Hematologisk avdeling ved Ahus har systematisert samarbeidet med pårørende gjennom prosjektet «Pårørende som ressurs». Resultatet er økt trygghet, færre telefonhenvendelser – og Helse Sør-Østs forbedringspris på 100 000 kroner.

Bakgrunnen for prosjektet var en klage fra en pårørende som følte seg oversett under en krevende sykdomsperiode. Avdelingen tok dette på alvor og brukte hendelsen som utgangspunkt for forbedring, hvor den samme pårørende bidro aktivt i forbedringsarbeidet.

I dag blir pårørende fulgt opp fra innleggelse, får tydelig informasjon og inkluderes i behandlingsplanen. Samarbeidet dokumenteres, og pårørendes behov diskuteres daglig på pasientsikkerhetstavla. Dette har gitt bedre struktur, mindre stress for ansatte og økt trygghet for pårørende.

Hør mer om prosjektet og de fantastiske resultatene dette ga i denne episoden av Helhjerta!

Tone Ikdahl er spesialist i onkologi og administrerende direktør ved Lovisenberg diakonale sykehus. Som leder på et sykehus midt i Oslo, har hun et stort fokus på hvordan hun som leder kan bidra til å gjøre Lovisenberg til et attraktivt sykehus for helsepersonell.

En viktig del av en slik strategi er å ha fokus på at sykehusene er til for pasientene, og at dette kommer frem når ledelsen på sykehuset snakker med de ansatte. Lovisenberg sykehus ønsker også å bli et Magnet-sykehus, for å gjøre sykehuset til en attraktiv arbeidsplass, og for å bedre arbeidsmiljø og pasientresultater. Tiltakene handler blant annet om trivsel på jobb, faglige utviklingsmuligheter og medvirkning i beslutningsprosesser.

Sykepleiere er i ferd med å bli den mest attraktive ressursen i helsevesenet, sier Tone Ikdahl, og det er naturlig at de også får en større plass i ledergruppen. Lovisenberg nå ansatt en egen sykepleiefaglig direktør som vil få ansvaret for å følge opp det sykepleiefaglige og gi et større fokus på kvaliteten på pleie og omsorg for hele sykehuset. Målet er at det skal gjøre det bedre og mer attraktivt å jobbe som sykepleier på Lovisenberg sykehus, sier Tone Ikdahl.

“Alle som lever i dag er født - og alle som lever i dag skal dø. Jeg vet det. Du vet det. Vi vet det alle sammen.

Allikevel ser det ut til at vi alle skal kjempe imot når døden til slutt innhenter oss etter et langt liv. Jeg snakker ikke om livet og jeg snakker ikke om ungdommen! Vi skal alle kjempe for livet! Men skal vi forlenge livet, eller skal vi forlenge døden?”  

Tonje Hildebrandt er lege ved Akuttmedisinsk avdeling, OUS, og i denne episoden av Helhjerta får du høre mer om hennes betraktninger rundt dette tema. Det handler ikke om å hjelpe mennesker og dø, det handler om å la mennesker få slippe taket når de skal. Det kan være et faktum, sier Tonje, at en pasient ikke dør fordi han har sluttet å spise, men at han har sluttet å spise fordi han skal dø.  

Tonje Hildebrandt er opptatt av at vi av og til må stoppe før vi starter, fordi det kan bli enda vanskeligere å avgjøre når vi skal avslutte en behandling som allerede er startet opp.  

Det kan være både viktig og riktig å la pasienten få dø stille og rolig med sine nære rundt seg, mener hun.

Pasienter som har gjennomgått en intensivbehandling kan møte på mange helseutfordringer i etterkant. Kristin Hofsø er intensivsykepleier og forsker ved OUS med bred erfaring og innsikt innen dette feltet. Hun jobber også ved oppfølgingsklinikken for intensivpasienter hvor hun møter mange av disse pasientene.

Flere pasienter på intensiv er mer våkne under oppholdet nå enn før. Mange har minner, og mange har minner etter delirium. Dette kan føre til at de ikke vet om minnene er reelle eller ikke, og mange kan tro at de har sett og opplevd hendelser som ikke har skjedd. Dette kan oppleves veldig ubehagelig, og ange tør ikke å snakke om dette i etterkant. De hyppigste utfordringene etter å ha vært intensivpasient er PTSD, depresjon og angst. Lang liggetid kan være av betydning. Mange kan ha smerter og kroppslig ubehag, og noen kan slite med søvn, mareritt, hukommelse og konsentrasjon.

Kristin Hofsø kan trøste med at det er håp om bedring for disse pasientene, og forteller i denne episoden av Helhjerta om hva som er viktig i møte med dem.

Den første tiden ville ikke Inger Lise gå ut av døra. “Jeg følte det sto skrevet i panna mi at her er det en mor som ikke klarte å ta vare på barnet sitt.” Sønnen hennes, Andreas, tok sitt eget liv for 13. januar 2024. Han etterlot seg et brev på 21 sider, hvor han ba om unnskyldning for det han hadde bestemt seg for å gjøre, og hvor han fortalte at han gjorde det i håp om å finne fred. 

For Inger Lise, var dette både ventet og uventet på samme tid. Hun hadde hatt en dårlig magefølelse i en periode, og hadde gjort alt hun kunne for å beskytte sønnen fra å gjøre dette. Fra å ha båret han i magen og hørt hans første hjerteslag, bærer hun han nå i hjertet, og han er en del av hennes hjerteslag. Brevet fra Andreas er det kjæreste hun har etter han.

Han avsluttet brevet med disse ordene: 

“Jeg kunne ikke bedt om en bedre mamma. Jeg elsker deg over alt på jord”. 

727 mennesker tok sitt eget liv i 2024.

Det er over 700 personer som tar livet av seg i året. De fleste er menn midt i livet.

Hva er grunnen til dette, og hvordan kan man forhindre at selvmord skjer? Er det fortsatt slik at store gutter ikke skal gråte? Forskning viser at helsepersonell opplever samtaler med mennesker med selvmordsatferd som krevende, samtidig som at flere personer i selvmordskrise opplever at de blir dårlig møtt på sine behov.

Snakkomselvmord.no fra Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging ,(RVTS Øst), er utviklet for å gjøre helsepersonell tryggere i samtaler om selvmord. Økt kunnskap og bevisstgjøring bidrar til dette. Ifølge RVTS Øst kan trygghet gi meningsfylte samtaler som kan gi håp om at endring er mulig, både for personen i krise og for hjelperen.(fra RVTS sin side)

Synøve og Hannah fra RVTS Øst, har lang erfaring og mye kunnskap innen dette feltet, og bidrar til økt kunnskap og bevisstgjøring i denne episoden av Helhjerta.

Vegar har over 30 års erfaring som fysioterapeut for ortopediske pasienter, og er i disse dager i ferd med å fullføre en doktorgrad om protesebruk, mobilitet og funksjonsevne etter amputasjon.

Pasienter som har gjennomgått amputasjoner på grunn av langvarig sykdom, har ofte høy mortalitet på grunn av alvorlige tilleggslidelser, noe som også påvirker deres evne til å gjenvinne tidligere funksjonsnivå og livskvalitet. Doktorgraden undersøkte hvordan trening kan forbedre mobilitet etter amputasjon, men viste også at deling av erfaringer med andre i samme situasjon kan være like viktig som trening og behandling. 

"Du aner ikke hvordan vi har det!" var en av tilbakemeldingene han fikk i fokusgruppeintervjuene som ble gjennomført i studien.  

Vegar har nå fått større innsikt i betydningen av at likepersoner deler erfaringer og kompetanse, og hvordan dette kan gi økt kunnskap om hvordan man takler sin nye livssituasjon og det emosjonelle sjokket en amputasjon kan innebære.

Når Per Henrik Stenstrøm holder foredrag om idiotene på jobben, tar mange bilder av lysbildene som beskriver alle de irriterende kollegaene vi kan være omgitt av. Per Henrik stopper da ofte opp og spør hvorfor det ikke er flere som heller tar en selfie? For idioter på jobben kan vi alle være.

Dette handler egentlig om kunsten å være en god kollega.

Vi har alle møtt bedreviteren, kontrollfreaken eller skrytepaven, men hvor ofte ser vi disse egenskapene i oss selv?

Den beste måten å være en god kollega på jobben, er å vær opptatt av hvordan du påvirker andre, og være interessert i hvordan du oppfattes av folk rundt deg.

Det hjelper å være nysgjerrig, sier Per Henrik Stenstrøm.

Måten vi blir møtt på som barn, former vår selvfølelse og egenverdi. Men det handler også om personlighet og hvordan vi tar imot og bearbeider det vi opplever.

Kognitiv terapi kan sees som en opprydding, hvor man ser på tidligere erfaringer og plasserer dem der de hører hjemme. Vonde opplevelser bærer vi med oss hele livet, men kognitiv terapi kan hjelpe oss med å plassere dem riktig, slik at børen blir lettere å bære.

I denne episoden av Helhjerta snakker Neeta om “den kognitive diamanten”, som består av tanker, følelser, kropp og adferd. Disse elementene henger sammen og påvirker hverandre.

For mange av oss er den største utfordringen å tenke at vi er gode nok.

Hun bar lenge på en stor og mørk hemmelighet. Hun stjal og misbrukte medisiner fra avdelingen hvor hun jobbet som sykepleier, for å dempe en uro og en smerte hun hadde kjent på i mange år. 

Hun husker skammen første gang hun stjal medisiner, og tenkte at hun aldri skulle gjøre det igjen. Likevel fortsatte det, og hun overbeviste seg selv om at det ikke ville bli oppdaget.  

Da det endelig skjedde, falt livet hennes i grus. Hun mistet autorisasjonen som sykepleier, og gikk inn i sin største livskrise. Nicola mistet troen på at livet noen gang kunne bli godt igjen, men kjempet seg sakte men sikkert tilbake, og er nå i full jobb som palliativ sykepleier. 

Hør Nicolas historie om veien til misbruk, om å føle at man har nådd bunnen i livet, og om kampen for å komme seg tilbake som menneske, og tilbake til jobb som sykepleier.