Helhjerta

Edwin Schei opplevde at medisinstudiet hadde gitt han en utdanning som ikke forberedte han på den virkeligheten som møtte i jobben som lege. Om pasienten ikke passet inn i en diagnose eller en prosedyre, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpeløs, utilstrekkelig og frustrert, og jeg kunne til og med bli irritert på pasienten fordi han eller hun ikke passet inn, sier Edwin Schei. Etter hvert forsto jeg at det var min egen kompetanse som ikke passet til virkeligheten, sier han videre.

Da Edwin var barn, snakket de mye om følelser rundt kjøkkenbordet hjemme og han skjønte etter hvert at disse samtalene hadde en avgjørende betydning for jobben hans som lege. Jeg ble veldig opptatt av de små handlingene som er med på å bygge relasjoner til andre mennesker; som å hilse, vende seg mot den andre og møte blikket, bruke stemme og bruke berøring. Dette kalles «fatisk kommunikasjon», og er avgjørende i alle menneskemøter. Fatisk kommunikasjon skaper trygghet og allianse.

Edwin Schei jobber nå med å forberede studenter og nye leger på praksis, på å bygge relasjoner og på å tåle situasjoner hvor pasienten ikke kan «fikses». Det er kanskje i de situasjonene hvor man ikke lenger kan tilby behandling at legen kan hjelpe aller mest – ved å være til stede, se pasientene og holde ut sammen med dem. Det interessante er at det også viser seg at det er disse legene som trives best i jobben, sier Edwin Schei

Hjerterytmeforstyrrelser, atrieflimmer, hjerteinfarkt og hjertesvikt er kjente sykdommer for helsepersonell, men allikevel kanskje sykdommer mange av oss føler at vi ikke kan nok om.

Men - det kan gjesten i denne episoden av Helhjerta:

Faraz Afzal er utdannet lege og har en doktorgrad innen kardiologi og farmakologi. Han er spesialist i både indremedisin og kardiologi, og jobber i dag som kardiolog ved Ahus. Han mottar henvisninger fra både fastleger og private spesialister, og vurderer og behandler et bredt spekter av hjertetilstander. På toppen av dette kan han ekstra mye om rytmeforstyrrelser, spesielt atrieflimmer, og om implantasjon og oppfølging av Pacemaker og hjertestartere (ICD).

Og vi trenger leger som Faraz Afzal. Det er ca. 10 000 personer får hjerteinfarkt i året i Norge, og 1000 av disse tilhører Ahus.

Hva er symptomene på de ulike hjertesykdommene og hva er det viktig å tenke på når vi har pasienter med slike symptomer?

- Den viktigste behandlingen handler ofte om tid, sier Faraz, det er mye å hente på å komme raskt til behandling.

I dag er det seks år siden Corona-pandemien og siden Ida ble en av mange som ble smittet og lagt på respirator på intensivavdelingen på Ahus.

Hvordan oppleves det å være intensivpasient – hvordan oppleves det å ikke få nok luft, og hvordan er det å være pasient på egen arbeidsplass? Da Ida fikk beskjed om at hun skulle legges i respirator, kjente hun mest lettelse. Hun var sliten, men aldri redd. Hun stolte fullt og helt på menneskene rundt seg og visste at de kunne jobben sin. For mange kunne det vært ekstra belastende å være intensivpasient på egen arbeidsplass, men for Ida ble det tvert imot en trygghet. Både hun og kona, som også jobber på samme sted, følte seg godt ivaretatt.

Overgangen til sengepost ble tøff, selv om hun var godt forberedt. Det var vanskelig å gå, og selv de enkleste oppgaver krevde enorm innsats. Hun følte seg alene, men aldri redd. På intensiv blir man “pakket inn og tatt vare på”, mens man på sengepost må klare mer selv. Etter hvert ble nettopp dette en kilde til mestring. Å klare å dusje selv eller gå uten prekestol føltes som små, store seire.

Hvert år får rundt 30000 personer demensdiagnose i Norge, og antallet øker i takt med en aldrende befolkning. Den vanligste årsaken er Alzheimers sykdom, hvor forandringene i hjernen gjerne starter 10–20 år før symptomene viser seg. Overlege og forskningsleder Anne-Brita Knapskog ved Hukommelsesklinikken på OUS har forsket på demens i mange år. Klinikken utreder særlig yngre personer med kognitiv svikt.

Demens begynner ofte med hukommelsessvikt og utvikler seg til å påvirke språk, sanser og kroppslige funksjoner. Dette kan føre til at pasienter som for eksempel opplever smerte, uttrykker dette i form av uro. «Den gode nyheten er at nye medisiner nå kommer på markedet,» sier Anne-Brita. Effekten er foreløpig moderat, men det gir absolutt håp om at det på sikt vil komme mer effektive legemidler og behandling.

I denne episoden av Helhjerta får du høre Anne-Brita fortelle om demens, og om ny diagnostikk og behandling av denne sykdomsgruppen.

Anne-Brita har selv skrevet et innlegg om dette, med flere nyttige lenker på “OUS - Innsikt”: Ny diagnostikk og behandling av Alzheimers sykdom - Oslo universitetssykehus HF

Ida Høiby har de siste årene vært fylkesleder for Norsk Sykepleierforbund (NSF) i Innlandet. Der har hun jobbet med en kampanje som handlet om brystkreft og nattejobbing.

Det er forsket på sammenhengen mellom sykepleiernes arbeidstid og risikoen for brystkreft, og det viser seg at det er en sammenheng her. Ida har kjempet lenge for at brystkreft skal komme på listen over yrkesskader. Så lenge det ikke står på listen, kan ikke nattarbeidere som har fått brystkreft søke om yrkesskadeerstatning.

Midt i denne kampen fikk hun selv diagnosen, og måtte kjempe sin egen kamp.

Noe av det som overrasket meg, sier Ida, var hvor utfordrende det var å endre utseende.

Samtidig er hun opptatt av at vi skal tørre å snakke om døden, også vi som ikke har en alvorlig sykdom. “Vi skal alle sammen dø en dag, men alle andre dager skal vi leve”, er en setning som har fått en ny betydning for henne etter at hun ble syk.

Ida er fortsatt under behandling. Hun gleder seg til våren og å få tilbake hverdagen, som ikke skal handle om behandling og undersøkelser.

Og – hun har heller ikke gitt opp kampen om å få brystkreft på lista over yrkesskader.

Jarle Marvik er overlege i endokrinologi, instruktør i veiledning og supervisjon, og triatlonvinner. Han jobber med kjente hormonsykdommer som diabetes, benskjørhet og overvekt, men også med mindre omtalte temaer som for eksempel overgangsalder hos menn og polycystisk ovariesyndrom hos kvinner. Flere av sykdommene som er Jarles spesialfelt kan være vanskelige å snakke om for dem som lider av dem. Flere av sykdommene kan knyttes til livsstil, og som vi alle vet kan livsstilsendringer være krevende. Noe av det morsomme med å jobbe som endokrinolog, er at det ofte innebærer en stor grad av detektivarbeid, hvor riktig diagnose og behandling kan gi rask bedring.

Jarle er også opptatt av god klinisk kommunikasjon og å utvikle et godt læringsmiljø for nye leger gjennom veiledning og supervisjon.

Vi kan bli enda bedre til å gi hverandre ros, sier Jarle, det skal ikke være sånn at om du ikke hører noe så betyr det at alt er bra.

– Krav om å prestere og konstant sammenligning i sosiale medier gjør det vanskeligere å være annerledes, sier psykologspesialist Stine Nørbech. Mange barn og unge føler at de ikke passer inn, og mye av dette skjer i digitale rom der voksne mangler innsikt.

De grunnleggende behovene har ikke endret seg, det handler om å høre til og å være en del av fellesskapet. Uten dette blir det vanskelig å lære og å utvikle seg. Likevel ser vi en tendens til å overlate løsningen til psykologer, i stedet for å styrke fellesskapet rundt barna.

– Psykisk helse bygges i hverdagen – hjemme, på skolen og på fritiden. Her er det mange som kan bidra, sier Nørbech, som også jobber med å styrke lærere i møte med ungdom som strever.

Hematologisk avdeling ved Ahus har systematisert samarbeidet med pårørende gjennom prosjektet «Pårørende som ressurs». Resultatet er økt trygghet, færre telefonhenvendelser – og Helse Sør-Østs forbedringspris på 100 000 kroner.

Bakgrunnen for prosjektet var en klage fra en pårørende som følte seg oversett under en krevende sykdomsperiode. Avdelingen tok dette på alvor og brukte hendelsen som utgangspunkt for forbedring, hvor den samme pårørende bidro aktivt i forbedringsarbeidet.

I dag blir pårørende fulgt opp fra innleggelse, får tydelig informasjon og inkluderes i behandlingsplanen. Samarbeidet dokumenteres, og pårørendes behov diskuteres daglig på pasientsikkerhetstavla. Dette har gitt bedre struktur, mindre stress for ansatte og økt trygghet for pårørende.

Hør mer om prosjektet og de fantastiske resultatene dette ga i denne episoden av Helhjerta!

Tone Ikdahl er spesialist i onkologi og administrerende direktør ved Lovisenberg diakonale sykehus. Som leder på et sykehus midt i Oslo, har hun et stort fokus på hvordan hun som leder kan bidra til å gjøre Lovisenberg til et attraktivt sykehus for helsepersonell.

En viktig del av en slik strategi er å ha fokus på at sykehusene er til for pasientene, og at dette kommer frem når ledelsen på sykehuset snakker med de ansatte. Lovisenberg sykehus ønsker også å bli et Magnet-sykehus, for å gjøre sykehuset til en attraktiv arbeidsplass, og for å bedre arbeidsmiljø og pasientresultater. Tiltakene handler blant annet om trivsel på jobb, faglige utviklingsmuligheter og medvirkning i beslutningsprosesser.

Sykepleiere er i ferd med å bli den mest attraktive ressursen i helsevesenet, sier Tone Ikdahl, og det er naturlig at de også får en større plass i ledergruppen. Lovisenberg nå ansatt en egen sykepleiefaglig direktør som vil få ansvaret for å følge opp det sykepleiefaglige og gi et større fokus på kvaliteten på pleie og omsorg for hele sykehuset. Målet er at det skal gjøre det bedre og mer attraktivt å jobbe som sykepleier på Lovisenberg sykehus, sier Tone Ikdahl.

“Alle som lever i dag er født - og alle som lever i dag skal dø. Jeg vet det. Du vet det. Vi vet det alle sammen.

Allikevel ser det ut til at vi alle skal kjempe imot når døden til slutt innhenter oss etter et langt liv. Jeg snakker ikke om livet og jeg snakker ikke om ungdommen! Vi skal alle kjempe for livet! Men skal vi forlenge livet, eller skal vi forlenge døden?”

Tonje Hildebrandt er lege ved Akuttmedisinsk avdeling, OUS, og i denne episoden av Helhjerta får du høre mer om hennes betraktninger rundt dette tema. Det handler ikke om å hjelpe mennesker og dø, det handler om å la mennesker få slippe taket når de skal. Det kan være et faktum, sier Tonje, at en pasient ikke dør fordi han har sluttet å spise, men at han har sluttet å spise fordi han skal dø.

Tonje Hildebrandt er opptatt av at vi av og til må stoppe før vi starter, fordi det kan bli enda vanskeligere å avgjøre når vi skal avslutte en behandling som allerede er startet opp.

Det kan være både viktig og riktig å la pasienten få dø stille og rolig med sine nære rundt seg, mener hun.