I 1892 fikk Strandheim Brug i Orkanger en bestilling fra den norske regjeringen. De ville ha bygget en kopi av en stavkirke. Kirken ble bygget og fraktet i deler til Chicago. Der ble stavkirke-kopien norsk paviljong under Verdensutstillingen.

"Etter at utstillingen var over høsten 1893 ble kirken kjøpt av en rik amerikaner. Siden har den skiftet eiere og adresse flere steder. Vi her i Orkanger ville ha den hjem igjen. Nå er den heimatt, sier Olav Sigurd Kvaale og Arne Asphjell.

De to var barndomskamerater og fant hverandre igjen i pensjonsalderen gjennom felles ønske om å få det omflakkende stavkirke-bygget tilbake til Orkanger.

Nå står det staselige bygget på byens mest attraktive tomt.

"Bygget er lokalhistorie, men også norgeshistorie og ikke minst norsk industrihistorie, sier de to.

Strandheim Bruk var eid og drevet av arkitekten og gründeren Christian Thams. Thams ble etter hvert Midt-Norges store industribygger, med Løkken gruver, den elektrifiserte Thamshavnbanen og en rekke andre selskaper. Han prefabrikkerte bygninger som ble reist over hele verden. Stavkirkekopien er den mest kjente.

"Etter at verdensutstillingen hadde kirken forskjellige eiere og plassering. Den meste kjente eieren var i tyggegummikongen William Wriegley. Til slutt havnet den forhenværende paviljongen på Little Norway, en turistattraksjon og et friluftsmuseum som omfatter et norsk bondesamfunn i Blue Mounds, Wisconsin.

"Museet ble lagt ned for få år siden og kirken var i fare. Da vi leste i Dagens Næringsliv at kirken kunne havne i fjerne Østen, måtte vi reagere. Ved hjelp av 20 000 timers dugnadsinnsats fordelt på begge sider av Atlanteren, har vi nå Thamspaviljongen i byens midte. Det var strevsomt, men det var verd det, sier Olav Sigurd Kvaale og Arne Asphjell.

Nylig ble Kjetil Kroksæther ansatt som daglig leder av paviljongen og arrangementene står i kø. Hør episoden i appen NRK Radio

Hvordan er det å være hjemme mens far seiler ute og det er krig?

Det er bare noen dager til niende april og i MUSEUM i dag skal vi til en utstilling på Stavanger Maritime Museum som handler om hvordan både første og andre verdenskrig påvirket pårørende, familie og neste generasjon.

Det er ikke bare de som seilte ute som ble påvirket av krigen, sier avdelingsdirektør Bitten Bakke på Stavanger Maritime Museum. – Du har alle de som kom etter, som er barn av krigsseilere. Eller de som var på land under krigen. Og hva opplevde de? De opplevde ikke krigen, men hvordan var deres hverdag? Det er klart fedrenes opplevelser under krigen smittet over på hele familien, sier Bakke.

I utstillingen «Sjøfolk i krig» er alt som skjedde av skipsforlis, jobbetid under Første verdenskrig og enkeltpersoners historier tatt med. – Vi har fokus på sjøfolkene, ikke på krigen, sier konservator Anne Tove Austbø. Vi vil fortelle historien om mennesker i krig, sier hun.

Men det er også et rom som forteller historien om dem som var hjemme. Der møter vi blant annet brevene Reidun Hansen skrev til sin uteseilende far da hun bare var fem år gammel. – Jeg hadde et fotografi av far fra en av båtene han seilte på, og det sa jeg god natt til hver kveld, forteller Reidun Hansen, som leser både fra sitt eget brev og brev hun fikk fra faren.

• Måten vi behandler krigsopplevelsene på kan vi trekke paralleller også til vårt samfunn i dag, sier Bitten Bakke. Fordi sender folk i krig. Vi sier ikke vi sender dem i krig, men det er det vi gjør. Det kommer folk tilbake som har med seg opplevelser.

• Her på Stavanger museum vil vi lage en arena der vi kan snakke om slike følelser, sier Bakke.

Sendt første gang 7/4 2018. Programleder Øyvind Arntsen. Hør episoden i appen NRK Radio

I hele sitt voksne liv samlet Arne Dørumsgaard på plateinnspillinger og lydbånd. Da Stavanger kommune fikk hele samlingen på 80-tallet, veide den 40 tonn. Samlingen ble grunnmuren og mye av reisverket i det som nå er Norsk lydinstitutt.

"Første gang jeg besøkte Dørumsgaard i Italia forsto jeg at dette var en samling med en tanke bak. Han ønsket å dokumentere hvordan utøvelsen av kjent klassisk musikk endrer seg over tid. Denne samlingen tjener formålet, sier fagkonsulent Per Dahl ved lydinstituttet.

Det var Dahl som hadde kontakten med Dørumsgaard etter at Nasjonalbiblioteket ikke kunne ta imot tilbudet fra Dørumsgaard.

"Det kan jeg forstå. For det skulle mye arbeid til å få registrert og katalogisert dette enorme materialet, sier Dahl.

Arne Dørumsgaard vokste opp i Fredrikstad og blant barndomsvennene hans var domorganist Søren Gangfløt – som også ble den første professoren i kirkemusikk ved Musikkhøyskolen i Oslo, og Karsten Andersen. Den av de fremste norske dirigentene i det forrige århundre.

"Dørumsgaard tok selv utdannelse i sang ved Musikkonservatoriet i Oslo. Etter krigen ble han så opprørt over behandlingen av verdensstjernen Kirsten Flagstad, at han forlot Norge for godt. Flagstad ble beskyldt for å være nazist og ble dårlig behandlet av norske myndigheter. Det er ettertrykkelig fastslått at hun ikke var det. Han flyttet til Paris og utdannet seg videre i sang og ble en slags coach for sangere som skulle spille inn plater, forteller Dahl

Senere giftet han seg og flyttet til Italia. Hele tiden samlet han plater. Det ble omkring 100 000 plater og tusenvis av spolebånd og andre opptaksmedier.

"Samlingen er åpen for alle som vil komme for å se og høre, forteller Dahl. Særlig viktig er samlingen av norske musikere som har spilt inn plater i utlandet. "De andre sangerne" eller Norvegica-samlingen.

Foruten musikklivet i Stavanger, blir samlingen besøkt av doktorgrasforskere og andre som vil studere utviklingen i fremførelsespraksis.

Sendt første gang lørdag 31/3 2018. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Hør episoden i appen NRK Radio

Helgenene gikk barbeint. Arkivprogram med Karl Gervin fra 2002

Hvordan kan kirketradisjonen fra tiden før reformasjonen trekkes inn i en moderne kirke ? Hvilken plass har helgenene i en luthersk domkirke ? Daværende kapellan Karl Gervin i Oslo Domkirke tar oss med ned i krypten for å filosofere over ”Det store bruddet” , som er tittelen på boken han skrev i 1999 om det historiske dramaet reformasjonen var.

Kanskje ble bruddet for stort ?

Er det for mange ord i Den norske kirke, og for liten tid til å gå barbent, som helgene gjorde ?

Programmet sendt første gang i påsken 2002, Programleder Øyvind Arntsen. Hør episoden i appen NRK Radio

En middelaldercollage i farger.

Farger, frodig, lys og rik. Dette er ord som sjelden brukes om middelalderen. Men hvorfor ikke, spør programmet MUSEUM i en sammensatt collage av klipp fra mange tidligere programmer.

Dografitti i runeskrift, romerske dikt på latin. Internasjonale kontakter og mennesker som ikke var så forskjellige fra oss. Kanskje vi har et altfor snevert syn på middelalderen.

Under utgravningene etter brannen i middelalderens Bryggen i Bergen fant man hundrevis av runeinskripsjoner i de områdene vanlige folk hadde bodd og arbeidet. Noen av dem var på latin, og man fant alt fra enkle beskjeder og dografitti til romerske vers på latin. Dette må ha betydd at utdannelse og kunnskaper lå langt over det vi vanligvis forbinder med første del av middelalderen, sa direktør Anne Ågotnes i 2002. Og i Nidaros var kontakten med Europa og de store katedralene i England permanent gjennom flere hundre år. – Og i gudstjenestelivet brukte man alle sanser. Lys, lyd og lukter, musikk og følelser- - Etter reformasjonen var det bare ørene og ordet tilbake, sier Tove Søreide. – Og sjøormen, sier Steinar Bjerkestrand, som arbeidet ved Domkirkeodden da programmet ble laget.

- Da den stakk hodet opp av Mjøsa og varslet ulykke i 1505, var det bare noen få tiår igjen før reformasjonen slukte hele nasjonalstaten Norge, og satte alt i brann.

Til slutt i MUSEUM forteller professor Arne Bugge Amundsen om hvordan reformasjonen ble mottatt av vanlige folk i Norge. – Kort sagt så ville de ikke ha den. Folk fortsatte med sin egen form for folkereligiøsitet i minst 200 år før reformasjonen fikk fotfeste, sier han.

En collage satt sammen for påsken 2018 av programleder Øyvind Arntsen. Hør episoden i appen NRK Radio

Fjellene som omkranser Bergsfjorden på Senja i Troms, er ikke bare vakre. De er også svært gamle og skjuler verdifulle mineraler. I fordums tid ble det tatt ut nikkel av fjellene. Og for hundre år siden startet uttaket av krystalinsk grafitt. En virksomhet som lever i beste velgående.

"Industrihistorien her ute i havgapet er helt spesiell. Innbyggerne hadde valget – fisk eller gruve, sier direktør i Midt-Troms Museum, Lisa Gay Bostwick.

Det arbeides nå med planer om et senter i kommunesenteret bygda Skaland som innbefatter alt det den slående vakre naturen har å by på, med den helt spesielle industrihistorien.

Bergverks-historien startet i Hamn ved Bergsfjordens sørside i 1872. En grunneier fant nikkel på eiendommen og startet uttak. Det bodde 13 mennesker i Hamn på den tiden. Etter kort tid økte befolkningen i det veiløse samfunnet til nærmere 700 mennesker. De kom fra mange land og var helt selvhjulpne. For å utvikle driften ble det bygget et vannkraftverk. Det var det første i landet og etter all sannsynlighet det andre i verden. Selve demningen og dammen står fortsatt. Men det lite igjen av bygningsmassen i nikkelgruva.

Berit Sivertsen, som er leder i Bergverksmuseets venner, vil løfte fram Berg kommunes kulturhistoriske perler gjennom et museum eller senter som skal formidle denne historien.

På Skaland

."Vi som bor her har ikke sett verdien i disse teknisk industrielle kulturminnene og den rike bergverks-historien vi har, sier Berit Sivertsen i Bergverksmuseets venneforening og Trond Abelsen i Skaland Graphite som produserer grafitt av høy kvalitet til verdensmarkedet den dag i dag. Hør episoden i appen NRK Radio

Historisk arkeologi er når arkeologer graver i kulturlag som stammer fra historisk tid, fra vikingtiden til vår egen samtid. Men er det nødvendig med arkeologi fra perioder vi har skriftlige og andre kilder ? Nei, sa ofte historikerne, mens arkeologene forsøkte å forklare at gjenstander og funn fra arkeologien gir nye perspektiver på de skriftlige kildene. I Sverige, Danmark og mange andre land er dette ikke noe problem. Tvert imot undervises det i historisk arkeologi som eget universitetsfag og det er professorater og pensum som utvikler denne delen av arkeologien.

Men ikke i Norge.

I denne utgaven av MUSEUM møter vi flere av deltakerne på 10-års jubileet til foreningen «Middelalderarkeologer i Norge» som i begynnelsen av mars 2018 feiret sitt 10-års jubileum på Norsk Maritimt Museum. Vi får blant høre avdelingsleder i NIKU, Lise-Marie Bye Johansen fortelle om hvordan det var å grave senketunellen i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet og veteran Petter Molaug forteller fra utgravningene i middelalderbyen Oslo på 1970-tallet.

- Jeg har selv forandret mening, og det vet jeg mange historikere og andre arkeologer også har gjort, sier Axel Christophersen.

Det han sikter til er at historikere og arkeologer har nærmet seg hverandre også i Norge, i forståelsen av at når det er kulturhistorien og menneskenes hverdag man skal studere, så må arkeologi og historie samarbeide. – Vi graver hverdagen opp av bakken, kulturlagene fra de siste århundrene er vårt arkiv, sier Christophersen.

Med i programmet er arkeolog og forsker Øystein Ekroll fra Nidarosdomens Restaureringsarbeider, Axel Christophersen, professor i arkeologi ved NTNU, avdelingsleder ved NIKU og arkeolog Lise-Marie Bye Johansen, veteranarkeolog i Oslo, Petter Molaug og avdelingsleder hos Byantikvaren i Oslo, kunsthistoriker Morten Stige. Programleder Øyvind Arntsen. Programmet sendt første gang 17/3 2018. Hør episoden i appen NRK Radio

"Virkelighetens Sabeltann"

Uthavnene langs Agderkysten, fra Selør ved Lindesnes, via Skjernesund til Ny-Hellesund, var beryktede pirathavner i mer enn 150 år. Helt fra slutten av 1300-tallet, og særlig på 1400-tallet var den internasjonale piratvirksomheten organisert og støttet av datidens sterke politikere og finanshus. – Det var en svært urolig tid i Europa med både vanlige kriger og langvarige handelskriger mellom mange stater og handelsforbund, sier arkeolog og forfatter Frans-Arne Stylegar.

I sin blogg «Arkeologi i nord» har Stylegar publisert mange nye kilder og synspunkter på hvordan man kan tolke marinarkeologiske funn langs kysten. – Tidligere ble ofte skipsvrak fra 1400-tallet tolket som enkeltstående tilfeller, og man lette etter praktiske grunner for forliset. Men når man ser på kilder fra tyskland og hanseatiske brev og protokoller, får man ofte helt konkrete opplysninger om trefninger og rene sjøslag mellom handelsskip og pirater langs Agderkysten, sier Stylegar.

I MUSEUM forteller han og Skjernesund som eksempel på en beryktet pirathavn og nevner eksempler på blodige sammenstøt mellom hanseater og tyske pirater akkurat i disse farvannene. I programmet er det lokalhistoriker Svein Berge som viser rundt på øya, og vi ser blant annet på restene etter et kapell og en kirkegård som ble benyttet av sjøfarende i middelalderen. Vi får også en liten kikk inn i Gjestgiveriet i Skjernesund, som kan dateres tilbake til 1600-tallet.

Sendt første gang 10/3 2018. Programleder Øyvind Arntsen. Hør episoden i appen NRK Radio

Finnetunet på Svullrya i Grue er ett av stedene Norsk Skogfinsk Museum har sine samlinger. I MUSEUM i dag forteller direktør Dag Raaberg om den skogfinske historien i Norge, i del 2 av MUSEUMs reportasjeserie om skogfinnenes utvandring fra Finland.

- Rent teknisk, hvis vi snakker slektsforskning, er jeg litt mer finsk enn norsk, sier Raaberg. I 20 år har han spilt den skogfinske innvandreren Steffen Mullika i "Spillet om innvandrerne" på Finnetunet under Finnskogdagene. - Jeg spiller en av mine egne forfedre, for Steffen var en av de aller første av de 431 familiene som innvandret til Finnskogene på 1600-tallet. Og jeg er i familie med 24 av dem, sier Raaberg.

I MUSEUM forteller også Raaberg om hvordan den finsk-svenske språkforskeren Carl Axel Gottlund tegnet et nytt kart over "Westra Finnskogen" i 1823. - Det ble nesten opprør her den gangen, sier Raaberg, som forteller om hvordan et folkemøte forlangte at det skulle opprettes et nytt herred, med områder på begge sider av grensen, for å ta vare på den finske kulturen. - Men det falt ikke i god jord hos de høye herrer hos kongen i Stockholm, sier Raaberg.

Skogfinnene i Norge fikk status som egen, nasjonal minoritet i Norge i 1998. - Skogfinnene må ikke forveksles med den kvenske innvandringen til Finnmark, sier Raaberg. - Det er to forskjellige historier, to forskjellige, nasjonale minoriteter og to forskjellige kulturer. Selv om begge kommer fra Finland. I MUSEUM forklarer også Raaberg hva svedjebruk går ut på og hva en røykstue er. Raaberg forteller også litt om skogfinske, magiske symboler. Vi får også noen eksempler på skogfinsk, muntlig historie fra NRKs historiske arkiv. Sendt første gang i februar 2015. Programleder Øyvind Arntsen. Hør episoden i appen NRK Radio

Hafrsfjord har liksom blitt skjøvet litt i bakgrunnen av Stiklestad og Olav den hellige som startpunktet for Norges moderne historie. Men uten Hafrsfjord ikke noe Stiklestad, sier Torgrim Titlestad. Det er Harald Hårfagre som starter rikssamlingen i Norge og det er Hafrsfjord som er Norges fødestue, sier professor Torgrim Titlestad.

I MUSEUM forteller historiker Titlestad om de nye marinarkeologiske undersøkelsene som "Foreningen funn i Hafrsfjord" driver. Vi får også høre om hvordan Titlestad ser på både forhistorien til slaget og hvordan Harald Hårfagre som enekonge driver en utstrakt utenriks- og alliansepolitikk for å sikre rikssamlingen.

- Jeg er sikker på at Harald Hårfagre valgte seg Hafrsfjord som sted for slaget fordi dette var en av de viktigste "sjøborgene" i hele Sør-Norge. Kontroll her gir kontroll over de viktigste handelsveiene og var et glimrende utgangspunkt for herjinger vestover, sier Titlestad.

Også årstallet 872 var strategisk valgt, siden mange av Hårfagres fiender var med den store danske hæren som herjet i England på denne tiden. Det som sto på spill var en helt ny samfunnsorden i det norrøne Norge, sier Titlestad. Det gamle tingsystemet som hadde eksistert i forskjellige former siden Kristi fødsel ble nå skjøvet til side og erstattet med enekongedømme og monarki. – Det var som en revolusjon, sier Titlestad, som også forteller om hvordan det gikk etter slaget. – Kanskje finnes det belegg i en 1700-tallskilde for å si at Harald Hårfagre ble senil på sine gamle dager. Han ble over 80 år gammel og da han døde falt hans rike gradvis fra hverandre. En av sønnene, Eirik Blødøks, ble visekonge i York og Håkon den gode kom hjem fra England og gjeninnførte tingsystemet.- Det er verdt å merke seg at Håkon forsøkte å innføre kristendommen, men ble nedstemt på tinget. Det handlet om religionsfrihet, sier Torgrim Titlestad.

Sendt første gang 25/2 2018. Programleder Øyvind Arntsen. Hør episoden i appen NRK Radio