turen til British Museum i London sammen med Axel Christophersen fra NTNU Vitenskapsmuseet i Tronheim. Han har engasjert seg sterkt i kampen for truede kulturminner, både i Tibet, Burma og Afghanistan. Med støtte fra Utenriksdepartementet har Christophersen og antropologen Kim Sørensen laget fotoutstillingen ”Afghanistan – truede kulturminner”. I programmet møter vi også krator for utstillingen, arkeolog St.John Simpson fra British Museum. Hør episoden i appen NRK Radio

Kulturlandskapet rundt Avaldsnes kirke på Karmøy er usedvanlig rikt på arkeologiske funn. Her har det ligget mange, store gravhauger, både skipsgraver og en rik mannsgrav fra romertiden. – Historien om Avaldsnes er historien om Nordvegen, sier professor Dagfinn Skre fra Kulturhistorisk Museum. Han skal lede en stor, arkeologisk utgravning som vil strekke seg over to år og som skal avdekke et område på 11 mål der hvor parkeringsplassen til middelalderkirken ligger. – Under grusen her ligger sporene etter et høvdingesete, en mektig boplass, som ble etablert allerede rundt Kristi Fødsel, sier Skre. I MUSEUM får vi høre om hvordan Karmsundet har vært et viktig sted i mer enn tre tusen år, om forbindelsen til Oslofjordområdet i tidlig vikingtid og Dagfinn Skres tanker om hvordan sagatekstene kan gi viktige spor til å forstå dette områdets betydning. Men det handler om mye mer enn Harald Hårfagre og hans kongsgård, sier Skre. – Nå må vi la jorden her fortelle sin historie uten at vi trer våre fortolkninger ned over det vi måtte finne. Vi skal lytte til Avaldsnes, og så kan vi trekke inn det rike kildematerialet, sier professor Dagfinn Skre. I MUSEUM møter vi også bonde Ragnar Vikingstad, som driver med villsau i det gamle kulturlandskapet. – Vi må ikke glemme at det var bøndene og matproduksjonen som ga livsgrunnlaget til vikingene og høvdingene her, sier han. – Det er viktig å se hele sammenhengen, sier Vikingstad. Hør episoden i appen NRK Radio

På en sentral høyde i Snåsa kommune står en bauta i et nyryddet amfi omgitt av barskog. På folkemunne kalles den 17. maisteinen. En tre meter høy, enkel kleberstein med inskripsjonen ”17 de maji ” på en slipt flate. - Dette er landets eldste 17. mai-monument, sier forlagsredaktør og lokalhistoriker Arnt-Erik Selliaas. Han er utflyttet snåsning og har forsket mye på denne merkverdige bautaen.

I MUSEUM forteller han om opphavsmannen, Ole Rynning. Sønn av sognepresten på Snåsa, Jens Rynning. I 1829 reiste Ole til Christiania for å studere og var til stede ved Henrik Wergelands flammende tale under avdukingen av Krogh-støtten i Christiania i 1833. Unionen var tidens hete tema og talen inspirerte Ole Rynning sterkt. Etter hjemkomsten til Snåsa samme år, begynte han som lærer og drev søndagsskole. Ikke søndagsskole i kristen tradisjon, men undervisning av unge mennesker i bygda. De lærte regning, historie og flere andre fag.

Søndag 17. mai 1835, mens faren forrettet ved høymessen i kirken like ved, strevde Ole Rynning og elevene hans med å få 17.maisteinen på plass. Hvordan de feiret begivenheten, vet ingen. To år senere reiste han til Amerika og slo seg ned i Beaver Creek . Der døde han etter bare to år, men han rakk å skrive ”Amerikaboka” som ble en populær ”håndbok” for nordmenn som planla å emigrere til USA. I MUSEUM møter vi også den landskjente Joralf Gjerstad. Han er sterkt opptatt av Ole Rynning og har blant annet skrevet en lokalhistorisk bok om utvandringen fra Snåsa til USA. Gjerstad har brakt steinen fram i lyset i og mener denne spesielle 17.de mai bautaen bør få hele landets oppmerksomhet. Programmet er laget av Jan Henrik Ihlebæk. Hør episoden i appen NRK Radio

Gjøkungen på Blindern ble Institutt for informatikk kalt den gang dataalderen så vidt hadde begynt på 1970-tallet. I dag er dette det største instituttet ved Universitetet i Oslo, og framtidens forskning har nettopp flyttet inn i et 170 meter langt praktbygg, oppkalt etter informatikkfagets første professor . – Ole-Johan Dahls navn knyttes først og fremst til utviklingen av det objektbaserte programmeringsspråket SIMULA, sier instituttbestyrer Morten Dæhlen. I MUSEUM forteller også Dæhlen om hvordan det norske forskningsmiljøet var med på å utvikle grunnlaget for sammenkoblingen av datamaskiner med protokollen som i dag er kjent som TCP/IP, gjerne forkortet til Internett. Vi møter også arkitekt Einar Hagem, som forteller litt om hvordan det 170 meter lange nybygget har tatt opp i seg elementer fra den klassiske Blindern-arkitekturen, og hvordan bygget fungerer med forskningsteiger og fellesarealer. – Når vi flytter oss fra Det astronomiske Observatorium på Solli plass, og troen på den vitenskapsbaserte framtiden i 1830-årenes Kristiania til det nye bygget i Forskningsparken, er forskjellen i tankegang mye mindre enn man skulle tro, sier Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets- og vitenskapshistorie. – Begge signalbyggene markerer starten på noe helt nytt som ville forandre vitenskapshistorien. Dette er program nr 3 i MUSEUMs serie om UiOs 200-års historie. Hør episoden i appen NRK Radio

I et Christiania ennå uten Karl Johans gate og med det nye universitetet i leide lokaler i Kvadraturen var det et staselig bygg som reiste seg langt utenfor byens lys og larm på høydedraget mellom Drammensveien og Hjortneskaia i 1830-årene. Som et tempel for den nye naturvitenskapen, med sinnrike apparater og en kuppel som kunne åpne seg mot stjernehimmelen var Det astronomiske Observatorium stedet der Norge skulle få sin nøyaktige adresse i verden. Professor Christopher Hansteen arbeidet i mer enn 15 år med å bestemme meridianrommets nøyaktige lengde- og breddegrad, og i 1847 var jobben gjort. Nå kunne han heise opp en rund ball på en stang på toppen av bygget og senke den nøyaktig klokken 12 formiddag. Denne tidsballen var helt fram til 1920-årene signalet alle stilte sine kronometre etter, ikke minst skipene på havnen. I MUSEUM besøker vi den nyrestaurerte bygningen og universitetslektor i matematikk, Nils Voje Johansen forteller om professor Hansteens mangslungne virksomhet. Under hans ledelse ble Norges Geografiske Oppmåling etablert, Justervesenet kom i gang og hans assistent Henrik Mohn ble den første direktør for Meteorologisk institutt. Christopher Hansteen gjennomførte også .en to år lang ekspedisjon til Sibir for å lete etter den magnetiske nordpol. Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets- og vitenskapshistorie på Blindern forteller om restaureringen av den aller eldste bygningen til Universitetet i Oslo. Dette programmet er en del av MUSEUMs serie om 200-års jubileet til Universitetet i Oslo. Hør episoden i appen NRK Radio

Da Snorre flyttet fra sin kone på Borg og giftet seg på nytt til Reykholt, fikk han kontroll over et av Islands rikeste kirkesogn. På selve gården var det fire-fem skrivekyndige prester, omlandet var stort og inntektene fra en rekke underliggende gårder gjorde Snorre i stand til å bygge Islands mektigste festningsverk rundt kirken og husene på Reykholt. Navnet kommer av dampen fra den varme kilden Skripla. I dag er Reykholt et moderne forskningssenter, Snorrestova, med 15 forskere innenfor arkeologi, naturvitenskap og sagaforskning. Stedet har en moderne kirke og et stort kurs- og konferansesenter. – Det kan minne om aktiviteten på Snorres dager, sier forfatter Oskar Gudmundsson, som i MUSEUM forteller om sin nye Snorrebiografi. – Der vil jeg vise at Snorre var en europeer, en mektig politiker og et maktmenneske, sier Gudmundsson, som hevder at Snorre ble betraktet som en landsforreder da den norske kongen sendte sine menn for å drepe ham.– All sagalitteratur er anonym, og vi har mer å gjøre med en redaktør enn en forfatter, hvis vi skal bruke moderne begreper , sier Jon Gunnar Jørgensen. – Sagaene er et speil for borgerkrigen i samtiden og peker mot nye styringsformer, sier Jørgensen. I MUSEUM forteller også Bergur Thorsteinsson om at Snorrestova nå vil forske på de mytiske fornaldersagaene, en gren av sagalitteraturen som ble skrevet i romanform på 1300-tallet og som hittil har kommet i skyggen av kongesagaene og islendingesagaene. Sendt første gang i 2008. Del 3 av 3. Hør episoden i appen NRK Radio

Kvadet ”Hovudlausn” er et vindu inn i en hedensk tankegang og sjeleliv, en verden så fremmed for oss at selv ikke Snorre kunne ha skrevet det, sier sogneprest Geir Waage i Reykholt kirke. Waage deklamerer og tolker flere strofer på islandsk fra Egil Skallagrimssons berømte dikt til Eirik Blodøks i York. – Dette er sagalitteraturens mest formfullendte dikt. Jeg kan nesten forstå at Egil ble benådet fra sin dødsdom som takk for diktet, sier professor Jon Gunnar Jørgensen. På gården Borg møter vi en annen av Islands berømte prester, sogneprest Torbjørn Arnason. Han gir sin tolkning av det andre store diktet i Egils saga, ”Sonatorrek”, som Egil ifølge sagaen skrev mens han hadde bestemt seg for å dø, innelåst i sovekammeret sitt på Borg. – I de første linjene er han så preget av sønnetapet og trangen til å dø at han nesten ikke kan bevege tungen, men han dikter seg likevel tilbake til livet og avslutter med at ”Hel får ennå vente”. – Det hender jeg bruker dette diktet i mine prekner, sier Arnasson, som også forteller om kvelden for mange år siden da forfatteren Jorge Louis Borges banket på døra. – Borges var blind og gammel, men ville gå rundt her og føle stedet der Egil hadde diktet, sier Arnasson. Professor Jon Gunnar Jørgensen forteller om både ytre og indre dramatikk i Egils saga. – Det blir verdenslitteratur av de store indre spenningene i Egil, sier Jørgensen. – Det er den motbydelige og usympatiske vikingen som i sitt diktergeni også rommer en poetisk og var side uten sidestykke. Programmet sendt første gang i oktober 2008. Hør episoden i appen NRK Radio