Først i 1985 fikk musikkprofessor Hella Brock tillatelse fra myndigheten i det vaklende DDR til å reise til Norge for å studere Edvard Griegs musikk. Ti dager ble innvilget, men det ble starten på 20 år med intens lobbyvirksomhet for Edvard Grieg i Leipzig. Grieg kom til Konservatoriet i Leipzig 15 år gammel. Han ble der tre år, og kom ofte tilbake til vennen Max Abraham i Peter Verlag. Edvard og Nina Grieg hadde to rom i tredje etasje i Talstrasse 10, og der bodde de i lange perioder i musikksesongene helt til Edvard Griegs død i 1907. Her spilte også Grieg mange av sine klaverstykker for første gang, her instrumenterte han Peer Gynt-suitene, og her traff han Johannes Brahms og Peter Tsjaikovsky blant mange andre personligheter. Leipzig var Griegs andre hjem, og i dag er musikkrommet i Peter Verlag restaurert med støtte fra private sponsorer og blir brukt som samlingssted for Edvard Grieg Foreningen. Primus motor er utrettelige Hella Brock, født 1919. Hennes siste bragd er å få en stor allée i en park oppkalt etter Edvard Grieg. neste mål er en byste og en internasjonal konferanse i 2008.

Programmet, som ble sendt første gang julaften 2006, starter med en vandring i Leipzigs julegater og inn i St.Nicolaykirken. Hør episoden i appen NRK Radio

”My dear brother, jeg bor hos en tullebarbukk og fikk vassgrøt til julaften. Jeg kjører et team på to hester på farmen her for board, kost og losji”. Slik begynner et av de brevene en norsk utvandrer skrev hjem fra North Dakota i 1873. Andre brev forteller om en ung jente som i 1886 feiret julen i Cedar Falls sammen med danske innvandrere. En annen forteller i 1916 om hvordan de sliter med å lære seg det amerikanske språket på kurs om kveldene. I MUSEUM leser direktør Knut Djupedal på Norsk Utvandrermuseum fra mange av de julebrevene fra Amerika som er tatt vare på i arkivet. Vi besøker også en liten, hvitmalt trekirke fra Oak Ridge, 1896, flyttet og gjenoppført på utvandrermuseet. Pengene til flyttingen kom fra en norsk-amerikaner fra Stange som ble milliarder i Las Vegas. Musikken i programmet er autentisk norsk folkemusikk slik den ble spilt i de skandinaviske miljøene i Minnesota i tiden rundt forrige århundre. Blant andre Leonard Finseth, født 1911 i Clearwater, Wisconsin spiller norske melodier slik hans foreldre hadde tatt dem med seg fra Trondheim. – Likheten mellom de første, norske utvandrerne til Amerika og de moderne innvandrerne til Norge er slående, sier Knut Djupedal. De sendte hjem penger, var religiøst konservative og holdt sammen i etniske, lukkede grupper. Mer enn tretti prosent vendte tilbake, sier Djupedal, som mener at tilbakevandringen fra Amerika har betydd mye for det moderne Norge.

Musikken i programmet er hentet fra Utvandrermuseets arkiv . Vi hører blant andre Leroy Larson and the Minnesota Scandinavian Ensemble. Sendt første gang julen 2004. Hør episoden i appen NRK Radio

Et mannsansikt som rekker tunge, en annen som trekker seg i skjegget. På 1000-tallet var dette ensbetydende med død og fortapelse, pinsler og synd. Skjegg var det bare hedninger, jøder og muslimer som hadde i tidlig middelalder, og særlig i Norden. Selve ordet barbar er avledet av ordet for skjegg. På de første steinkirkene i Norge står disse ansiktene og griner mot de besøkende som en alvorlig advarsel om hva som venter hvis ikke de hedenske skikkene ble endret.

I MUSEUM forteller doktorgradsstipendiat Kjartan Prøven Hauglid om skjeggtrekkere og andre romanske steinskulpturer på kirkene i Hedrum og Tjølling. I tillegg går Hauglid og 10 andre middelaldereksperter gjennom det spennende kirkeinventaret på et ”grubleseminar” med mange spørsmål og få svar. Vi får høre om hvordan Madonnafiguren i tre ble skåret om og fikk ny ”look” etter motesvingninger på 1400-tallet. Både hårfrisyre og klesdrakt på Jesus og Maria ble forandret etter tidens smak. Grublerne forteller om dødens ritualer i krysningen mellom katolisisme og reformasjon, og vi får høre campanolog Terje Groot demonstrere lyden av 1100-tallet fra klokketårnet. På "grubleseminaret" møter vi Kjartan Prøven Hauglid, Morten Stige, Kristine Kolrud, Kristin Bliksrud Aavitsland, Elisabeth Andersen, Karl Gervin, Øystein Ekroll og camanologTerje de Groot. Dette programmet ble sendt første gang i januar 2010. Hør episoden i appen NRK Radio

På Gotland er det ikke så mange helleristninger, men til gjengjeld ligger det flere hundre bronsealderskip som steinmonumenter rundt i kulturlandskapet. Også noen av de berømte bildestenene fra vikingtiden kan man fortsatt finne på sine opprinnelige steder.

Skipet, som en helt konkret ting, til frakt av mennesker og dyr, fra bronsealderens padlekanoer via jernalderens roskip og til vikingtidens første forsøk med råseil og rigg, har alltid preget Gotlands historie. På de store bildesteinene, som sto i hundretall utover langs oldtidsveiene og på gravfelt fra de første hundreårene i vår tidsregning, var skipet i alle dets former det viktigste motivet. Blandet med en rik bildeverden av mytiske figurer og fortellinger fra åsatroen. Skipene gikk ikke bare til vanns, de var også de dødes transport til dødsriket. Ennå står det nesten 900 skipssetninger fra bronsealder og jernalder som steinmonumenter i Gotlands kulturlandskap. Fra store skip, opptil 26 meter lange, til skipssetninger hvor mange skip i stein seiler i en tett konvoi, en armada med sin last av døde mennesker på vei til en mytologisk havn som er ukjent for oss i dag. – Men vi kan undres over hva de tenkte og mente, og vi kan reflektere over i hvor stor grad skipet preget både det praktiske og det religiøse, sier professor Einar Østmo. I MUSEUM tar arkeolog Per Widerstrøm fra Gotlands museum lytterne med til flere steder utenfor allfarvei i Gotlands kulturlandskap, for å fortelle om disse bemerkelsesverdige fornminnene. - Jeg tror skipet betydde like mye for bronsealderens mennesker som bilen gjør for en Stocholmare i dag, sier Widerstrøm. – Det betydde mye mer, sier Einar Østmo. Steder MUSEUM besøker : Stor skipssetning ved Gannarve, armada av små bronsealderskip ved Rannarve og bildesteinene ved Änge i Butle. Sendt første gang lørdag 11.desember 2010. Hør episoden i appen NRK Radio

På noen sjeldne helleristninger og i figurene på de flotte bildestenene på Gotland kan vi følge utviklingen fra padlekanoer via jernalderens ro-skip til vikingtidens store råseil. Med professor Einar Østmo som guide går turen i MUSEUM i dag til Dalbo i Bærum og til Visby på Gotland.

Enkle skinnbåter må ha vært i bruk allerede i steinalderen langs norskekysten, men hvordan skjedde utviklingen av båt- og skipskonstruksjonene fra bronsealderen og fram mot vikingtid ? Når ble padleårene byttet ut med årer ? Det førte til at båtenes rekkevidde ble mye lenger, farten økte og man kunne bygge større båter . – Alt dette hadde stor betydning for samfunnsutviklingen og kontakten med resten av Europa, sier professor Einar Østmo som tar med MUSEUMs lyttere til det eneste kjente sted i Norge hvor man kan se denne utviklingen hugget inn i fjellet. På to helleristningsfelt ved Dalbo i Bærum er både padlekanoen av Hjortspringtypen og en helt annen skipstype hugget inn i fjellet noen hundre meter unna. – Dette er den eneste helleristnings-båten med årer jeg kjenner til i Norge, sier Einar Østmo. Årene kommer i de første hundreårene av vår tidsregning, men hva med seilet ? Når kommer det ? - Da må vi til Bildstenshallen på Gotland, sier Østmo, som viser fram flere av de mest kjente skipsbildene i hele Norden. I Bildstenshallen i Visby finner vi igjen roskipet fra Dalbo, men får også se de aller første bildene av vikingskipenes råseil. Detaljerte figurer viser både hvordan seilene ble laget og ikke minst hvordan datidens sjøfolk håndterte skjøter og rigging. – Selv om man hadde kjent til seilet i mange hundre år, er det gåte i seg selv at man ikke begynte å rigge båtene på denne måten før utover mot 800-tallet, sier Østmo.

Sendt første gang klørdag 4. og søndag 5.desember. Hør episoden i appen NRK Radio

Kort ekstraprogram. Den opprinnelige Stortingssalen var et av auditoriene i Christiania Katedralskole. Der møtte kronprins Karl Johan de valgte representantene og der foregikk mange viktige avstemninger før den nye Stortingsbygningen sto ferdig i 1866. Inspirert av rene linjer fra antikken og et fargevalg i lyse toner, avviker den opprinnelige salen så mye som overhodet mulig fra de tunge, røde fargene og den nasjonalromantiske stilen med dragehoder og ornamenter. Det er Torgeir Kjos og Olav Aaraas som forteller om den originale Stortingsssalen på Norsk Folkemuseum. Se også programmet "Bak stengte dører på Folkemuseet" Hør episoden i appen NRK Radio

Med lommelykt og famlende skritt går turen i MUSEUM innover i de stengte salene i Bysamlingen på Norsk Folkemuseum. Sju tusen kvadratmeter museumsutstillinger med norsk kulturhistorie har vært låst for publikum i 20 år.

Folkemuseum. – Vi håper på tilstrekkelige bevilgninger senest i 2012, slik at vi kan åpne til 200 års jubileet for Grunnloven, sier direktør Olav Aaraas. Som foreløpig ser at oppmerksomheten rundt tilstanden til en av Norges største og flotteste kulturhistoriske samlinger har druknet i diskusjonen om de andre, store museumsplanene i hovedstaden. Da Bysamlingen åpnet til det forrige Grunnlovsjubileet, i 1914, var det under stor jubel og feiring som et løft for kulturnasjonen Norge. Hele sju tusen kvadratmeter med unike interiører fra bygårder i Oslo, både de store bypaléene til de rikeste patrisierfamiliene i Christiania på 1700-tallet og eksempler fra landet utenfor hovedstaden ble samlet inn og nøyaktig satt opp i Bysamlingen. Møbler, tapeter, komplette takdekorasjoner, malerier og utsmykninger pluss hele den opprinnelige Stortingssalen fra tiden før Stortinget ble bygget fant sin plass i det som ble sett på som datidens flotteste utstilling. – Det er viktig å se sammenhengen mellom Bysamlingen og folkekunsten, sier utstillingskoordinator Torgeir Kjos. – De europeiske kunst- og kulturstrømningene kom først til byene og fant etter hvert veien ut i folkekunsten. I MUSEUM åpnes dørene til salene som har vært stengt siden 1994, og vi får høre om den legendariske direktør Hans Aall, gå gjennom sommerstuen på Smedbråten, som var tobakk-Andresens sommerhus på Bygdøy, besøke kapteinsrommet og visitasstuen til en av de rikeste Christianiafamiliene midt på 1700-tallet. Programmet sendt første gang 27/11 2010. Hør episoden i appen NRK Radio

Den største revolusjon som noen gang har skjedd i menneskehetens historie. Det er overgangen fra jakt og sanking til å dyrke jorden. Da dette skjedde over hele Europa for fem tusen fire hundre år siden vokste det fram store anlegg for dødekult og fruktbarhet. Palisadevegger på mange hundre meter med små innhegninger foran, symbolske plogfurer og store groper med brente bein av mennesker og dyr, redskaper, såkorn. I MUSEUM kan være med til det flotteste av disse anleggene. Det lå ved Sarup på den danske øya Fyn. Med overinspektør Niels H Andersen fra Moesgaard Museum ved Århus. Sendt første gang lørdag 20/11 2010.

Fire meter høye eikestokker, plassert tett som en plankevegg i en lengde på nesten 600 meter, rammet inn det enorme Sarupanlegget på Fyn da det sto ferdig en gang midt på 3000-tallet før Kristus. – Jeg ser for meg en stor, tom plass, omtrent som et stadion hvor det ikke sparkes fotball, sier arkeolog Niels H Andersen, som har arbeidet med yngre steinalder og Sarup siden 1971. Utenfor palisadene var det små innhegninger og dype groper, omtrent som symbolske plogfurer. Og det var i disse gropene man la ned biter av menneskebein og dyreknokler, oppbrukne leirkrukker og brent såkorn, sier Andersen. Han har regnet ut at det må ha tatt mist 100 tusen arbeidstimer å bygge dødeanlegget. Et arbeid flere hundre mennesker må ha arbeidet med i månedsvis. – Og når alt sto ferdig har hele seremonien bare vært en eneste handling. Så lå anlegget øde i 200 år før man brukte det en siste gang, sier Andersen. På Moesgaard Museum ved Århus ligger det flere hundre tusen registrerte funn fra Sarup, blant annet store mengder skår av traktbegerkeramikk. – Alle bitene er like store, de ble ikke knust, men brukket opp i biter som ble lagt ned på bestemte steder, sier Andersen, som også tar med MUSEUMs lyttere til selve Sarupplassen på Fyn. - Slike anlegg er det funnet flere hundre av i hele Europa, fra Frankrike til Belgia, Tyskland, Storbritannia og Polen. – Disse anleggene ble brukt for å skape ”teamwork” og samle familiegrupper som gjennomgikk menneskehetens største revolusjon, - overgangen fra jeger og sanker til bondens bofaste liv, sier Andersen. Hør episoden i appen NRK Radio

Flere trailerlass med norske bondeantikviteter og rikelig med snusdåser, ølseidler og blanke våpen blir i disse dager registrert og undersøkt på Norsk Folkemuseum. Det handler om tilbakeføringen av den norske samlingen fra Nordiska Museet i Stockholm i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang 13/11 2010.

Da grunnleggeren av Nordiska Museet i Stockholm, Alfred Hazelius, reiste rundt i Gudbrandsdalen og andre bygder for å kjøpe opp bondeantikviteter på slutten av 1800-tallet, våknet også den norske museumstanken. Det var slik Anders Sandvig fikk idéen til Maihaugen, og også Norsk Folkemuseum og De Heiberske samlinger kom i gang på denne tiden. – Det Hazelius gjorde var egentlig en positiv ting, han var en ekte skandinavist, sier direktør Olav Aaraas på Norsk Folkemuseum, som nettopp har tatt imot den siste sendingen i tilbakeføringen av tusenvis av gjenstander fra Stockholm. – Når vi er ferdig med registreringen håper vi å deponere mange av de tilbakeførte gjenstandene også i andre, norske museer, sier Aaraas. I MUSEUM viser konservatorene fram en rekke gjenstander, blant annet en unik ølbolle i tre, rikt dekorert med portretter, tekst og tablåer, malt av Thomas Blix på gården Vinje i Telemark i 1713. – Her har vi starten på norsk rosemalingskunst, sier utstillingskoordinator Torgeir Kjos. Rundt bollens kant står innskriften : Den som dricker vel, han sofer vel. Den som sofer vel, han synder ikke. Den som ikke synder, han er salig. Derfor er den som dricker vel også salig. Vi møter også Jan Romsaas og Frederikke Lysgård som trekker fram snusdåser, ølkrus, våpen og inventar fra 1600 og 1700-tallet på den norske landsbygda. Blant annet sverd og økser som kan ha vært brukt av de skotske leiesoldatene som falt ved Kringen i 1612. – Vi legger de nye gjenstandene fortløpende ut med tekst og bilde på Digitalt museum, sier Lysgård. Hør episoden i appen NRK Radio

Langt inne i Østfold dype skoger ligger noen av norsk arkeologis best bevarte hemmeligheter. Hellekistene er vakre gravmonumenter av stein, reist i de siste hundreårene av steinalderen, for fire tusen år siden. I MUSEUM forteller professor Einar Østmo om hvordan de ble både oppdaget og gjenoppdaget.

En sommerdag i 1909 kom den berømte professor Gabriel Gustafson med dampbåt til Tolsby ved Stora Le i Østfold. Han hadde nettopp gravd ut Osebergskipet, og nå ville han lete etter en ny sensasjon i norsk arkeologi, - steinalderens hellekister. Denne typen gravmonumenter fra de siste hundreårene av steinalderen, for omtrent fire tusen år siden, finnes i overflod både i Sverige og Danmark. Men ikke en eneste en var kjent i Norge da Gustafson gikk i land i Aremark. Det tok bare noen få år, så hadde både Gustafson og andre berømte norske arkeologer fra pionertiden, A.W. Brøgger og Helge Gjessing, påvist opptil fire hellekister i Aremarks skoger. – Det er de store sjøene, som strekker seg langt inn i Sverige og fortsetter på norsk side av grensen, som er forklaringen, sier professor Einar Østmo. – Sjøene var steinalderens ”motorvei”, ferdsel med båt gjorde det lett å holde kontakten over store avstander, og det er helt tydelig at folkene som bodde her i yngre steinalder var en del av den svenske og danske kulturutbredelsen på denne tiden, sier Østmo. Etter en stund gikk hellekistene i Aremark i glemmeboken, helt bevisst, ifølge Østmo. – Brøgger mente at dette var en ”fremmed innflytelse”, siden kulturen så åpenbart kom fra kontinentet, og norsk arkeologi var ganske nasjonalistisk i førkrigsårene, sier Østmo. Det skulle vare helt til 2000-tallet før hellekistene i Østfold ble gjenoppdaget og gravd ut på nytt. I regi av Kulturhistorisk Museum var det arkeolog Einar Østmo som da undersøkte funn både ved Kollerød og Lund i Aremark og Volen i Marker. Fra før er funnet på Aspestrand og Fange godt kjent. – Dette er en viktig overgangsperiode i norsk kulturhistorie, sier Østmo, som i MUSEUM forteller om hvordan jordbruk og bosetting slik vi kjenner det i dag, ble etablert nettopp i denne fasen. Hør episoden i appen NRK Radio