Rikke og Caspar er sammen på merkedagen da Rikkes datter Helén døde, og de snakker om hvordan sorgen viser seg i kroppen og tankene, og hvordan slike merkedager utspiller seg i livet. De snakker også om følelsen Rikke stadig har; å være alene eller ensom, enten i sorgen/familien eller i livet generelt. Er det mulig å se på ensomheten som inngang til noe helt eksistensielt og viktig; å våge og erfare det aspektet av livet som er smertefullt? For det er jo sånn at vi selv er ansvarlige for vårt eget liv, for våre egne følelser og vår egen uro. Også når vi føler oss ensomme er det nyttig å møte den følelsen i kroppen, bli kjent med den, fremfor å holde andre ansvarlige for vår egen ensomhet. Er det mulig å si ja til virkeligheten som den er, også i sorgen og ensomheten?