Document.no

Noen hendelser slår ekstra sterkt. Ransakingen av Rudy Giulianis hjem og kontor og hjemmet til Victoria Taensing var en slik hendelse. Charles Ortel var tydelig sjokkert over å høre at også Taensings hjem var ransaket. Han er personlig venn av henne og ektemannen Joe diGenova, begge med lang tjeneste som statsadvokater. Når FBI går etter slike mennesker med ransakinger sier de at det er åpen krig.

Vi gjør oss noen tanker: I et samfunn med meningstyranni, slik det er blitt i USA, vil uventede hendelser ha uventede konsekvenser.  Ingen vet hva som vil skje når man åpner den ene luken etter den andre og krysser grenser man tidligere har holdt seg innenfor.

Det gjelder også i Norge. Likvideringen av en kvinne i en bil på Frogner i Oslo viste seg å være enda verre enn vi først fikk høre. En norskpakistaner som var blitt dømt til å betale 12 millioner til et ektepar, velger å skyte den han skylder penger, som om det vil løse noe som helst. Det er en total mangel på impulskontroll og vi har sett det gjentagende ganger. Det skremmer vannet av folk. Mediene vil ikke ta opp de bakenforliggende årsakene, men folk tenker sitt. Nå har VG tynet Tom Hagen-saken i over ett år, den er mystisk, men ut fra helt andre kriterier enn dette drapet som har med hva som skjuler seg i det nye Norge.

Det samme gjentar seg i både Sverige og Danmark. Hva kan vi lære?

Charles Ortel bor i New York. Han forteller om en by i forfall. De velstående flytter, kriminaliteten eksploderer og søppelet flyter, slik at det blir en nedadgående spiral.

Men er det ikke noe av det samme som skjer med Oslo når Marie Lan Berg har fått holde på å fjerne p-plasser og sperre gater. Butikker forsvinner og byen dør. Sentrum kommer ikke til å være like grom for single når Lan er ferdig med den.

Det samme gjentar seg i by etter by, men venstresiden vil ikke lære.

Alle  vet nå hva meningstyranni er, for vi har det rundt oss hele tiden og er gradvis blitt vant til det. Vi inngår små og store kompromisser. Men i USA er det ute av kontroll og der er det nå over i en ny fase: Tyranni.

Hva mener vi med det? Jo, når politiet kommer på døren med en ransakingsordre og snur opp ned på alt du har, så har samfunnet gått over i et nytt stadium. Det var også det Tucker snakket om i natt.

For amerikanere med historisk bevissthet betyr dette noe spesielt: USA ble grunnlagt i opposisjon til tyranni og det gjorde at amerikanerne måtte utkjempe en frihetskamp. Først forlot de sensur og menngstyranni i Europa. Når de hadde etablert seg i tretten delstater hadde de ikke til hensikt å innordne seg et nytt tyranni.

Onsdagens politirazzia mot Trumps personlige advokat, Rudy Giuliani, og advokat Victoria Tensing, markerte et nytt skille i USAs vei mot tyranni. Tucker var helt enig. Det var også hans toppoppslag, foran Bidens tale.

Vi er glade for å være synkrone med noen av USAs beste journalister. Ellers ville ikke våre ord hatt vekt.

Venstresiden trivdes best da den var i opposisjon. Nå sitter den med makten og da blir svakhetene synlige. Venstresiden klarer ikke dialog, selv om den bygger hele sitt selvbilde på godhet. Dialogen gjelder bare så lenge de andre mener det samme som dem. Når de møter helt andre synspunkt og ideer, kortslutter de.

I USA er dette mest akutt. Det er mange og lange linjer som har vokst frem og nå eksploderer i et ønske om å rense samfunnet for farlige ideer og bærerne av dem.

Utviklingen i USA gjør at vi klarere ser hva som har vært venstresidens prosjekt her hjemme: Å stenge ned og ekskludere høyresiden som illegitim.

Dette gir nestleder ved C-Rex-senteret Anders Ravik Jupskå et eksempel på i et intervju med Frifagbevegelse.no. Jupskås sier ikke noe annet enn det man sa etter 22. juli i 2011. Men tiden som har gått har gjort noe med budskapet. Det har stått på stedet hvil, mens verden er gått videre.

Dette er det nye ytre høyre: Høyt utdannet, godt voksen og med god inntekt

Jupskås lever av å manipulere ord, men i spørsmål som er så alvorlig som høyreradikalisme og høyreekstremisme, har man krav på dokumentasjon og begrunnelse. Jupskås leverer ingen av delene. Han kommer bare med insinuasjoner: Tankegodset fra alternative medier har fått oppslutningen om høyreradikale ideer til å øke. Ingenting om den sosiale og politiske utvikling i samfunnet. Det er som om disse mediene befinner seg i et lufttomt rom og kun henter ideene ut fra eget bryst.

Hva går de forresten ut på? Det får vi ikke vite. Bortsett fra ett spørsmål:

I en foreløpig upublisert undersøkelse fra C-Rex Senter for ekstremismeforskning, kommer det fram at om lag 10 prosent av den norske befolkningen er helt enig i påstanden «Muslimer ønsker å ta over Europa», forteller han.

Er dette spørsmålet dekkende for om man er høyreekstrem? Da har ikke C-Rex fulgt med i timen.  Da er det ikke rart at man ser høyreradikalisering bre seg.

Man tar et mistenkeliggjørende spørsmål som dekker over hva det referer til: En bekymring for en total omforming av Norge. Det er litt samme rolle som kritisk raseteori og systemisk rasisme har i USA.

Men vi merker oss at norske medier og akademikere unngår å snakke om hvor ekstreme Demokratene og mediene er blitt. Her ligger et ubehagelig veivalg og venter.

Vi hører lite om den tiltagende sensuren i USA og naboland. Tror virkelig Jupskås og C-Rex at ikke stengningen av en youtubekanal som Exact24 ikke påvirker samfunnsklimaet i Sverige?

Weimarrepublikken eksisterte fra 1919 til 1933. Den var den mest liberale i tysk historie, men den ble revet i stykker av politiske krefter til høyre og venstre. I dag tenker vi bare «høyre», men det begynte med erklæringer om kommunistisk opprør og fristater i Hamburg og München, inspirert av den russiske revolusjon.

I USA er det nåe erklært autonome fristater i Seattle, Portland og Minneapolis. Man kan le av det, men det kan vise seg å være forløper til noe mer alvorlig. I disse områdene er ikke politiet velkomment. I Minneapolis har de slått ring i påvente av at de tre andre politifolkene som var med da George Floyd døde, også skal stilles for retten. Akkurat som med Derek Chauvin har de gjort seg opp en mening på forhånd. Det finnes bare en akseptabel utgang: Fellende dom. Hvis ikke gjør de opprør.

Når en Demokratisk kongressrepresentant kommmer til byen og oppfordrer mobben til å gå hardere på, gjør Maxine Waters det som John Locke advarer mot: Å stå utenfor en kornhandler og si til mobben at den skyldige bak prisspekulasjon befinner seg innenfor. Det er en clear and present danger for den som befinner seg innenfor.

Alle voksne personer vet at dette er å leke med ilden. Men Nancy Pelosi og Demokratene avviste å disiplinere Waters og svart at hun bare drev borgerrettsarbeid. Når Biden er ved sine fulle fem, mener han også det. Kamal Harris er en skikkelig race Hustler, en som bruker rase i populistisk øyemed. Hun vet godt hva hun gjør.

Politifolk slutter i hopetall. De venter ikke på at mobben kommer for å ta dem. En mobb som landets president og Speaker of the House har sendt.

Det som begynte med riving av stater har altså endt med at man vil rive ned mennesker, som viser seg å være landets politi. Det er en viss logikk i det. Man er mot alt som smaker av autoritet. De som til syvende og sist opprettholder lov og orden er politiet.

Det er en lang tradisjon på venstresiden å kalle politifolk svin. Det er i realiteten denne bevegelsen USAs president slutter seg til når han spiller moralsk forarget og sier «this gotta stop» om politiets arbeid. Kim Potter hadde mange år i politiet bak seg. Hun skjøt Daunte Wright, og det var ikke fordi han ikke ville stoppe, det var fordi han var etterlyst i forbindelse med grovt overfall. Hun risikerer ti års fengsel.

Når et lands politifolk ikke får due process, skikkelig rettsbehandling, er et land på vei mot kaos.

Tim Pool har lest om brevet til de tyve generalene og åtti offiserene i Frankrike som advarer mot drift mot borgerkrig og kobler det til situasjonen i USA som også driver mot noen skumle løsninger: Kampen mot politiet er illevarslende.

Tim Pool setter ord på det nye: Sosiale medier er blitt en folkedomstol. Ikke før har en politimann skutt noen, og det vil skje i et samfunn med 320 millioner, så er mediene og advokatene og aktivistene på pletten. De er som haier som lukter blod. De bankes av guvernører og borgermestre som fordømmer det politiet som skal beskytte deres velgere.

Som om ikke det er nok: Landets president er enig med mobben og sier «this got to stop».

Er det noe rart at politifolk forlater tjenesten i hopetall? De slutter før de har tjent opp pensjon, før de er ferdig med turnusen. De vet hva som skjer: Er de uheldige blir de utpekt som neste offer slik Le BronJones tvitret: You’re next.

Når dette i tillegg får en rasekarakter blir det ekstra stygt.

Venstresiden fører en krig mot alt Vesten står for og har oppnådd og USA går foran.

Det er ikke til å tro.

Det gjorde inntrykk å lese brevet fra tyve franske generaler, hundre offiserer og tusen soldater som advarte mot at landet er på vei mot borgerkrig, hvis ikke myndighetene tar grep. Militære ledere må være temmelig desperate for å offentliggjøre et slikt brev. De vet det ikke er populært hos mottakeren. Likevel følte de seg tvunget til å si fra.

De er ikke de første. En rekke franske ministre og sikkerhetssjefer har advart mot faren for borgerkrig. Først bak lukkede dører, da det ikke hjalp. Offentlig.

Når starter en krig?

Det er når sjefene går av at de tar bladet fra munnen. Vi forstår at det er umulig å si sin mening i posisjon.

Det er meget spesielt at en forsvarssjef sier landet er i krig, etter at han er gått av. Det betyr at landets politiske ledelse er udugelig.

Alle i Europa forstår hva de militære lederne sikter til: Frankrike henger ikke lenger sammen som land. Det er en stor befolkningsgruppe som ikke definerer seg som fransk. Republikken går i oppløsning innenfra.

Det ble for noen år siden definert som republikkens tapte territorier.

Frankrike har laïcité som prinsipp, et strengt skille mellom stat og religion. Islam truer dette nærmest sankrosankte prinsipp. Den staten som tok et oppgjør med den katolske kirken blir nå løpt over ende av en religion som er langt mer fundamentalistisk.

Norsk reaksjon: Angrip budbringeren

Hvordan stiller norske medier og partier seg til de alarmerende meldingene fra Frankrike?

I februar 2017 refererte vi fra et møte bak lukkede dører i den franske nasjonalforsamlingen. Der hadde sikkerhetssjef Patrick Calvar advart mot at landet var på vei mot borgerkrig.

Kent Andersen skrev en kommentar der han spurte hva som skulle til for å gjenopprette lov og orden i et samfunn der myndighetene har mistet kontrollen. Han nevnte Sverige der en ambulanse var blitt ranet. Kanskje Heimevernet må settes inn, undret Andersen.

Det fikk SVs Kirsti Bergstø til å stille spørsmål i spørretimen i Stortinget til justisminister Per-Willy Amundsen. Hva synes han om at hans partifelle lekte med tanken om borgervern for å gjenerobre muslimske enklaver? Var dette noe han ville vedkjenne seg?

Amundsen ga dessverre et svar som var goddag mann økseskaft, åpenbart redd for å tråkke ut i minelagt terreng.

Utviklingen har gitt Calvar og Document rett. Det er ikke med glede vi konstaterer det.

Men hva med den siste advarselen, brevet fra militære ledere: Den har vel norske medier slått stort opp?

Ikke et knyst.

Dette er forsidestoff. Men ikke norske medier. Det er helt taust.

Det er verre enn 9. april da meldingene kom om ukjente skip på vei opp Skagerak. Norge ble tatt på sengen.

Vi har ikke lært noen ting på 80 år. Det er som virkeligheten er blitt uutholdelig.

Det ble podcast fra et nytt sted i dag: Slakterbenken i solveggen. Slakterbenken skal forstås både bokstavelig og i overført betydning: Historien har vært en sammenhengende slakterbenk, avbrutt av fredelige perioder. Det synes som om vår er ved å gå mot slutten.

Fra slakterbenken mediterer jeg foran hestene. Å ha med hester å gjøre gir en egen ro. Takknemlighet over å få ha med dyr å gjøre, fyller meg mer og mer. For en gave vi har fått i å ivareta Skaperverket. Og dyrene vet det. De viser oss tillit. Dette avhengighetsforholdet er som med barn. De stoler på oss, at vi vil dem det beste.

Det er vanskelig ikke å sneie innom helgens landsmøtevedtak om abortgrensen som for SVs vedkommende flyttes frem til uke 22, rett før barn er levedyktige ved prematur fødsel. Ragnar Larsen tar dem på kornet når han etterlyser omsorgen for de svakeste. Partiene som ustanselig skyver de svake foran seg, overkjører de aller svakeste. Selve det ufødte liv.

Det er ikke til å tro.

Tema for dagens podcast er Return of history. De kreftene våre politikere har satt i gang kommer til å rulle over både dem og oss. Det eneste de har å forsvare seg med er hypermoralisme og enda flere forandringer. Det kommer ikke til å holde. De blir innhentet av sine egne konsekvenser.

Det skal vi snakke om på Dagsorden idag.

Vår samtid er preget av historieløshet. Det skyldes både at forandringene skjer så fort at vi mister kontakten med fortiden og vår egen historie. Men det skyldes også at de som styrer ikke ønsker vi skal ha noen historie. De har rykket oss opp med roten.

Dette er definisjonen på revolusjon. Vi har levd i permanent revolusjon de siste førti år og tempoet øker.

På ett eller annet tidspunkt vil pendelen svinge over i kontrarevolusjon. Dette ordet har ikke hatt noen god historisk klang. Først var det de hvite i Russland og deretter kontrarevolusjonære i Tyskland og hele den kontrarevolusjonære bevegelsen som ikke så farene ved nazismen.

Den kontrarevolusjonen vi nå ser konturene av vil gjenoppta vår forbindelse til vår egen historie og kultur. Den vil normalisere og stabilisere samfunnet.

Det vil ikke dagens makthavere. Deres politikk minner om Dostojevskijs billede på Russland: En troika hvor hestene har løpt ut og alt går i rasende fart.

Eritreiske myndigheter har feiret sitt eget regime sammen med eritreere som har «flyktet til Norge». De står bak valuta-svindel, asyljuks, ulovlig innkreving av to-prosentskatt, oppfordring til folkemord og grov netthets. Det siste er at en representant for regimet, også med lovlig opphold i Norge, truer med å likvidere ekte opposisjonelle.

Sist søndag stilte Jon Engen Helgheim (FrP) hos oss i studio. Fredag informerte vi ham om enda en ny sak:

Denne uken truet en eritreer som sier han er medlem av det statsbærende partiet i Eritrea, det vil si diktator Esaias Afewerkis parti, PFDJ (Folkefronten for demokrati og rettferdighet) med å drepe en ekte opposisjonell eritreer, bosatt i Norge. Tidligere har han truet med å skjære halsen over på den opposisjonelle som ikke vil betale to-prosentskatt til diktaturet. Denne gangen truet han med å kjøre ham ned med bil, for at det skulle «se ut som en ulykke».

Svein Moen, medprogramleder og eier av Shadow Company, sendte dagen etter inn en anmeldelse.

Nå lurer vi på hvor lenge norske myndigheter vil la denne farsen pågå!

Sendingen premierer på YouTube og Rumble kl 21, og den blir også tilgjengelig på våre Facebook-sider og som podkast på PodBean. Vil du heller se eller høre den i morgen tidlig eller om en uke, så er det selvsagt også mulig. 

Hvis noen synes det blir for mye negativt og dystert stoff, særlig om jihad og islam, så må vi bare svare: Det er ikke vi som har valgt dette stoffet som viktig. Det er virkeligheten og de andre medienes forakt for den. Vi blir tvunget til å gjøre møkkaarbeidet. Selv skulle vi ønske at vi aldri hadde hørt disse ord eller stiftet bekjentskap med dem.

Men alt tyder på at jihadistene vender tilbake til Europa og forbereder en ny runde. Det neste kalifatet blir i Europa, ikke Midtøsten. Det er ingen fantasi. Vestlige velferdssamfunn gjør ingen risikoanalyse, stanser ingen utbetalinger, fratar dem ikke statsborgerskapet bortsett fra i noen få tilfeller.

Den som lever i sannhet er sterkere enn den som lever i løgn. Det kan oppsummere hva Document står for.

Samtidig som en 44-åring står tiltalt for terrorfinansiering i Oslo, blir en fransk tobarnsmor skåret halsen over på på politistasjonen hvor hun arbeider. Hun stakk bare ut i lunsjpausen for å stille parkeringsskiven. Det var nok.

Franske generaler og offiserer advarer mot borgerkrig. Det er lysår unna norske medier.

Vi må bare si det: Vi er uunnværlig i disse skjebneår. Hjelp oss å gjøre jobben.

Det kom et brev fra Amerika. Er det ikke slik fortellingen begynner? I dette tilfelle en nordmann bosatt i California som hadde fått et tips om Document. Tydelig på samme side. Beskjeden var: -Jeg visste ikke at det fantes slike stemmer i Norge.

Her ser vi hvordan internett gjør at vi finner hverandre over hele kloden. Man kan bli svimmel av mindre.

Den kraften som ligger i denne «koblingen» er enorm, hvis vi bare klarer å få den til. Document kan bli en generator for nordmenn som vil det beste. De er spredt over hele kloden.

De har mye å fortelle. Det egentlige USA er det vi må ha som modell: E pluribus unum. Av mange ett. For Norge har gått fra homogen nasjon til heterogen og i en viss forstand er denne prosessen irreversibel. Dvs det er foretatt noen valg av de styrende som ikke tar seg reversere. Hundretusener er kommet til Norge. De er blitt fortalt at de kan beholde sin kultur og sine normer. Dette er selvsagt en stor løgn som skaper uoverstigelige problemer. Dette går det an å gjøre noe med, via utdanningssystemet og rettsvesenet. Vi skal ikke bli leilendinger i eget land.

Norsk kultur og våre verdier må gjelde i Norge. Og disse prinsippene må håndheves, med hård hånd. Vi har opplevd en utglidning som krever en hard hånd. Mange rettskafne innvandrere vil hilse en slik utvikling velkommen. De forstår faren for dem hvis den nåværende politikken får fortsette.