Denne gangen handler vår samtale om å prøve å redde andre mennesker. Vi tror jo vi vet hvordan både vi selv og andre burde ha det, vi burde ha det godt! Vi vil så gjerne hjelpe de vi er glad i slik at de kommer ut av sine selvdestruktive mønstre og får det godt i livet. Vi bruker alle slags strategier, gode råd, trusler, belæring, ansvarsovertakelse, tilbaketrekning, alt mulig, for å få dem til å ta fornuften fangen. Det er bare det at vi ikke lykkes, livet deres tar sin egen retning og vi står redde, skyldige, ensomme, skuffet, sinte, såret og sørgende tilbake og ser på at kanskje til og med dør. Hvordan kan vi nærme oss de som vi så gjerne vil redde på en respektfull måte og ikke bare ende opp med å snu ryggen til for å slippe å føle det som er så vondt?