Litteratur på Blå

Den britiske forfatteren Alexandra Harris utga i 2015 boka Weatherland. Hun har lest den britiske kanon med øye for hvordan forfattere gjennom århundrer har reflektert over vær; hvordan de har benyttet seg av vær som talende symboler for humør og følelser. Harris har også sett på hvordan ulike tidsaldere har forstått vær og hvordan det har påvirket oss.

Shakespeare tenkte på skyer som uavgrenset, men skyer og vær er også uvennlig overfor linjer, de oppløser dem så fort de har oppstått. Milton beskrev i Paradise Lost at skapelsen av vær var en av de forferdelige endringene i himmelen og elementene satt i bevegelse av Gud så snart eple var spist. Og i Virginia Woolfs Orlando forlater hun et lyst og skyfritt 18 århundre og tar steget inn i det 19 århundre, hvor en stor mørk og turbulent sky henger over starten på den moderne industrielle tidsalder.

Men hva med vår tid? Hvilken plass har vær i litteraturen i dag? Har det oppstått en rift mellom mennesket og naturen, hvor vær finnes som flotte beskrivelser i litteraturen, men har kanskje ikke den samme emosjonelle funksjonen den hadde før? Og kan det hende at vær har blitt vanskelig i disse klimakritiske tider og dermed blitt sakprosaens venn og ikke skjønnlitteraturen?

Vi tar et idémessig utgangspunkt i Weatherland og beveger oss inn værets turbulente domene. Vi vil snakke om britisk og norsk litteratur fra klassikere til samtidslitteratur. Det vil bli opplesninger av utdrag fra bøker hvor været har fått en interessant rolle.

I panelet:

TONE SELBOE: Professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

ANKA RYALL: Professor i humanistisk kjønnsforskning og litteraturforsker innenfor faget Engelsk.

Panelet ledes av Litteratur på Blås redaksjonsmedlem Eirin Andresen Betten

Den britiske forfatteren Alexandra Harris utga i 2015 boka Weatherland. Hun har lest den britiske kanon med øye for hvordan forfattere gjennom århundrer har reflektert over vær; hvordan de har benyttet seg av vær som talende symboler for humør og følelser. Harris har også sett på hvordan ulike tidsaldere har forstått vær og hvordan det har påvirket oss.

Shakespeare tenkte på skyer som uavgrenset, men skyer og vær er også uvennlig overfor linjer, de oppløser dem så fort de har oppstått. Milton beskrev i Paradise Lost at skapelsen av vær var en av de forferdelige endringene i himmelen og elementene satt i bevegelse av Gud så snart eple var spist. Og i Virginia Woolfs Orlando forlater hun et lyst og skyfritt 18 århundre og tar steget inn i det 19 århundre, hvor en stor mørk og turbulent sky henger over starten på den moderne industrielle tidsalder.

Men hva med vår tid? Hvilken plass har vær i litteraturen i dag? Har det oppstått en rift mellom mennesket og naturen, hvor vær finnes som flotte beskrivelser i litteraturen, men har kanskje ikke den samme emosjonelle funksjonen den hadde før? Og kan det hende at vær har blitt vanskelig i disse klimakritiske tider og dermed blitt sakprosaens venn og ikke skjønnlitteraturen?

Vi tar et idémessig utgangspunkt i Weatherland og beveger oss inn værets turbulente domene. Vi vil snakke om britisk og norsk litteratur fra klassikere til samtidslitteratur. Det vil bli opplesninger av utdrag fra bøker hvor været har fått en interessant rolle.

I panelet:

TONE SELBOE: Professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

ANKA RYALL: Professor i humanistisk kjønnsforskning og litteraturforsker innenfor faget Engelsk.

Panelet ledes av Litteratur på Blås redaksjonsmedlem Eirin Andresen Betten

Korleis les den kvite offentlegheita bøker av ikkje-kvite forfattarar? Korleis forhandlar norske, ikkje-kvite skrivande med ei kvit, norsk lesande offentlegheit?

I Sverige og Danmark har ein dei siste åra hatt fleire debattar omkring korleis møtet mellom den ikkje-kvite forfattaren og den kvite lesande ålmenta artar seg. I Sverige argumenterte den svenske litteraturforskaren Magnus Nilsson i boka "Den föreställde mångkulturen. Klass och etnicitet i svensk samtidsprosa" allereie i 2010 for at den svenske resepsjonen av ikkje-kvite forfattarar hadde klare rasialiserande trekk: Ikkje-kvite forfattarar blei ofte lesne som innvandrarforfattarar, uavhengig av kva bakgrunn dei sjølv hadde, eller kva tema som blei tatt opp i bøkene, på eit vis som ifølgje Nilsson førte til både homogeniserande og eksotifiserande lesnadar. I Danmark hadde ein våren 2014 «hvidhedsdebatten», ein stor debatt om det danske litterære feltet, kvitheit og strukturell rasisme i Danmark, i etterkant av utgivinga av Yahya Hassan og debatten Athena Farrokhzad initierte med si bokmelding av boka i Aftonbladet. Den danske poeten Mette Moestrup skreiv om denne debatten, at den var eit brot på «den larmende tavshed» som til no hadde regjert om emnet, ei forløysing, men også ei årsak til stor motstand.

Men korleis står det til i Norge? Er denne tematikken relevant også her – og viss ja, kvifor har samtalen om litteraturen og kvitheita ikkje funne stad, i Norge som i nabolanda våre? Til Litteratur på Blå denne kvelden har vi invitert tre skrivande for å diskutere kvitheitas rolle i det litterære feltet – og korleis ein som ikkje-kvit kan eller må forhandle med ulike forventingar frå ei kvit offentlegheit når ein arbeider med skjønnlitterære prosjekt.

Rita Paramalingam debuterte på Oktober Forlag i 2017, med romanen "La meg bli med deg". I boka møter vi femten år gamle Lara som må ta vare på lillebroren Felix, i ein roman som skildrar korleis ei oppvekst prega av prekaritet og omsorgssvikt kan forme både relasjonane ein har og blikket på seg sjølv, andre og verda. For romanen fekk Paramalingam ros i fleire bokmeldingar, og blei nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Camara Joof er scenekunstnar, musikar og dramatikar. Joof har tidlegare turnert med den sjølvbiografiske førestillinga "Pavlovs tispe", som er blitt oppført i overkant av 200 gongar på ulike scener i Skandinavia, i tillegg til å ha medverka i ei rekke andre førestillingar som dramatikar og skodespelar, som ofte har til felles at dei tematiserer identitet og kjønn, sexisme og rasisme. Med seg til Litteratur på Blå har jo debutboka si, Under huda, der ho skriv nettopp om desse tema.

Nina Bahar er aktivist, styremedlem i Interfem, og skriv på si første bok, eit memoar om oppveksten i Trøgstad og Oslo, om erfaringane med rasisme som møtte familien der, i eit prosjekt som er ei ny litterær skildring av ein norsk oppvekst. Til Litteratur på Blå har ho tatt med seg utdrag frå boka, og tankar om refleksjonar om korleis ein kan forvalte familieerfaringar og erfaringar med rasisme i litterært materiale.

Samtalen blir leidd av Kristina Leganger Iversen, som forsvarte avhandlinga "Når dikta tiltalar nasjonen. Kvitheit, kolonialitet og subjektivitet i sju samtidige, Skandinaviske diktbøker." I avhandlinga undersøkte ho rolla kvitheit og kolonialitet speler for korleis subjektet blir danna i diktbøkene, måten dei tiltalar nasjonane på, og korleis diktbøkene blir lesne av bokmeldarane.

Korleis les den kvite offentlegheita bøker av ikkje-kvite forfattarar? Korleis forhandlar norske, ikkje-kvite skrivande med ei kvit, norsk lesande offentlegheit?

I Sverige og Danmark har ein dei siste åra hatt fleire debattar omkring korleis møtet mellom den ikkje-kvite forfattaren og den kvite lesande ålmenta artar seg. I Sverige argumenterte den svenske litteraturforskaren Magnus Nilsson i boka "Den föreställde mångkulturen. Klass och etnicitet i svensk samtidsprosa" allereie i 2010 for at den svenske resepsjonen av ikkje-kvite forfattarar hadde klare rasialiserande trekk: Ikkje-kvite forfattarar blei ofte lesne som innvandrarforfattarar, uavhengig av kva bakgrunn dei sjølv hadde, eller kva tema som blei tatt opp i bøkene, på eit vis som ifølgje Nilsson førte til både homogeniserande og eksotifiserande lesnadar. I Danmark hadde ein våren 2014 «hvidhedsdebatten», ein stor debatt om det danske litterære feltet, kvitheit og strukturell rasisme i Danmark, i etterkant av utgivinga av Yahya Hassan og debatten Athena Farrokhzad initierte med si bokmelding av boka i Aftonbladet. Den danske poeten Mette Moestrup skreiv om denne debatten, at den var eit brot på «den larmende tavshed» som til no hadde regjert om emnet, ei forløysing, men også ei årsak til stor motstand.

Men korleis står det til i Norge? Er denne tematikken relevant også her – og viss ja, kvifor har samtalen om litteraturen og kvitheita ikkje funne stad, i Norge som i nabolanda våre? Til Litteratur på Blå denne kvelden har vi invitert tre skrivande for å diskutere kvitheitas rolle i det litterære feltet – og korleis ein som ikkje-kvit kan eller må forhandle med ulike forventingar frå ei kvit offentlegheit når ein arbeider med skjønnlitterære prosjekt.

Rita Paramalingam debuterte på Oktober Forlag i 2017, med romanen "La meg bli med deg". I boka møter vi femten år gamle Lara som må ta vare på lillebroren Felix, i ein roman som skildrar korleis ei oppvekst prega av prekaritet og omsorgssvikt kan forme både relasjonane ein har og blikket på seg sjølv, andre og verda. For romanen fekk Paramalingam ros i fleire bokmeldingar, og blei nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Camara Joof er scenekunstnar, musikar og dramatikar. Joof har tidlegare turnert med den sjølvbiografiske førestillinga "Pavlovs tispe", som er blitt oppført i overkant av 200 gongar på ulike scener i Skandinavia, i tillegg til å ha medverka i ei rekke andre førestillingar som dramatikar og skodespelar, som ofte har til felles at dei tematiserer identitet og kjønn, sexisme og rasisme. Med seg til Litteratur på Blå har jo debutboka si, Under huda, der ho skriv nettopp om desse tema.

Nina Bahar er aktivist, styremedlem i Interfem, og skriv på si første bok, eit memoar om oppveksten i Trøgstad og Oslo, om erfaringane med rasisme som møtte familien der, i eit prosjekt som er ei ny litterær skildring av ein norsk oppvekst. Til Litteratur på Blå har ho tatt med seg utdrag frå boka, og tankar om refleksjonar om korleis ein kan forvalte familieerfaringar og erfaringar med rasisme i litterært materiale.

Samtalen blir leidd av Kristina Leganger Iversen, som forsvarte avhandlinga "Når dikta tiltalar nasjonen. Kvitheit, kolonialitet og subjektivitet i sju samtidige, Skandinaviske diktbøker." I avhandlinga undersøkte ho rolla kvitheit og kolonialitet speler for korleis subjektet blir danna i diktbøkene, måten dei tiltalar nasjonane på, og korleis diktbøkene blir lesne av bokmeldarane.

Vi feirer livet og litteraturen til Ursula K. Le Guin (1929-2018), gudmoren av science fiction- og fantasylitteratur, og inviterer til litterær samtale og konsert.

Ursula K. Le Guin er kanskje mest kjent for sin Hain-syklus med romanene «The Dispossessed», «The Left Hand of Darkness» og Earthsea-serien, men har også et langt og rikt forfatterskap som omfatter en rekke kortere tekster, poesi og kritikk. Hennes bøker ble introdusert til norske lesere gjennom blant «Mørkets venstre hånd» og «Skog betyr samfunn», utgitt i Lanterne science fiction-serien til Gyldendal forlag.

Le Guin er en forfatter med en enorm forestillingsevne og finstemt medmenneskelighet. Ved å skrive frem andre mulige verdener og samfunn lar hun oss se vårt eget samfunn, politiske systemer, forestillinger om kjønn og natur, samt andre aspekter av det å være et menneske blant andre mennesker, med et nytt og muligens mer empatisk blikk.

Vi gleder oss til å høre Simen Hagerup og Andreas Vermehren Holm utforske Le Guins poetikk. Etter samtalen vil Jordsjø, Le Guins hyllestband, spille konsert. Jordsjø er Oslo-baserte og inspirerte av gamle horrorfilmer, tysk synthmusikk fra 70-tallet, svensk prog, fantasy og natur.

Velkommen til en kveld tilegnet både gamle, nye og kommende Le Guin-fans!

I panelet:

SIMEN HAGERUP - Forfatter, skribent og oversetter. Aktuell med fantasyromanen «Jordverv» i 2018 på Kolon Forlag.

ANDREAS VERMEHREN HOLM - Forfatter, oversetter og redaktør for Forlaget Virkelig.

Samtalen ledes av Julia Wiedlocha fra redaksjonen til Litteratur på Blå.

Vi feirer livet og litteraturen til Ursula K. Le Guin (1929-2018), gudmoren av science fiction- og fantasylitteratur, og inviterer til litterær samtale og konsert.

Ursula K. Le Guin er kanskje mest kjent for sin Hain-syklus med romanene «The Dispossessed», «The Left Hand of Darkness» og Earthsea-serien, men har også et langt og rikt forfatterskap som omfatter en rekke kortere tekster, poesi og kritikk. Hennes bøker ble introdusert til norske lesere gjennom blant «Mørkets venstre hånd» og «Skog betyr samfunn», utgitt i Lanterne science fiction-serien til Gyldendal forlag.

Le Guin er en forfatter med en enorm forestillingsevne og finstemt medmenneskelighet. Ved å skrive frem andre mulige verdener og samfunn lar hun oss se vårt eget samfunn, politiske systemer, forestillinger om kjønn og natur, samt andre aspekter av det å være et menneske blant andre mennesker, med et nytt og muligens mer empatisk blikk.

Vi gleder oss til å høre Simen Hagerup og Andreas Vermehren Holm utforske Le Guins poetikk. Etter samtalen vil Jordsjø, Le Guins hyllestband, spille konsert. Jordsjø er Oslo-baserte og inspirerte av gamle horrorfilmer, tysk synthmusikk fra 70-tallet, svensk prog, fantasy og natur.

Velkommen til en kveld tilegnet både gamle, nye og kommende Le Guin-fans!

I panelet:

SIMEN HAGERUP - Forfatter, skribent og oversetter. Aktuell med fantasyromanen «Jordverv» i 2018 på Kolon Forlag.

ANDREAS VERMEHREN HOLM - Forfatter, oversetter og redaktør for Forlaget Virkelig.

Samtalen ledes av Julia Wiedlocha fra redaksjonen til Litteratur på Blå.

Ingmar Bergman har utvilsomt alltid vært mest kjent som filmregissør, men 2018 synes å bli forfatteren Bergmans virkelig store gjennombrudd. Nylig uttalte den svenske forleggeren Håkan Bravinger: «Jeg tør si at om 100 år vil kanskje ikke filmene hans lenger finne sitt publikum, slik stumfilmene ikke lenger har et naturlig publikum, men manusene hans og skriftene vil leve. Han var en stor forfatter på linje med Strindberg og Ibsen». I 2018 gjør Bravingers forlag Norstedts sitt for forfatterskapet, med bl.a. utgivelsen av seks volum av Bergmans arbeidsbøker, en biografi som særskilt handler om Bergman som forfatter, samt gjenutgivelsen av den fenomenale selvbiografien Laterna Magica og hans dypt humanistiske romantrilogi Den gode vilje, Søndagsbarn og Fortrolige samtaler.

Bergmans romaner speiler motiver som man kjenner fra hans mest kjente filmer som Scener fra et ekteskap, Fanny og Alexander og Høstsonaten, og er en varm og skånselløs skildring av hans foreldres første forelskelse og ekteskap, med deres grunnleggende personlighetskonflikter som forstyrrer og vanskeliggjør livet. I Om våren skriver Karl Ove Knausgård om hvordan romanene gjorde stort inntrykk på ham da han jobbet med sin første bok Ute av verden, der inspirasjonen ifølge Knausgård selv tydelig er til stede. Men til tross for Bergmans åpenbare litterære kvaliteter beskriver Jan Holmberg hvordan Bergman selv «misstrodde språket i allmänhet och skriften i synnerhet. Hur kunde det komma sig? Var han ärlig när han påstod att han över huvud taget inte kunde skriva?».

Dette paradokset ønsker Litteratur på Blå å undersøke nærmere når vi gjør et dypdykk i Ingmar Bergmans forfatterskap.

I panelet:

LINN ULLMANN: Forfatter. Hennes siste roman er De urolige på Forlaget Oktober (2015).

JAN HOLMBERG: Forfatter og v.d. for Stiftelsen Ingmar Bergman. Ga nylig ut boken Författaren Ingmar Bergman på Nordsteds forlag.

Ordstyrer for anledningen er Pål Sundby fra redaksjonen i Litteratur på Blå.

Ingmar Bergman har utvilsomt alltid vært mest kjent som filmregissør, men 2018 synes å bli forfatteren Bergmans virkelig store gjennombrudd. Nylig uttalte den svenske forleggeren Håkan Bravinger: «Jeg tør si at om 100 år vil kanskje ikke filmene hans lenger finne sitt publikum, slik stumfilmene ikke lenger har et naturlig publikum, men manusene hans og skriftene vil leve. Han var en stor forfatter på linje med Strindberg og Ibsen». I 2018 gjør Bravingers forlag Norstedts sitt for forfatterskapet, med bl.a. utgivelsen av seks volum av Bergmans arbeidsbøker, en biografi som særskilt handler om Bergman som forfatter, samt gjenutgivelsen av den fenomenale selvbiografien Laterna Magica og hans dypt humanistiske romantrilogi Den gode vilje, Søndagsbarn og Fortrolige samtaler.

Bergmans romaner speiler motiver som man kjenner fra hans mest kjente filmer som Scener fra et ekteskap, Fanny og Alexander og Høstsonaten, og er en varm og skånselløs skildring av hans foreldres første forelskelse og ekteskap, med deres grunnleggende personlighetskonflikter som forstyrrer og vanskeliggjør livet. I Om våren skriver Karl Ove Knausgård om hvordan romanene gjorde stort inntrykk på ham da han jobbet med sin første bok Ute av verden, der inspirasjonen ifølge Knausgård selv tydelig er til stede. Men til tross for Bergmans åpenbare litterære kvaliteter beskriver Jan Holmberg hvordan Bergman selv «misstrodde språket i allmänhet och skriften i synnerhet. Hur kunde det komma sig? Var han ärlig när han påstod att han över huvud taget inte kunde skriva?».

Dette paradokset ønsker Litteratur på Blå å undersøke nærmere når vi gjør et dypdykk i Ingmar Bergmans forfatterskap.

I panelet:

LINN ULLMANN: Forfatter. Hennes siste roman er De urolige på Forlaget Oktober (2015).

JAN HOLMBERG: Forfatter og v.d. for Stiftelsen Ingmar Bergman. Ga nylig ut boken Författaren Ingmar Bergman på Nordsteds forlag.

Ordstyrer for anledningen er Pål Sundby fra redaksjonen i Litteratur på Blå.

Endelig foreligger den tyske tenkeren Walter Benjamins (1982–1940) ufullførte storverk Passasjeverket på norsk, i Arild Linneberg og Janne Sunds oversettelse.

20. februar lanserer Litteratur på Blå og Vidarforlaget (SolumBokvennen) et av vår tids mest betydningsfulle litterære og filosofiske verker – det Benjamin selv kalte «det nittende århundrets urhistorie» – med en panelsamtale.

Benjamins arbeidstittel på Passasjeverket, som han arbeidet med fra 1927 til sin død på flukt fra Gestapo i Portbou, Spania i 1940, var «Paris, det nittende århundrets hovedstad». Med utgangspunkt i den franske hovedstadens labyrintiske, forlokkende passasjer bygger Benjamin et reisverk av sitater, innklipp, notiser, anekdoter, tanke- og tidsbilder. Passasjeverket, som blant annet rommer mangslungne refleksjoner over motens karakter, dukker, kjedsomhet, prostitusjon, fremskrittsteori, arkitektur, litteratur, nye medier og teknologi, for ikke å snakke om Charles Baudelaire og den moderne kapitalismen, teller ikke mindre enn 1486 sider i den norske utgaven.

De to bindene er helt essensielle i forståelsen av Benjamins kulturkritikk og historieforståelse, og i den litterære montasjeformen får hans dialektiske tenkning kanskje et mer radikalt uttrykk enn i noen andre skrifter. Passasjeverket utgjør et mangfoldig panorama over moderniteten, og er en overveldende, men rik inngang til Benjamins særegne kombinasjon av marxisme og jødisk mystikk. Gretel Adorno spøkte en gang med at Benjamin selv var i besittelse av den samme hulelignende dybden som sitt ufullstendige verk, og at han kanskje derfor ikke ville fullføre det – av frykt for å forlate stedet han selv hadde bygget.

I PANELET:

Oversetterne ARILD LINNEBERG (professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen) og JANNE SUND (filosof, forfatter og oversetter), RAGNHILD REINTON (professor emerita ved Universitetet i Oslo) og OLE ROBERT SUNDE (forfatter og nylig vinner av P2-lytternes romanpris for Penelope er syk). Samtalen ledes av Benjamin Yazdan fra Litteratur på Blås redaksjon.

Endelig foreligger den tyske tenkeren Walter Benjamins (1982–1940) ufullførte storverk Passasjeverket på norsk, i Arild Linneberg og Janne Sunds oversettelse.

20. februar lanserer Litteratur på Blå og Vidarforlaget (SolumBokvennen) et av vår tids mest betydningsfulle litterære og filosofiske verker – det Benjamin selv kalte «det nittende århundrets urhistorie» – med en panelsamtale.

Benjamins arbeidstittel på Passasjeverket, som han arbeidet med fra 1927 til sin død på flukt fra Gestapo i Portbou, Spania i 1940, var «Paris, det nittende århundrets hovedstad». Med utgangspunkt i den franske hovedstadens labyrintiske, forlokkende passasjer bygger Benjamin et reisverk av sitater, innklipp, notiser, anekdoter, tanke- og tidsbilder. Passasjeverket, som blant annet rommer mangslungne refleksjoner over motens karakter, dukker, kjedsomhet, prostitusjon, fremskrittsteori, arkitektur, litteratur, nye medier og teknologi, for ikke å snakke om Charles Baudelaire og den moderne kapitalismen, teller ikke mindre enn 1486 sider i den norske utgaven.

De to bindene er helt essensielle i forståelsen av Benjamins kulturkritikk og historieforståelse, og i den litterære montasjeformen får hans dialektiske tenkning kanskje et mer radikalt uttrykk enn i noen andre skrifter. Passasjeverket utgjør et mangfoldig panorama over moderniteten, og er en overveldende, men rik inngang til Benjamins særegne kombinasjon av marxisme og jødisk mystikk. Gretel Adorno spøkte en gang med at Benjamin selv var i besittelse av den samme hulelignende dybden som sitt ufullstendige verk, og at han kanskje derfor ikke ville fullføre det – av frykt for å forlate stedet han selv hadde bygget.

I PANELET:

Oversetterne ARILD LINNEBERG (professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen) og JANNE SUND (filosof, forfatter og oversetter), RAGNHILD REINTON (professor emerita ved Universitetet i Oslo) og OLE ROBERT SUNDE (forfatter og nylig vinner av P2-lytternes romanpris for Penelope er syk). Samtalen ledes av Benjamin Yazdan fra Litteratur på Blås redaksjon.