Helhjerta

Pasienter som har gjennomgått en intensivbehandling kan møte på mange helseutfordringer i etterkant. Kristin Hofsø er intensivsykepleier og forsker ved OUS med bred erfaring og innsikt innen dette feltet. Hun jobber også ved oppfølgingsklinikken for intensivpasienter hvor hun møter mange av disse pasientene.

Flere pasienter på intensiv er mer våkne under oppholdet nå enn før. Mange har minner, og mange har minner etter delirium. Dette kan føre til at de ikke vet om minnene er reelle eller ikke, og mange kan tro at de har sett og opplevd hendelser som ikke har skjedd. Dette kan oppleves veldig ubehagelig, og ange tør ikke å snakke om dette i etterkant. De hyppigste utfordringene etter å ha vært intensivpasient er PTSD, depresjon og angst. Lang liggetid kan være av betydning. Mange kan ha smerter og kroppslig ubehag, og noen kan slite med søvn, mareritt, hukommelse og konsentrasjon.

Kristin Hofsø kan trøste med at det er håp om bedring for disse pasientene, og forteller i denne episoden av Helhjerta om hva som er viktig i møte med dem.

Den første tiden ville ikke Inger Lise gå ut av døra. “Jeg følte det sto skrevet i panna mi at her er det en mor som ikke klarte å ta vare på barnet sitt.” Sønnen hennes, Andreas, tok sitt eget liv for 13. januar 2024. Han etterlot seg et brev på 21 sider, hvor han ba om unnskyldning for det han hadde bestemt seg for å gjøre, og hvor han fortalte at han gjorde det i håp om å finne fred.

For Inger Lise, var dette både ventet og uventet på samme tid. Hun hadde hatt en dårlig magefølelse i en periode, og hadde gjort alt hun kunne for å beskytte sønnen fra å gjøre dette. Fra å ha båret han i magen og hørt hans første hjerteslag, bærer hun han nå i hjertet, og han er en del av hennes hjerteslag. Brevet fra Andreas er det kjæreste hun har etter han.

Han avsluttet brevet med disse ordene:

“Jeg kunne ikke bedt om en bedre mamma. Jeg elsker deg over alt på jord”.

727 mennesker tok sitt eget liv i 2024.

Det er over 700 personer som tar livet av seg i året. De fleste er menn midt i livet.

Hva er grunnen til dette, og hvordan kan man forhindre at selvmord skjer? Er det fortsatt slik at store gutter ikke skal gråte? Forskning viser at helsepersonell opplever samtaler med mennesker med selvmordsatferd som krevende, samtidig som at flere personer i selvmordskrise opplever at de blir dårlig møtt på sine behov.

Snakkomselvmord.no fra Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging ,(RVTS Øst), er utviklet for å gjøre helsepersonell tryggere i samtaler om selvmord. Økt kunnskap og bevisstgjøring bidrar til dette. Ifølge RVTS Øst kan trygghet gi meningsfylte samtaler som kan gi håp om at endring er mulig, både for personen i krise og for hjelperen.(fra RVTS sin side)

Synøve og Hannah fra RVTS Øst, har lang erfaring og mye kunnskap innen dette feltet, og bidrar til økt kunnskap og bevisstgjøring i denne episoden av Helhjerta.

Vegar har over 30 års erfaring som fysioterapeut for ortopediske pasienter, og er i disse dager i ferd med å fullføre en doktorgrad om protesebruk, mobilitet og funksjonsevne etter amputasjon.

Pasienter som har gjennomgått amputasjoner på grunn av langvarig sykdom, har ofte høy mortalitet på grunn av alvorlige tilleggslidelser, noe som også påvirker deres evne til å gjenvinne tidligere funksjonsnivå og livskvalitet. Doktorgraden undersøkte hvordan trening kan forbedre mobilitet etter amputasjon, men viste også at deling av erfaringer med andre i samme situasjon kan være like viktig som trening og behandling.

"Du aner ikke hvordan vi har det!" var en av tilbakemeldingene han fikk i fokusgruppeintervjuene som ble gjennomført i studien.

Vegar har nå fått større innsikt i betydningen av at likepersoner deler erfaringer og kompetanse, og hvordan dette kan gi økt kunnskap om hvordan man takler sin nye livssituasjon og det emosjonelle sjokket en amputasjon kan innebære.

Når Per Henrik Stenstrøm holder foredrag om idiotene på jobben, tar mange bilder av lysbildene som beskriver alle de irriterende kollegaene vi kan være omgitt av. Per Henrik stopper da ofte opp og spør hvorfor det ikke er flere som heller tar en selfie? For idioter på jobben kan vi alle være.

Dette handler egentlig om kunsten å være en god kollega.

Vi har alle møtt bedreviteren, kontrollfreaken eller skrytepaven, men hvor ofte ser vi disse egenskapene i oss selv?

Den beste måten å være en god kollega på jobben, er å vær opptatt av hvordan du påvirker andre, og være interessert i hvordan du oppfattes av folk rundt deg.

Det hjelper å være nysgjerrig, sier Per Henrik Stenstrøm.

Måten vi blir møtt på som barn, former vår selvfølelse og egenverdi. Men det handler også om personlighet og hvordan vi tar imot og bearbeider det vi opplever.

Kognitiv terapi kan sees som en opprydding, hvor man ser på tidligere erfaringer og plasserer dem der de hører hjemme. Vonde opplevelser bærer vi med oss hele livet, men kognitiv terapi kan hjelpe oss med å plassere dem riktig, slik at børen blir lettere å bære.

I denne episoden av Helhjerta snakker Neeta om “den kognitive diamanten”, som består av tanker, følelser, kropp og adferd. Disse elementene henger sammen og påvirker hverandre.

For mange av oss er den største utfordringen å tenke at vi er gode nok.

Hun bar lenge på en stor og mørk hemmelighet. Hun stjal og misbrukte medisiner fra avdelingen hvor hun jobbet som sykepleier, for å dempe en uro og en smerte hun hadde kjent på i mange år.

Hun husker skammen første gang hun stjal medisiner, og tenkte at hun aldri skulle gjøre det igjen. Likevel fortsatte det, og hun overbeviste seg selv om at det ikke ville bli oppdaget.

Da det endelig skjedde, falt livet hennes i grus. Hun mistet autorisasjonen som sykepleier, og gikk inn i sin største livskrise. Nicola mistet troen på at livet noen gang kunne bli godt igjen, men kjempet seg sakte men sikkert tilbake, og er nå i full jobb som palliativ sykepleier.

Hør Nicolas historie om veien til misbruk, om å føle at man har nådd bunnen i livet, og om kampen for å komme seg tilbake som menneske, og tilbake til jobb som sykepleier.

Espen Rostrup Nakstad er kåret til Norges tøffeste kjendis etter at han vant 71° nord i 2024. Han var også vår hærfører gjennom pandemien.

“Jeg er mest av alt sykehuslege”, sier Nakstad selv.

Han er nå leder for den nasjonale behandlingstjenesten for CBRNE-medisin, som omfatter kjemiske, biologiske, radioaktive, nukleære og eksplosive trusler. Han er opptatt av at influensa snart kan bli et større problem for sykehusene enn Covid, men at vi har lært mye av pandemien, spesielt viktigheten av kommunikasjon for å finne felles løsninger.

Espen mistet sin eneggede tvillingbror Anders i en helikopterulykke for 11 år siden, noe det tok mange år å bearbeide. “Han kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv, og jeg tenker ekstra mye på han når jeg er ute på tur”, sier Espen

Nå ser han frem til en ny ekspedisjon til Nord-Amerikas høyeste fjell, og hvem vet, kanskje er det vår nye helsedirektør som når toppen?

En klokkeklovn deler sorger og gleder med mennesker med demens. De er en liten gruppe på ca. 15 personer, hovedsakelig tidligere scenekunstnere.

Klokkeklovnene opplever ofte at ansatte blir rørt fordi de ser at pasientene føler seg sett. Klokkeklovnene møter pasientene uten en plan, de er på jakt etter det likeverdige og på jakt etter lyset, med mål om å gi kjærlighet. Med spesialsydde kostymer og klovnenese, fremheves det uperfekte og det inviteres til åpenhet og lekenhet. Den siste tiden har de også gjort forsøk på å komme på besøk på ettermiddager, fordi man ser at dette kan gi bedre søvn og redusert bruk av sovemedisiner.

“Vi skal bare gå inn til pasienten og gi litt kjærlighet” sier Aase Magnhild Sørbø.

Lotta er opptatt av at vi trenger et språk som er mer universelt og folkelig for å kunne snakke om og kjenne igjen traumer og livsbelastninger, og hvilken effekt disse har på oss. Vi må være bevisste på at folk kan ha med seg erfaringer som vi ikke kjenner til, og på hvordan vi virker på de vi møter, sier Lotta.

Ulike traumatiske hendelser i livet vil kunne prege oss på en eller annen måte. Ved å øke kunnskapen om dette i befolkningen, kan vi bli mer bevisst på hvordan vi møter hverandre, og kanskje møte hverandre med mer trygghet og åpenhet. Det vil også være lettere å anerkjenne påvirkningen av slike hendelser hos en selv, og vurdere om det er tilstrekkelig å lene seg på de man har rundt seg eller om man eventuelt trenger mer profesjonell hjelp.

Lotta Sjåfjell har mye kunnskap om dette og har også med seg egne opplevelser hun ønsker å bruke, slik at flere får en økt forståelse og kan få riktig hjelp.