Hvert år får rundt 30 000 personer demensdiagnose i Norge, og antallet øker i takt med en aldrende befolkning. Den vanligste årsaken er Alzheimers sykdom, hvor forandringene i hjernen gjerne starter 10–20 år før symptomene viser seg. Overlege og forskningsleder Anne-Brita Knapskog ved Hukommelsesklinikken på OUS har forsket på demens i mange år. Klinikken utreder særlig yngre personer med kognitiv svikt.

Demens begynner ofte med hukommelsessvikt og utvikler seg til å påvirke språk, sanser og kroppslige funksjoner. Dette kan føre til at pasienter som for eksempel opplever smerte, uttrykker dette i form av uro. «Den gode nyheten er at nye medisiner nå kommer på markedet,» sier Anne-Brita. Effekten er foreløpig moderat, men det gir absolutt håp om at det på sikt vil komme mer effektive legemidler og behandling.

I denne episoden av Helhjerta får du høre Anne-Brita fortelle om demens, og om ny diagnostikk og behandling av denne sykdomsgruppen.

Anne-Brita har selv skrevet et innlegg om dette, med flere nyttige lenker på “OUS - Innsikt”: Ny diagnostikk og behandling av Alzheimers sykdom - Oslo universitetssykehus HF

Ida Høiby har de siste årene vært fylkesleder for Norsk Sykepleierforbund (NSF) i Innlandet. Der har hun jobbet med en kampanje som handlet om brystkreft og nattejobbing.

Det er forsket på sammenhengen mellom sykepleiernes arbeidstid og risikoen for brystkreft, og det viser seg at det er en sammenheng her. Ida har kjempet lenge for at brystkreft skal komme på listen over yrkesskader. Så lenge det ikke står på listen, kan ikke nattarbeidere som har fått brystkreft søke om yrkesskadeerstatning.

Midt i denne kampen fikk hun selv diagnosen, og måtte kjempe sin egen kamp.

Noe av det som overrasket meg, sier Ida, var hvor utfordrende det var å endre utseende.

Samtidig er hun opptatt av at vi skal tørre å snakke om døden, også vi som ikke har en alvorlig sykdom. “Vi skal alle sammen dø en dag, men alle andre dager skal vi leve”, er en setning som har fått en ny betydning for henne etter at hun ble syk.

Ida er fortsatt under behandling. Hun gleder seg til våren og å få tilbake hverdagen, som ikke skal handle om behandling og undersøkelser.

Og – hun har heller ikke gitt opp kampen om å få brystkreft på lista over yrkesskader.

Jarle Marvik er overlege i endokrinologi, instruktør i veiledning og supervisjon, og triatlonvinner. Han jobber med kjente hormonsykdommer som diabetes, benskjørhet og overvekt, men også med mindre omtalte temaer som for eksempel overgangsalder hos menn og polycystisk ovariesyndrom hos kvinner. Flere av sykdommene som er Jarles spesialfelt kan være vanskelige å snakke om for dem som lider av dem. Flere av sykdommene kan knyttes til livsstil, og som vi alle vet kan livsstilsendringer være krevende. Noe av det morsomme med å jobbe som endokrinolog, er at det ofte innebærer en stor grad av detektivarbeid, hvor riktig diagnose og behandling kan gi rask bedring.

Jarle er også opptatt av god klinisk kommunikasjon og å utvikle et godt læringsmiljø for nye leger gjennom veiledning og supervisjon.

Vi kan bli enda bedre til å gi hverandre ros, sier Jarle, det skal ikke være sånn at om du ikke hører noe så betyr det at alt er bra.

– Krav om å prestere og konstant sammenligning i sosiale medier gjør det vanskeligere å være annerledes, sier psykologspesialist Stine Nørbech. Mange barn og unge føler at de ikke passer inn, og mye av dette skjer i digitale rom der voksne mangler innsikt.

De grunnleggende behovene har ikke endret seg, det handler om å høre til og å være en del av fellesskapet. Uten dette blir det vanskelig å lære og å utvikle seg. Likevel ser vi en tendens til å overlate løsningen til psykologer, i stedet for å styrke fellesskapet rundt barna.

– Psykisk helse bygges i hverdagen – hjemme, på skolen og på fritiden. Her er det mange som kan bidra, sier Nørbech, som også jobber med å styrke lærere i møte med ungdom som strever.

Hematologisk avdeling ved Ahus har systematisert samarbeidet med pårørende gjennom prosjektet «Pårørende som ressurs». Resultatet er økt trygghet, færre telefonhenvendelser – og Helse Sør-Østs forbedringspris på 100 000 kroner.

Bakgrunnen for prosjektet var en klage fra en pårørende som følte seg oversett under en krevende sykdomsperiode. Avdelingen tok dette på alvor og brukte hendelsen som utgangspunkt for forbedring, hvor den samme pårørende bidro aktivt i forbedringsarbeidet.

I dag blir pårørende fulgt opp fra innleggelse, får tydelig informasjon og inkluderes i behandlingsplanen. Samarbeidet dokumenteres, og pårørendes behov diskuteres daglig på pasientsikkerhetstavla. Dette har gitt bedre struktur, mindre stress for ansatte og økt trygghet for pårørende.

Hør mer om prosjektet og de fantastiske resultatene dette ga i denne episoden av Helhjerta!

Tone Ikdahl er spesialist i onkologi og administrerende direktør ved Lovisenberg diakonale sykehus. Som leder på et sykehus midt i Oslo, har hun et stort fokus på hvordan hun som leder kan bidra til å gjøre Lovisenberg til et attraktivt sykehus for helsepersonell.

En viktig del av en slik strategi er å ha fokus på at sykehusene er til for pasientene, og at dette kommer frem når ledelsen på sykehuset snakker med de ansatte. Lovisenberg sykehus ønsker også å bli et Magnet-sykehus, for å gjøre sykehuset til en attraktiv arbeidsplass, og for å bedre arbeidsmiljø og pasientresultater. Tiltakene handler blant annet om trivsel på jobb, faglige utviklingsmuligheter og medvirkning i beslutningsprosesser.

Sykepleiere er i ferd med å bli den mest attraktive ressursen i helsevesenet, sier Tone Ikdahl, og det er naturlig at de også får en større plass i ledergruppen. Lovisenberg nå ansatt en egen sykepleiefaglig direktør som vil få ansvaret for å følge opp det sykepleiefaglige og gi et større fokus på kvaliteten på pleie og omsorg for hele sykehuset. Målet er at det skal gjøre det bedre og mer attraktivt å jobbe som sykepleier på Lovisenberg sykehus, sier Tone Ikdahl.

“Alle som lever i dag er født - og alle som lever i dag skal dø. Jeg vet det. Du vet det. Vi vet det alle sammen.

Allikevel ser det ut til at vi alle skal kjempe imot når døden til slutt innhenter oss etter et langt liv. Jeg snakker ikke om livet og jeg snakker ikke om ungdommen! Vi skal alle kjempe for livet! Men skal vi forlenge livet, eller skal vi forlenge døden?”  

Tonje Hildebrandt er lege ved Akuttmedisinsk avdeling, OUS, og i denne episoden av Helhjerta får du høre mer om hennes betraktninger rundt dette tema. Det handler ikke om å hjelpe mennesker og dø, det handler om å la mennesker få slippe taket når de skal. Det kan være et faktum, sier Tonje, at en pasient ikke dør fordi han har sluttet å spise, men at han har sluttet å spise fordi han skal dø.  

Tonje Hildebrandt er opptatt av at vi av og til må stoppe før vi starter, fordi det kan bli enda vanskeligere å avgjøre når vi skal avslutte en behandling som allerede er startet opp.  

Det kan være både viktig og riktig å la pasienten få dø stille og rolig med sine nære rundt seg, mener hun.

Pasienter som har gjennomgått en intensivbehandling kan møte på mange helseutfordringer i etterkant. Kristin Hofsø er intensivsykepleier og forsker ved OUS med bred erfaring og innsikt innen dette feltet. Hun jobber også ved oppfølgingsklinikken for intensivpasienter hvor hun møter mange av disse pasientene.

Flere pasienter på intensiv er mer våkne under oppholdet nå enn før. Mange har minner, og mange har minner etter delirium. Dette kan føre til at de ikke vet om minnene er reelle eller ikke, og mange kan tro at de har sett og opplevd hendelser som ikke har skjedd. Dette kan oppleves veldig ubehagelig, og ange tør ikke å snakke om dette i etterkant. De hyppigste utfordringene etter å ha vært intensivpasient er PTSD, depresjon og angst. Lang liggetid kan være av betydning. Mange kan ha smerter og kroppslig ubehag, og noen kan slite med søvn, mareritt, hukommelse og konsentrasjon.

Kristin Hofsø kan trøste med at det er håp om bedring for disse pasientene, og forteller i denne episoden av Helhjerta om hva som er viktig i møte med dem.

Den første tiden ville ikke Inger Lise gå ut av døra. “Jeg følte det sto skrevet i panna mi at her er det en mor som ikke klarte å ta vare på barnet sitt.” Sønnen hennes, Andreas, tok sitt eget liv for 13. januar 2024. Han etterlot seg et brev på 21 sider, hvor han ba om unnskyldning for det han hadde bestemt seg for å gjøre, og hvor han fortalte at han gjorde det i håp om å finne fred. 

For Inger Lise, var dette både ventet og uventet på samme tid. Hun hadde hatt en dårlig magefølelse i en periode, og hadde gjort alt hun kunne for å beskytte sønnen fra å gjøre dette. Fra å ha båret han i magen og hørt hans første hjerteslag, bærer hun han nå i hjertet, og han er en del av hennes hjerteslag. Brevet fra Andreas er det kjæreste hun har etter han.

Han avsluttet brevet med disse ordene: 

“Jeg kunne ikke bedt om en bedre mamma. Jeg elsker deg over alt på jord”. 

727 mennesker tok sitt eget liv i 2024.

Det er over 700 personer som tar livet av seg i året. De fleste er menn midt i livet.

Hva er grunnen til dette, og hvordan kan man forhindre at selvmord skjer? Er det fortsatt slik at store gutter ikke skal gråte? Forskning viser at helsepersonell opplever samtaler med mennesker med selvmordsatferd som krevende, samtidig som at flere personer i selvmordskrise opplever at de blir dårlig møtt på sine behov.

Snakkomselvmord.no fra Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging ,(RVTS Øst), er utviklet for å gjøre helsepersonell tryggere i samtaler om selvmord. Økt kunnskap og bevisstgjøring bidrar til dette. Ifølge RVTS Øst kan trygghet gi meningsfylte samtaler som kan gi håp om at endring er mulig, både for personen i krise og for hjelperen.(fra RVTS sin side)

Synøve og Hannah fra RVTS Øst, har lang erfaring og mye kunnskap innen dette feltet, og bidrar til økt kunnskap og bevisstgjøring i denne episoden av Helhjerta.