"Sejrens triumf" på Nationalmuseet i København var en utstilling hvor arkeologiske funn fra hele Norden ble samlet for å vise hvilken enorm påvirkning Romerriket hadde på folkeslagene i Skandinavia. Det var seniorforsker Lars Jørgensen som var ansvarlig for utstillingen i 2003 og i MUSEUM møter han den norske arkeologen Signe Kaland fra Bergen Museum. Tre tusen gravfunn fra 17 forskjellige museer ble vist på Sejrens triumf for å vise "arven fra Europa". Sendt første gang i januar 2004. Hør episoden i appen NRK Radio

På Himmelskiven fra Nebra vises hele bronsealderens verdensbilde i gull og dypgrønn bronse. Stjernetegn, astronomiske observasjoner, sol, måne og ikke minst selve himmelskipet er samlet på samme gjenstand. Ifølge arkeologen Flemming Kaul ved Nationalmuseet i København viser dette at en ny religion introduseres i Sør-Skandinavia omkring år 1600 før Kristus. Dette er første gang man ser skipet som et religiøst symbol, og dette settes i sammenheng med dekorasjoner på såkalte rakekniver fra samme periode. På disse bronsealderens ”konfirmasjonsgaver” ses forskjellige scener fra solens sykliske reise gjennom dagen og natten. Ved morgengry er det en fisk som først setter solen i sin bane. Et stykke oppe på himmelen kommer en rovfugl og spiser fisken. Fuglen fører solen videre til hesten, som leverer solen til skipet og trekker det til solnedgang. Da kommer slangen og overtar solen på dens reise gjennom natten og dødsriket før fisken igjen tar over. Disse symbolene er godt kjent fra Egypts solkult og er også utbredt i Midtøsten og i Orienten på akkurat samme tid. I programmet diskuterer Kaul og den norske arkeologen Lene Melheim utbredelsen av bronsealderens kosmologi og de kjennetegn vi kjenner fra gjenstander, helleristninger og dekorasjoner på funn. Blant annet åpner Melheim Oldsaksamlingens magasin for å vise fram halsringene av bronse som ble funnet på Lunner i Oppland på 1920-tallet. Der bekreftes ornamentikken fra Danmark og viser at solkulten fra Himmelskiven også var kjent i vår del av Skandinavia. Sendt første gang november 2005. Hør episoden i appen NRK Radio

Midt på 1600-tallet fikk en ung student fra Skånevik i Sunnhordland et ærerikt oppdrag direkte fra Kong Christian IVs hoff i København. Han skulle reise rundt i Norge for å samle inn så mange spor av Norges historie som mulig, Runeinnskrifter, ,opplysninger om gamle hus, skisser av gravhauger, stenfigurer, manuskripter,- alt som kunne sendes til hovedstaden og samles i kongens kunstkammer. Studenten het Jonas Andersson og hans oppdragsgiver ved hoffet var kongens livlege Ole Worm. Disse to er det som har startet Nordens første museum og fylt det med verdifulle, historiske gjenstander fra Norge. I MUSEUM går magister Øystein Ekroll og programleder Øyvind Arntsen på jakt i Nationalmuseet i København for å finne igjen noen av de antikvitetene som ble samlet inn på 1600-tallet. Sendt i november 2006. Hør episoden i appen NRK Radio

I det gamle Folkets Hus i nordenden av Storgata i Tromsø, i et flott restaurert trehus , opprinnelig Daniel Macks privatbolig fra 1838, ligger Perspektivet Museum. Det er ett av Norges aller yngste museer, som kom i full drift her i 2002. På den korte tiden siden starten har Perspektivet markert seg med friske og sterke utstillinger som setter spørsmålstegn ved hva samtidshistorie egentlig er. ”Untermensch”, ”Tromsø Rocke”, ”In Cod we trust” og ikke minst ”Flytende russisk” har skildret dagligliv og mangfold, holdninger og forutinntatte oppfatninger på en måte som til fulle har oppfylt Perspektivets ønske om å skape debatt, undring, nysgjerrighet og dialog. – På overflaten kan Tromsø se ut som en liten landsby i nord, men det vi ser er en hektisk gryte med holdninger og mennesker fra hele verden og ulike kulturer og verdensbilder som brytes mot hverandre, sier direktør Astri Fremmerlid. Sammen med konservator Marianne Olsen forteller hun om hvordan Perspektivet laget utstillingen ”Flytende russisk”, om besøk hos russiske sjøfolk og fiskere på trålerne i havna i Tromsø og også hvordan de oppsøkte deres familier i boligblokkene i Murmansk. Bilder, intervjuer og nyhetsinnslag kobles sammen med den gamle Pomorhistorien, handelen med Russland før den russiske revolusjon. I 2010 fikk Perspektivet og Marianne Olsen Gandhi-stipendet av kulturminister Anniken Huitfeldt for å arbeide med et nytt prosjekt om religiøse fellesskap. – Alle snakker om religion som noe som splitter, men vi vil forsøke å se om religiøs tro også kan bygge bro mellom forskjellige grupper, sier Marianne Olsen. – Samtiden er en tid med alle tider i seg. Vi tar utgangspunkt i vår egen tid og stiller det i perspektiv. Da er det historiske bare ett av flere perspektiver, sier Astri Fremmerlid. Sendt i NRK P2 lørdag 22/1 og søndag 23/1. Hør episoden i appen NRK Radio

I dag er det Visby med sin mektige ringmur og middelalderby som er Gotlands verdensarv. Men bare noen få mil syd for Visby ligger en liten landsbygrend med noen få hus som skjuler en historisk gåte. På de flate slettene der finnes en stor, halvsirkelformet voll av rullestein. Vollen er minst seks-syv meter bred og løper i en kilometers lengde i en halvsirkel rundt det som i dag er flat beitemark. Radiusen i halvsirkelen er 600 meter, og det gir et område som tilsvarer store deler av middelalderbebyggelsen i Visby. Bare ruinene etter et kastell, som en gang var et 15 meter høyt tårn og det gotiske koret til en kirke som aldri ble bygget, røper at det en gang lå en middelalderbosetting her som konkurrerte med Visby i størrelse og betydning. – Vi tror vi er i ferd med å løse gåten, sier arkeolog Christoph Kilger fra Høyskolen på Gotland. Sammen med Johan Norderäng leder Kilger et utgravningsprosjekt som har påvist flere husstrukturer og gjort en rekke funn innenfor det som kan ha vært en bymur på 1100-tallet. – Hele Gotland var et handels- og produksjonssentrum i overgangen fra vikingtid til middelalder, men da Hansaen overtok Visby ble det konflikter og borgerkrig på Gotland, sier Kilger. Det var Visby som ”vant”, og Västergarn forsvant etter hvert i glemselen. I MUSEUM forteller Kilger og Norderäng om flere av de arkeologiske funnene som er gjort i Västergarn, blant annet en bit av granatglimmerskifer som stammer fra en kvernstein fra Hyllestad. – Funnmengdene er så store og kvaliteten så høy, at hadde slike funn blitt gjort i fastlands-Sverige eller i Norge for den saks skyld, så ville man ha sagt at dette var en kongsgård. Men her på Gotland er slike funn helt vanlige, sier Kilger.

Sendt første gang lørdag 15.januar 2011. Hør episoden i appen NRK Radio

Det var nærmere 500 tyske krigsfangeleire i Norge under Annen verdenskrig og de fleste er godt dokumentert. Men i den lille bygda Laksevatn syd for Tromsø lå en russerleir som inntil nylig var helt ukjent for de fleste.

I november 1944 ville tyskerne bygge en vei fra Ullsfjorden til Balsfjord over eidet ved Laksevatn. Kanskje var det meningen å anlegge en jernbane i den fire meter brede veitraseen, for å transportere gods og kanoner i tilbaketrekningen mot Tyskland. Den seks kilometer lange veien synes godt i terrenget den dag i dag. Det som inntil nylig var nokså ukjent for de fleste, var at det ble bygget en leir for russiske krigsfanger på gården Fossheim i Laksevatn. Helt opp til 500 russere var internert der for å arbeide på veien. – Under arbeid med en helt annen sak, kom jeg over et fotoarkiv i Sverige, sier lokalhistoriker og pensjonert orlogskaptein Leif Arneberg. Det viste seg at den svenske fotograf Sven Hørnell, som reiste sammen med norske politistyrker og en undersøkelseskommisjon i dagene etter frigjøringen, kom til russerleiren i Laksevatn. – Hørnell tok åtte bilder, fantastiske glimt inn i livet i leiren, og de bildene har vi nå fått til utstillingen ”Bak piggtråden” på Tromsø Museum, sier Arneberg. I motsetning til de fleste andre fangeleire, hvor det var strengt forbudt for lokalbefolkningen å ha kontakt med fangene, la tyskerne opp til en mer åpen holdning i Laksevatn, sier Arneberg. Under arbeidet med utstillingen viste det seg at mange i bygda hadde tatt vare på trearbeider og andre gjenstander russerne laget i leiren og som de byttet mot mat og klær. – Det var til og med en russisk skredder som fikk lov til å reise rundt i bygda og ta oppdrag, sier Arneberg. I MUSEUM møter vi også Ernst Efraimsen som bor på Fossheim. – Etter krigen fant vi både våpen og ammunisjon som tyskerne hadde gravd ned, og jeg lekte ofte med ”russerleker” som liten gutt, sier Efraimsen.

Sendt første gang lørdag 8.januar 2011. Hør episoden i appen NRK Radio

Den 12. september 1165 kom en dråpe av Kristi Blod til den nye domkirken i Nidaros, ifølge islandske kilder. Dette var et sjeldent relikvie som i tillegg til det flotte Olavsskrinet ga Nidarosdomen status som en av de viktigste pilgrimskirkene i hele Europa. – Dette var midt i korstogstiden, og det er jo ikke helt usannsynlig at fingerringen av gull hvor blodsdråpen var gjemt i en krystall, kunne ha kommet direkte fra Jerusalem, sier Øystein Ekroll. Det er kjent at også en splint fra Jesu kors, som Sigurd Jorsalfar fikk i Jerusalem, til slutt kom til Nidaros på 1200-tallet. – Til sammen vet vi at det var 24 relikvier som ble oppbevart i sine repositorier i sidekapellet, sier Ekroll. Hvert relikvie hadde sine festdager, med prosesjoner og korverk. Også Kristi Blodsdråpe fikk sitt eget officium, en messe, men i likhet med alle de andre kiorverkene og selve relikviene gikk alt tapt i reformasjonen. Men for noen få år siden fant musikkviteren Gisela Attinger 10 sider av et manuskript i Nasjonalbiblioteket i København. Pergamentet var gjenbrukt som innbinding til et regnskap, men på baksiden var både noter og tekst til Fingergullofficiet. – Ikke bar er manuskriptet et relikvie i seg selv, det et er også en av de aller eldste, norske komposisjoner vi kjenner til, sier professor og sanger Robert Hankeln. Han gir MUSEUMs lyttere et lite eksempel på ”lyden av middelalderen” ved å synge to av bønnene fra Fingergullofficiet.

Programmet ble sendt første gang 26/12 2004. Med Roman Hankeln, Gisela Attinger, Audun Dybdahl og Øystein Ekroll. Boken om Fingergullofficiet heter The Nidaros Office of the Holy Blood, Tapir Academic Press, 2004, utgitt av Senter for middelalderstudier i Trondheim. Hør episoden i appen NRK Radio

På en liten holme i Mjøsa ligger ruinene etter en middelalderborg som på 1200-tallet reiste seg 25 meter i været med tykke steinmurer. Hvor mye er det igjen av denne mektige borgen i dag ? I MUSEUM får du historien om kastellet på Steinsholmen , fortalt av Tor Sæther og Tom Haraldsen i et program fra januar 2009.

”Kongen lot bygge en borg på holmen ved Ringsaker kirke”, skriver Snorre i Håkon Håkonsons saga. Mye tyder på at byggeåret må ha vært 1234, ifølge konservator og arkeolog Tor Sæther fra Domkirkeodden. Da skrev nemlig Hamarbiskopen et sint brev til Paven om kongens nye borg. Det var sterk rivalisering mellom kirke og kongemakt, og biskopen hadde sin egen befestning med kastell og væpnede menn på Domkirkeodden. Steinsholmen ligger like syd for Mjøsbrua, bare 50 meter fra Mjøsas østre bredd. Det er ikke mange som kjenner til ruinene, men det er fortsatt steinmurer på opp til 2 meters høyde og halvannen meters bredde. Restene etter grunnmuren måler 18 ganger 20 meter og ifølge Tor Sæther har kastellet vært minst 25 meter høyt, bygget etter modell fra europeiske tårnborger. – Her hadde kongen en garnison som kunne kontrollere mye av ferdselen både til lands og til vanns i hele distriktet, sier Sæther. Den militære bruken av festningen opphørte etter borgerkrigen på 1200-tallet, og i Magnus Lagabøters Hirdskrå fra 1273 går det fram at Mjøskastellet ble brukt som statsfengsel. I moderne tid har de sjeldne borgruinene ligget i fred. Bortsett fra en amatørmessig utgravning i 1880-årene har lite vært gjort for å ta vare på denne spesielle delen av Norsk og Skandinavisk ruinhistorie. – Dette er en av de best bevarte hemmelighetene blant norske fornminner, sier Tor Sæther. Hør episoden i appen NRK Radio

En liten samling klipp fra noen av MUSEUMs juleprogrammer markerer programmets 10-års jubileum julen 2010. Innholdet spenner fra "norske ikoner" - Høysetetavlene fra 1700 og 1800 tallet, via et kristens kors-smykke fra 900-tallet funnet på Mjøsas bredd til julegatene i Leipzig, emigrantbrev fra 1800-tallets Amerika og skolesamisk laud i Neiden. Og ikke å forglemme : Norge og verdens (?) eneste nisseskjelett, presentert av Ann Karin Hufthammer og Gunnar Langhelle på Bergens Museum. Hør episoden i appen NRK Radio

Den anglikanske St.Edmunds kirke øverst i Møllergata var dronningens britiske tilfluktssted og er i dag som et minnested for Dronning Maud. I MUSEUM møter vi forstander Sigrid Kvaal og dronningens biograf, Tor Bomann-Larsen. Sendt første gang julen 2007.

I 1883 ble den anglikanske St.Edmunds kirke bygget øverst i Møllergata i Oslo. Der har den lille teglkirken ligget siden, som en miniatyrkatedral klemt inne mellom moderne kontorbygg. Dette ble Dronning Mauds britiske tilfluktssted i hele perioden fra 1905 til hennes død i 1938. Et stort relieff i hugget marmor, utført av Betsy Gude Schirmer og gitt av Kong Haakon, gir kirken preg av et minnested for den britiske prinsessen og norske dronningen. To store messinglysestaker og et kors i messing prydet med rav er en personlig gave fra Maud etter kroningen i 1906. Også et relieff av dronningens far, Kong Edward VII og hennes søstre, dronning Aleksandra og prinsesse Victoria er gitt av Maud til kirken. – Det fortelles at kongeparet spaserte ned til Stortorvet fra Slottet, og så gikk kongen inn i Domkirken og dronning Maud fortsatte opp Møllergata og hit til St.Edmunds, sier forstander Sigrid Kvaal. – Dronning Maud var helt og fullt en privat person, det insisterte hun på, sier forfatter Tor Bomann-Larsen som forteller om dronningens forhold både til kirken her i Oslo og hennes mange opphold på Sandringham og Appleton House i England. Blant annet forteller Bomann-Larsen om dramaet da kongeparet måtte beordres hjem til jul i desember 1906. Hør episoden i appen NRK Radio