Vi har fått et lytterbrev fra en mor som bekymrer seg for sine to snart voksne barn. Sønnen fester, lyver, og hun er redd for at det ikke skal gå bra med ham i livet. Dette gir selvsagt masse uro, og hun forsøker å kontrollere, mase og motivere uten særlig hell. Vi snakker om dette fra et UROperspektiv; hvordan kan moren se på sin egen uro, og forsøke å ta oppmerksomheten tilbake til seg selv - fremfor å mene at sønnen / barna (og hun selv) er feil? Det er vondt og vanskelig å la barna leve på sin måte, men det å romme vår egen uro som foreldre er kanskje den største gaven vi kan gi til våre barn.. Hvor skal vi da begynne?