Når Per Henrik Stenstrøm holder foredrag om idiotene på jobben, tar mange bilder av lysbildene som beskriver alle de irriterende kollegaene vi kan være omgitt av. Per Henrik stopper da ofte opp og spør hvorfor det ikke er flere som heller tar en selfie? For idioter på jobben kan vi alle være.

Dette handler egentlig om kunsten å være en god kollega.

Vi har alle møtt bedreviteren, kontrollfreaken eller skrytepaven, men hvor ofte ser vi disse egenskapene i oss selv?

Den beste måten å være en god kollega på jobben, er å vær opptatt av hvordan du påvirker andre, og være interessert i hvordan du oppfattes av folk rundt deg.

Det hjelper å være nysgjerrig, sier Per Henrik Stenstrøm.

Måten vi blir møtt på som barn, former vår selvfølelse og egenverdi. Men det handler også om personlighet og hvordan vi tar imot og bearbeider det vi opplever.

Kognitiv terapi kan sees som en opprydding, hvor man ser på tidligere erfaringer og plasserer dem der de hører hjemme. Vonde opplevelser bærer vi med oss hele livet, men kognitiv terapi kan hjelpe oss med å plassere dem riktig, slik at børen blir lettere å bære.

I denne episoden av Helhjerta snakker Neeta om “den kognitive diamanten”, som består av tanker, følelser, kropp og adferd. Disse elementene henger sammen og påvirker hverandre.

For mange av oss er den største utfordringen å tenke at vi er gode nok.

Hun bar lenge på en stor og mørk hemmelighet. Hun stjal og misbrukte medisiner fra avdelingen hvor hun jobbet som sykepleier, for å dempe en uro og en smerte hun hadde kjent på i mange år. 

Hun husker skammen første gang hun stjal medisiner, og tenkte at hun aldri skulle gjøre det igjen. Likevel fortsatte det, og hun overbeviste seg selv om at det ikke ville bli oppdaget.  

Da det endelig skjedde, falt livet hennes i grus. Hun mistet autorisasjonen som sykepleier, og gikk inn i sin største livskrise. Nicola mistet troen på at livet noen gang kunne bli godt igjen, men kjempet seg sakte men sikkert tilbake, og er nå i full jobb som palliativ sykepleier. 

Hør Nicolas historie om veien til misbruk, om å føle at man har nådd bunnen i livet, og om kampen for å komme seg tilbake som menneske, og tilbake til jobb som sykepleier.

Espen Rostrup Nakstad er kåret til Norges tøffeste kjendis etter at han vant 71° nord i 2024. Han var også vår hærfører gjennom pandemien.  

“Jeg er mest av alt sykehuslege”, sier Nakstad selv. 

Han er nå leder for den nasjonale behandlingstjenesten for CBRNE-medisin, som omfatter kjemiske, biologiske, radioaktive, nukleære og eksplosive trusler. Han er opptatt av at influensa snart kan bli et større problem for sykehusene enn Covid, men at vi har lært mye av pandemien, spesielt viktigheten av kommunikasjon for å finne felles løsninger.  

Espen mistet sin eneggede tvillingbror Anders i en helikopterulykke for 11 år siden, noe det tok mange år å bearbeide. “Han kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv, og jeg tenker ekstra mye på han når jeg er ute på tur”, sier Espen 

 Nå ser han frem til en ny ekspedisjon til Nord-Amerikas høyeste fjell, og hvem vet, kanskje er det vår nye helsedirektør som når toppen?

En klokkeklovn deler sorger og gleder med mennesker med demens. De er en liten gruppe på ca. 15 personer, hovedsakelig tidligere scenekunstnere.

Klokkeklovnene opplever ofte at ansatte blir rørt fordi de ser at pasientene føler seg sett. Klokkeklovnene møter pasientene uten en plan, de er på jakt etter det likeverdige og på jakt etter lyset, med mål om å gi kjærlighet. Med spesialsydde kostymer og klovnenese, fremheves det uperfekte og det inviteres til åpenhet og lekenhet.  Den siste tiden har de også gjort forsøk på å komme på besøk på ettermiddager, fordi man ser at dette kan gi bedre søvn og redusert bruk av sovemedisiner. 

“Vi skal bare gå inn til pasienten og gi litt kjærlighet” sier Aase Magnhild Sørbø.

Lotta er opptatt av at vi trenger et språk som er mer universelt og folkelig for å kunne snakke om og kjenne igjen traumer og livsbelastninger, og hvilken effekt disse har på oss. Vi må være bevisste på at folk kan ha med seg erfaringer som vi ikke kjenner til, og på hvordan vi virker på de vi møter, sier Lotta.

Ulike traumatiske hendelser i livet vil kunne prege oss på en eller annen måte. Ved å øke kunnskapen om dette i befolkningen, kan vi bli mer bevisst på hvordan vi møter hverandre, og kanskje møte hverandre med mer trygghet og åpenhet. Det vil også være lettere å anerkjenne påvirkningen av slike hendelser hos en selv, og vurdere om det er tilstrekkelig å lene seg på de man har rundt seg eller om man eventuelt trenger mer profesjonell hjelp.

Lotta Sjåfjell har mye kunnskap om dette og har også med seg egne opplevelser hun ønsker å bruke, slik at flere får en økt forståelse og kan få riktig hjelp.

I denne episoden av Helhjerta får du høre Mette Svendsen, ph.d. og klinisk ernæringsfysiolog, dele sin ekspertise om overvekt og fedme som sykdom. Mette jobber ved Oslo universitetssykehus, førstelektor ved Universitetet i Oslo og er leder for Norsk forening for fedmeforsking.

Hun forteller hvordan fedme ofte misforstås som et spørsmål om viljestyrke, når det faktisk er en kompleks sykdom som involverer både biologi og psykologi. Mette belyser hvordan helsepersonell kan møte pasienter med fedme med større nysgjerrighet, forståelse og respekt, samt viktigheten av å ta pasientens historie på alvor for å kunne gi riktig behandling. Vi får også innsikt i de nyeste behandlingsmetodene, inkludert fedmemedikamenter og kirurgi, og hvordan disse kan bidra til bedre helse og livskvalitet for pasientene.

Mette Svendsen drives av gode pasientsamtaler og av å jobbe i et godt faglig miljø. Hun føler seg privilegert som får jobbe med det hun gjør og er opptatt av hele pasienthistorien for å kunne gi gode råd til pasientene.

Lytt til en viktig samtale om fedme, stigmatisering, og hvordan vi som helsepersonell kan gjøre en forskjell i pasientenes liv.

Johan Siqveland, som tidligere i Helhjerta har snakket om kvalitet i psykisk helse og rustjenester, er nå invitert til å dele sin erfaring med å være født med ryggmargsbrokk. Han har vunnet tre gull og satte tre verdensrekorder i svømming, og har gull fra både VM og EM i kjelkehockey.

Men det Johan er aller mest stolt av, er å ha klart å følge opp sønnene sine som andre foreldre. Han hadde pappapermisjon som andre fedre, og fulgte dem opp på vanlig vis. Han tror at hans egne foreldres fokus på selvstendighet har hjulpet ham, og opplevde at barndommen hans bar et positivt preg av dette.

Johan hadde gangfunksjon i mange år, men er nå blitt mer og mer avhengig av rullestol. Det er en sorg at funksjonsnivået er redusert, men denne diagnosen er nå en gang slik, at den progredierer med alderen, sier Johan Siqveland.

Jeg er pragmatisk i dagliglivet, men om noe er viktig nok, så står jeg på kravene, sier han i denne utgaven av Helhjerta.

Kåre er prodekan ved fakultet for helsevitenskap og er svært opptatt av studentenes trivsel og studentenes oppfatning av utdanningen som tilbys ved fakultetet. Studenter kan oppleve ensomhet, vanskeligheter med økonomi, og stort prestasjonspress. Mange studenter kommer ut i klinikken med lite praktisk erfaring. Her kan blant annet simulering og trening være med på å gjøre studentene bedre forberedt, sammen med refleksjon rundt treningen i etterkant.

Utdanningene må revideres jevnlig for å sikre at de møter kompetansekravene, spesielt innen digital kompetanse. Han ønsker at universiteter og praksissteder samarbeider enda mer om læringsmiljøet.

Kåre gleder seg over at studentene er tilbake på campus etter pandemien

Han nyter å gå nedover Pilestredet og tenke på at studentene er fysisk tilbake på plass i bygningene de hører hjemme i, og at det foregår det masse læring der inne.

Tormod Stangeland er psykologspesialist og er opptatt av ungdom som sliter mer enn andre. Mange av dem ønsker ikke å leve lenger.

Foreldrene blir, naturlig nok, veldig redde, og forsøker ofte å kontrollere og beskytte livet til tenåringen ved å stramme inn på regler. I sånne situasjoner er Tormod opptatt av at den sikreste behandlingen ikke alltid er den beste. Man må skille mellom sikkerhetstiltak og trygghetstiltak, mener han.

Ungdommene han treffer har et stort behov for trygghetstiltak, men blir ofte tilbudt sikkerhetstiltak. Det viktigste man kan gjøre for disse ungdommene er å gi dem følelsen av å ha verdi, og gi dem følelsen av trygghet. Og vise dem at de er omgitt av trygge voksne.

I denne podkastepisoden kan du høre Tormod Stangelands betraktninger rundt hvordan man kan ivareta ungdommene som sliter, og ivareta foreldrene som er redde, og - ikke minst– behandlerne som skal hjelpe dem