Takk for maten

Alle er enige om at vi bør spise mindre ultraprosessert mat. Men industrien venter på kundene, kundene handler på pris, og det offentlige kjøper inn det som er billigst. Hvem må gå først?

Dette er et opptak fra scenen på Renvaredagen. I panelet har jeg med meg Guro, fagsjef for ernæring i Nortura, Tommy Østhagen, kokk og pølsemaker bak Metervare, og Marit Kolby, ernæringsbiolog og forfatter.

Vi starter med hvordan vi havnet her. Marit forklarer hvordan industrimaten gikk fra å skulle ligne hjemmelaget mat til å bli noe helt annet. Tommy forteller hvorfor en pølse med mye kjøtt ikke trenger tilsetningsstoffer, og hvorfor ekte tarm koster en til to kroner per pølse. Guro tar oss med inn i Nortura, som har lansert mindre prosesserte varianter av noen av sine største produkter, og forklarer hva som er vanskelig når du lager mat til millioner av mennesker hver dag.

Så snakker vi om ansvaret. Ligger det hos helsemyndighetene, dagligvarekjedene, det offentlige som kjøper mat til barnehager og sykehjem, eller hos deg og meg i butikken? Publikum spør om det finnes nok norske råvarer, om hvordan et samvirke balanserer bonden og bunnlinja, og om hvordan det er å selge inn mindre prosessert mat til kjedene. Til slutt ser vi fem år fram i tid.

God fornøyelse!

00:00:00 Fra ord til handling

00:01:03 Panelet

00:01:52 Da maten tok feil sving

00:04:30 Mer penger på bil enn på mat

00:06:33 Hva gikk galt i matindustrien?

00:08:16 Hvorfor Metervare startet

00:09:47 Svor, vann og ekte tarm

00:11:19 Krever kjedene lang holdbarhet?

00:12:18 Å være stor eller liten

00:14:15 Ett år med mindre prosessert

00:15:40 Hvordan får vi med resten av bransjen?

00:17:27 Vi har lært å handle på pris

00:20:22 Helsemyndighetene må med

00:21:52 Er ultraprosessert bare en hype?

00:24:51 Retning fra toppen

00:26:32 Hvem bryter ringen først?

00:27:29 Spørsmål fra salen

00:28:12 Den offentlige debatten

00:32:24 Finnes det nok norske råvarer?

00:33:57 Samvirke og lønnsomhet

00:36:37 Å selge inn til kjedene

00:38:38 Neste produkt fra Nortura

00:39:18 Om fem år

Regjeringen sier at vilkårene for norske bønder har blitt mye bedre. Jannike på Lindesnes kjenner det ikke sånn i fjøset. Hun sier det er bedre økonomi i gårdsbutikken enn i melka. Hvordan ble det sånn?

Jannike og mannen hennes tok over gården da han var 20 og hun 22. I dag driver de et av de sørligste melkebrukene i landet, med robotfjøs og nesten 150 dyr med stort og smått. For å få økonomien til å gå rundt, startet de gårdsbutikk.

Vi snakker om tørkesommeren og fôret, om styringsverktøyet fra TINE som forsvant og gjorde at de leverte altfor mye melk, og om avstanden mellom fjøsgulvet og samvirkene. Jannike forklarer hvorfor unge bønder med tung gjeld ser jordbruksoppgjøret helt annerledes enn de som er ferdige med å investere. Og hvorfor hun mener det er hinsides feil at bønder må hente inntekt utenfra for å få lov til å produsere mat.

Så går vi inn i gårdsbutikken. Der står varer fra opp mot 40 produsenter i hylla, folk kjører fra Kristiansand og Flekkefjord for å handle, og det lukter fjøs når du parkerer. Vi snakker om drømmen om å selge egen melk, om bønder som snakker hverandre ned, og om at vi i dag bruker 10–12 prosent av lønna på mat. Til slutt får landbruksministeren en tydelig beskjed.

God fornøyelse!

PS! Innlegget Jannike viser til i Nationen heter 'Bommen om inntekta til bønder er den største på lenge'.

00:00:00 Intro

00:00:45 Velkommen til verdens navle

00:01:45 Byjenta som traff en bonde

00:02:47 Overtok gården som 20- og 22-åring

00:04:00 Nytt fjøs med melkerobot

00:05:26 Et av de sørligste melkebrukene

00:06:20 Tørkesommeren og fôret

00:10:18 Da TINEs styringsverktøy forsvant

00:13:27 Hva er samvirkene blitt?

00:17:58 Hvem har ansvaret?

00:18:58 Jordbruksoppgjøret og jamstilling

00:23:47 Penger utenfra inn i driften

00:26:48 Bonde og psykisk helse

00:28:56 Telefonselgeren som sa takk for maten

00:29:30 Gårdsbutikken

00:33:59 Hvem handler på gården?

00:35:26 Bedre økonomi i butikken enn i fjøset

00:38:07 Drømmen om å selge egen melk

00:40:03 Melk rett fra tanken

00:42:18 Når bønder snakker hverandre ned

00:47:57 Naboen som driver økologisk

00:51:16 Sosiale medier og polarisering

00:55:30 Hva vi bruker på mat

00:59:03 Brus, energidrikk og banan

01:00:11 Matvaner hjemme

01:04:16 Skolemat og offentlige innkjøp

01:06:01 Melkekyr om ti år?

01:07:10 Beskjed til landbruksministeren

01:10:00 Folk som heier på bonden

Kjøtt har blitt den store stygge ulven i klimadebatten. Men Bob van Oort mener vi ser på feil ting. Det er ikke dyret som er problemet. Det er mengden.

Bob forsker på klima og mat ved CICERO. Han er biolog i bunn og begynte karrieren med reinsdyr, men har de siste ti årene gravd seg ned i hvordan maten vi produserer og spiser henger sammen med klimaet. Hele veien fra jorda til søpla.

Vi tar klimaregnskapet bit for bit. Hvorfor transport bare står for rundt ti prosent av utslippene, hvorfor kua havnet øverst på lista, og hvorfor quinoa fra Sør-Amerika kommer bedre ut enn lammet fra en gård fire mil utenfor Oslo. Vi snakker om kraftfôr, om gresset som dyrkes på jord som kunne gitt matkorn, og om at bare fire prosent av pattedyrene på jorda er ville dyr.

Så går vi inn i boksen i midten: hvorfor prislappen i butikken ikke er den ekte prisen på maten, og hvorfor kjøttdeigen er billig mens brokkolien er dyr. Til slutt snakker vi om det som mangler. Departementer som trekker i hver sin retning, kostråd der Norge tok ut klima og miljø, og de tre grepene Bob ville gjort hvis Jonas ringte i morgen.

God fornøyelse!

00:00:00 Intro

00:00:45 Hvorfor høre på en klimaforsker om mat?

00:01:27 Fra reinsdyrbiolog til matforsker

00:07:42 Hvorfor man må se på hele systemet

00:09:59 De største problemene i matsystemet

00:12:38 Mat er en tredjedel av utslippene

00:13:08 10 000 år med stabilt klima

00:14:35 Gjødsel, sprøytemidler og avrenning

00:17:39 Hvor mange pattedyr er ville?

00:19:16 Verden spiser for mye og for lite

00:21:35 Overvekt og fedme i Norge

00:23:10 Havet, shifting baseline og oppdrett

00:25:34 Vi importerer mesteparten av mat og fôr

00:27:10 Alle målene for norsk matproduksjon

00:29:29 Departementene som ikke snakker sammen

00:31:00 Drøvtyggere, enmagede og metan

00:32:46 Kraftfôr og jakten på produktivitet

00:34:48 Beitegresset er også dyrka

00:35:45 Gress på jord som kunne gitt matkorn

00:37:16 Vi kan dyrke mye mer enn vi tror

00:38:19 Kostrådene og hva vi faktisk spiser

00:40:25 Matkorn eller fôrkorn: samme for bonden

00:41:11 Quinoa fra Sør-Amerika mot Jevnaker-lam

00:42:46 Transport er bare ti prosent

00:43:31 Metan: kortlevd, men kraftig

00:47:22 Kjøttbransjens vanligste motargumenter

00:48:25 Kan beitedyr binde nok karbon?

00:49:39 Er metan bare et naturlig kretsløp?

00:51:53 Hele livssyklusen til en quinoa

00:55:54 Hva burde du egentlig velge?

00:56:20 Hvorfor kjøtt ble den store stygge ulven

00:57:51 Det er mengden, ikke dyret

01:00:28 De nordiske kostrådene

01:01:36 Norge tok ut klima- og miljødelen

01:02:10 Boksen i midten: dagligvarekjedene

01:05:13 Prislappen som ikke er komplett

01:05:50 Kryssfinansiering i butikkhylla

01:07:07 Forbrukeren er ikke passiv

01:09:04 Norge mangler en plan

01:11:18 NOU-en om bærekraftige matsystemer

01:12:56 Vaner tar generasjoner å endre

01:14:31 Bonden som investerer for 40 år

01:15:16 Den ekte prisen på mat

01:20:34 Butikkene som har testet ekte pris

01:24:36 Kan vi overlate dette til forbrukeren?

01:26:10 Snakker forskerne og næringa sammen?

01:30:42 Hva betyr egentlig klimanøytralt?

01:33:50 Mer plantebasert, mer areal til skog

01:35:07 Slik så norsk landbruk ut etter krigen

01:37:07 Selvforsyning uten gjødsel og diesel

01:37:33 Store gårder eller flere små?

01:39:55 Hvorfor litt avhengighet er sunt

01:41:53 Tre grep Bob ville gjort i morgen

01:43:47 Takk for praten

Strømmen går. GPS-en faller ut. Kraftfôret kommer ikke. Hvem har da ansvaret for at det fortsatt er mat i butikken? Alle snakker om beredskap. Få sier hva det betyr.

Episoden er spilt inn live på Agrisjå utenfor Stjørdal i august. Med meg på scenen hadde jeg Anette Stegegjerdet Norberg, statssekretær i Landbruks- og matdepartementet. Marit Haugen, melkebonde fra Steinkjer og leder for fagteam beredskap i Norges Bondelag. Og Petter Røstad, gris- og kornbonde fra Trøndelag.

Petter forteller hvordan han har rigget gården med solceller, aggregat og såkorn til neste år, og hvorfor han fortsatt kan kjøre uten GPS. Marit forklarer at mye av vitaminene i kraftfôret kommer fra Kina, og hvorfor Bondelaget vil ha et beredskapsråd for hele verdikjeden. Vi følger melka fra gården til butikken og teller hvor mange ledd som kan ryke underveis. Og vi spør statssekretæren rett ut hvem som har ansvaret, og hva vi kan forvente det neste året.

God fornøyelse!

00:00:00 Intro

00:00:57 Er vi beredt?

00:02:13 Beredskap, et ord alle bruker

00:03:21 Fra tørkesommeren 2018 til krig

00:04:32 Risiko, respons og motstandsdyktighet

00:05:05 Lager, aggregat og traktor uten GPS

00:08:18 En uke uten kraftfôr på gården

00:09:31 Hvem har ansvaret for maten i en krise?

00:11:04 Har departementet en plan?

00:12:02 Beredskapsspill på bondelagsmøtene

00:13:50 Vitaminene i kraftfôret kommer fra Kina

00:15:38 Hull i verdikjeden og et beredskapsråd

00:16:33 Bondelaget og departementet

00:17:27 Få lagre, alt digitalt og «just in time»

00:18:49 Er verdikjeden robust eller effektiv?

00:20:27 FFI-rapporten og de røde feltene

00:22:06 Statssekretæren svarer

00:23:21 Hvem går først når transporten svikter?

00:24:52 Kommunene uten beredskapsplan

00:27:28 Slakterier og meierier i hele landet

00:28:28 Hva skjer med kornet etter gården?

00:30:36 Melka i krise: strøm, transport og cyber

00:33:22 Hva kan vi forvente det neste året?

00:34:16 Kampsaker: beredskapsråd og kjøp norsk

00:35:41 Offentlige kjøkken og norsk hverdagsmat

Bøndene som eier Nortura vil ha bedre betalt for dyrene. Kjedene blir stadig sterkere og fyller hylla med egne merkevarer. Midt i skvisen står Morten Henriksen.

Episoden er spilt inn live på Agrisjå utenfor Stjørdal i august 2026.

Morten ble konsernsjef i Nortura 1. mars 2026. Han kommer fra industri, finans og energi, og kunne lite om norsk landbruk før han startet. Nortura eies av rundt 15 000 bønder og står bak Gilde og Prior.

Morten forklarer hvorfor han ikke vil sammenligne seg med Tine, og hva det betydde at Nortura ga fra seg distribusjonen. Vi tar slakteriene, de nye reglene for nisjeslakt og om kjøtt kan få sin egen osterevolusjon. Og kan samvirkene utfordre dagligvarekjedene?

Til slutt snakker vi beredskap. Hva skjer hvis strømmen går i en uke? Og hvem skal velge mellom klima, kosthold og mat fra hele landet?

God fornøyelse!

00:00:00 Livepod fra Agrisjå

00:00:45 Hvem er Morten Henriksen?

00:01:34 Seks måneder i Nortura

00:03:06 Hvorfor ingen vet hva Nortura er

00:03:51 Fra metaller og energi til kjøtt

00:05:23 Arbeidskapital forklart enkelt

00:07:22 Myten om de første 100 dagene

00:08:29 Fabrikkbesøk og ærlige bønder

00:10:02 Unge bønder trenger trygghet

00:11:33 Skvisen mellom eierne og kjedene

00:13:50 Knallhard konkurranse på kjøtt

00:17:20 Hva gjør Tine som Nortura ikke gjør?

00:18:26 Når Gilde forsvinner fra hylla

00:20:00 Distribusjonen Nortura ga fra seg

00:21:31 Færre slakterier og lange transporter

00:24:33 Mobile slakterier og lammetoppen

00:26:59 Nye regler for nisjeslakt

00:29:15 Hvorfor er utvalget i butikken så smalt?

00:31:16 En osterevolusjon for kjøtt?

00:33:45 Kan samvirkene utfordre kjedene?

00:37:03 Beredskap er å produsere, ikke å lagre

00:37:58 Selvforsyningen går feil vei

00:39:06 Klima, kosthold og drøvtyggere

00:43:55 Hva skjer hvis strømmen går i en uke?

00:46:16 Ras, cyberangrep og sårbare storanlegg

00:49:24 Mulighetene Nortura ikke har tatt

00:50:59 Vi spiser fortsatt brødskiver til lunsj

00:51:44 Mindre ultraprosessert, ekte kjøttkaker

00:54:59 Nortura om tre år

Du plukker opp en pose gulrøtter i butikken uten å tenke over det. Bak den posen ligger 50 000 ukeplaner og en bonde som sådde i mai uten å vite om noen kom til å kjøpe avlinga. Noen sitter og bestemmer hvem som skal dyrke hva, hvor, og hvor mye.

Gunn Jorun Sørum er organisasjonssjef i Gartnerhallen, samvirket som eies av rundt 1000 grøntprodusenter. Omtrent 65 prosent av all norsk frukt og grønt går gjennom dem på vei til butikken.

Vi starter med planleggingen, det hun kaller tinder for grøntproduksjon. Grøntbonden får over 90 prosent av inntekta fra markedet og lever med en helt annen risiko enn melke- og kjøttbonden. Vi tar krisa på nittitallet, da Gartnerhallen mistet både Rema og Hakon-gruppen. Jeg tar opp kritikken jeg har hørt fra produsenter: at de sitter i Bamas lokaler, at leveringsavtalene er uklare, og at noen ikke tør å si hva de mener høyt.

Og så er det den andre siden. Norskandelen har økt 10 prosent på ti år. Det testes aprikos og fersken i Lærdal, det dyrkes hvitløk på Stange, og norsk bakepotet er på vei. Gunn Jorun kaller grøntprodusentene ei framtidsnæring, og etter halvannen time skjønner jeg hvorfor.

God fornøyelse!

00:00:00 Intro

00:00:45 Fra Hamar til studio

00:01:31 Hvorfor frukt og grønt angår alle

00:03:05 Fra 4H til Gartnerhallen

00:07:03 Hva en organisasjonssjef gjør

00:07:37 Landbrukets underkommuniserte del

00:09:44 Risikoen grøntbonden lever med

00:11:01 Da fotball-VM stoppet potetsalget

00:12:12 Hva er egentlig Gartnerhallen

00:14:09 Hvorfor bøndene ikke gjør dette selv

00:15:26 Hvem bestemmer hvem som dyrker hva

00:16:22 Tinder for grøntproduksjon

00:19:19 50 000 ukeplaner i Excel

00:19:50 Regelverket for fordeling av produksjon

00:22:23 Fra 1930 til eksistensiell krise

00:25:32 Avtalen som endret alt

00:26:34 Mottaksplikt og markedsregulering

00:28:36 Når butikken ikke har norske epler

00:29:38 Tollvern bygd på priser fra 80-tallet

00:34:18 Kartet over norsk frukt og grønt

00:37:55 Norskandelen opp og målene framover

00:39:41 Er Gartnerhallen for tett på Bama

00:43:44 Kritikken om leveringsavtaler

00:45:45 Priser, planer og ingen mottaksplikt

00:49:59 Dispensasjoner og gardsutsalg

00:53:30 Er det vanskelig å komme inn

00:56:40 Flere små produsenter enn du tror

00:58:13 Produsentene som ikke tør å snakke

01:01:48 Matsvinn fra jordet til pakkeriet

01:04:01 Estetiske krav og krokete grønnsaker

01:06:45 Lager, teknologi og halvert støtte

01:09:56 Matsvinntallene går riktig vei

01:11:51 Ketchup, rotmiks og slapp sylteagurk

01:16:07 Økologisk frukt og grønt i knestående

01:17:56 Hvorfor økoblomkålen koster det dobbelte

01:20:31 Offentlig innkjøp og norskandelen

01:26:03 Nederlandsk løk mandag morgen

01:29:11 Kommunene som går foran

01:30:51 Mot 2035: risiko og investeringer

01:34:33 Beredskap og Grofondet

01:36:03 Bærekraft som konkurransefortrinn

01:37:38 Vi spiser for lite frukt og grønt

01:40:18 Aprikos, hvitløk og norsk bakepotet

01:42:14 Mas på butikksjefen

En gang var det torsk på nesten 30 kilo i Oslofjorden. I dag ser ikke Fredrik Myhre torsk på hvert dykk. Når matjord bygges ned, reagerer folk. Når havbunnen ødelegges, skjer nesten ingenting.

Fredrik er marinbiolog, seniorrådgiver i WWF Verdens naturfond og en drivende dyktig formidler. Han har tatt med seg politikere fra alle partier på Stortinget ned under vann i Oslofjorden, for å vise dem hvordan det faktisk ser ut der nede.

Vi snakker om hva som tok knekken på fjorden, og hvorfor bonden, fiskeren og kommunen alle har en del av regningen. Norge har sluttet seg til målet om at 30 prosent av havet skal vernes innen 2030. Ifølge WWF er bare rundt én prosent vernet i dag. Vi snakker om makrellen, som ifølge Fredrik er i så dårlig forfatning at WWF råder oss til å la være å spise den. Også i makrell i tomat. Og om makrellstørja, som kom tilbake da politikerne endelig lyttet til forskerne.

Fredrik lærer oss å bruke sjømatguiden og lese fangstområdet på pakken, og forklarer hva MSC-merket faktisk betyr. Og han forteller hvorfor fiskerne, som lenge var imot vern, nå er blant dem som presser hardest på.

God fornøyelse!

00:00:00 Intro

00:01:31 Velkommen, Fredrik

00:02:29 Vafler i matpakka og torsk til frokost

00:05:41 Haisommer og veien til marinbiolog

00:10:55 Hjelp havets haier og jobben i WWF

00:15:40 Oslofjorden før og nå

00:20:00 Politikere under vann

00:23:52 De første nullfiskeområdene

00:25:19 Hva som tok knekken på fjorden

00:36:27 En generasjon uten fiskestang

00:39:12 Resten av kysten

00:42:25 Makrellstørja som kom tilbake

00:44:57 Mindre makrell i makrell i tomat

00:45:38 Fiskerne mot forskerne

00:49:59 Tareskogen og kråkebollene

00:53:03 Den sjette masseutryddelsen

00:55:40 Spis lenger ned i næringskjeden

00:56:47 Sjømatguiden og fangstområdet på pakken

00:59:52 Hva MSC-merket betyr

01:01:20 Dette spiser Fredrik selv

01:03:32 For mye vann i veien

01:11:13 Er vi enige om problemet?

01:14:46 Dressen fra dødsboet og stemmeseddelen

01:15:54 Hvordan snur vi utviklingen?

01:17:10 Forvaltningsplaner uten kart

01:21:41 Én prosent vernet

01:28:05 Hva kritikerne sier

01:29:54 Vikingbanken

01:34:17 Penger til havforskningen

01:35:42 Hvor ligger håpet?

01:39:28 Lærdommen fra røykeloven

01:41:19 Takk for praten

Ingen sitrus. Ingen avokado. Ytterst i Lofoten finnes det knapt et landbruk å snakke om. Da må kjøkkenet finne maten et annet sted. I havet, i fjæra og oppe i lyngen.

Ingunn Rasmussen vokste opp som ett av 13 søsken på kaia i Sørvågen. Hun dro sørover som 17-åring, ble borte i 30 år og endte som eneste kvinne i et oljeselskap med 50 ansatte, før hun ledet det. Så kjøpte hun tilbake det nedlagte familiebruket og bygde Holmen Lofoten. I dag er det et av Skandinavias mest omtalte matsteder, og hjem for Kitchen On The Edge Of The World.

Vi snakker om hvordan en e-post sendt fra et hotellrom i Sør-Korea ble starten på det hele. Om hvorfor de sier nei til kokker som vil fly inn gåselever og russisk kaviar. Om sanketurer som skulle ta to timer og tar fire, om et besøksbidrag som treffer hotellene mens bobilene slipper unna, og om hvorfor Ingunn taper penger på boliger til sine egne ansatte. Og om lysfestivalen som samler ei hel bygd rundt et vann i september.

God fornøyelse!

00:00:00 Intro

00:01:34 Ytterst i Lofoten

00:04:20 13 søsken på kaia i Sørvågen

00:05:28 Hun kjøpte Holmen i 2001

00:06:15 Restaureringen og de første gjestene

00:09:20 Fra oljebransjen til Lofoten

00:10:47 Sør-Korea, TV-en og en e-post

00:13:21 Første besøk: fersk fisk, lever og rogn

00:14:58 Navnet Kitchen On The Edge Of The World

00:16:33 Slik er et matopphold på Holmen

00:19:09 Hvem gjestene er

00:20:37 Hvorfor det funker

00:21:57 Kan det gjøres andre steder?

00:22:59 Slik velger de kokker

00:24:29 Ingen gåselever, ingen russisk kaviar

00:28:13 Turisme når gjestene flyr langt

00:32:38 Fjellene de ikke legger ut bilder av

00:34:45 Ut av oljebransjen

00:37:14 Kjøkkenet som hjertet i huset

00:39:40 Muggent brød og mat fra naturen

00:40:40 Bær, telt og somre på yttersida

00:42:12 Sanketurene som aldri holder tiden

00:46:06 Råvarene: hva er lokalt her?

00:49:57 Menyen og leverandørene

00:53:50 Et kjøkken uten sitrus og avokado

00:54:38 Eplekassen til jul

00:56:13 Er det overturisme i Lofoten?

00:59:26 Boligmangel og uregulert reiseliv

01:02:35 Besøksbidraget og de som slipper unna

01:06:15 Nord-Norge som matregion

01:08:25 Hva et bærekraftig lokalsamfunn krever

01:09:39 Når strømmen går og døra blåser av

01:12:01 Naboskap som beredskap

01:14:17 Blilyst i Moskenes

01:17:18 Lysfestivalen som samler bygda

01:23:40 Favorittretten

01:26:45 Været som produkt og planer videre

01:31:00 Avslutning

En mann i gravemaskin kutter en fiberkabel. To tusen husstander mister strøm og nett. Ett av byggene er et sykehjem som skal servere middag om noen timer. Det er ikke krig. Det er en helt vanlig ulykke, og det er det norske kommuner er mest nervøse for. Hvor lenge klarer en by seg uten mat da?

Episoden er spilt inn live på Framtidsfredag i Steinkjer i juni 2026, i samarbeid med Grønt kompetansesenter Mære og Skjetlein.

Camilla Storseth Moe er sikkerhets- og beredskapssjef i Trondheim kommune. Hun har ansvaret for at Norges tredje største by fungerer i fred, krise og krig. Og hun sier rett ut at hun ikke mener vi er godt nok forberedt.

Vi snakker om hvem som faktisk har ansvaret for maten din når systemene svikter: staten, kommunen, dagligvarekjedene eller deg selv. Vi går inn i produksjonskjøkkenene som lager tusenvis av måltider til sykehjem og hjemmeboende hver dag, og hvor robuste de egentlig er. Camilla forteller om Trondheims arbeid med å bruke innkjøpsmakt til å handle mer lokalt, om kommunen som avtalte at folk kunne hente mat i butikken hvis betalingsløsningene falt ut, og om hvorfor nye leiligheter uten pipe er et beredskapsproblem. Og om arbeidsplikten du sannsynligvis ikke vet at du har.

God fornøyelse!

00:00:00 Intro

00:00:53 Hva gjør egentlig en beredskapssjef?

00:02:25 Hva vi tenker når vi hører «beredskap»

00:03:28 «Er vi godt nok forberedt? Nei»

00:05:31 Hvem har ansvaret? Ingen vet helt

00:07:15 Kommunens jobb i fred, krise og krig

00:09:36 Ditt eget ansvar som frisk voksen

00:10:49 Norge øver og informasjonspunktene

00:12:22 Scenarioene de planlegger for

00:13:38 Mannen i gravemaskinen

00:14:01 Raset på Levanger og maten som stopper

00:15:27 Beredskap i medvind

00:16:06 Her kommer maten inn i bildet

00:16:43 Innkjøpsmakt og lokale leverandører

00:17:39 Hvor robust er et produksjonskjøkken?

00:19:33 Skal vi ta strømmen for 220 000?

00:21:13 Vann er kommunens ansvar, strøm er ikke

00:23:38 Totalforsvarsåret og gapet på sivil side

00:24:39 Hullene hun er bekymret for

00:26:32 Dagligvarekjedene og grossistene

00:28:12 Kongsberg-modellen: mat uten betaling

00:28:34 Hvor lenge klarer en by seg uten mat?

00:29:46 Naboen du aldri snakker med

00:31:33 Blokker uten pipe og vedlager i kommunen

00:33:25 Ni liter vann per person

00:33:53 Hva Camilla har hjemme

00:34:55 Arbeidsplikten du ikke vet du har

00:35:28 De neste tre årene i Trondheim

00:37:36 Det du bør ta med deg

00:39:07 Å kunne lage maten, ikke bare ha den

Norge har tre måneders beredskapslager av matkorn. Finland vurderer et helt år. Og fram til 1995 sto det dieseltanker på norske gårder. Så ble de avviklet, fordi muren hadde falt og alle skulle bli venner.

Episoden er spilt inn live på Framtidsfredag i Steinkjer i juni 2026, i samarbeid med Grønt kompetansesenter Mære–Skjetlein.

Bjørn Arild Gram driver en gård rett ovenfor Steinkjer sentrum. Han har vært ordfører i byen, landets forsvarsminister og sitter nå i finanskomiteen på Stortinget. Få har sett matberedskapen fra så mange sider.

Vi snakker om hvorfor beredskap ikke handler om det sannsynlige, men om det utenkelige. Om diesel, reservedeler og kretskortet i melkemaskinen, avhengighetene ingen snakker om når vi diskuterer selvforsyning. Om målet om 50 prosent selvforsyning, og om det er ambisiøst nok. Om hvem som egentlig har matmakta, og om Nord-Norge uten slakteri. Og om militærleirene som ligger midt i potetlandet og serverer potet fra Kypros.

God fornøyelse!

00:00:00 Intro

00:01:02 Framtidsfredag og Steinkjer i festmodus

00:02:01 Bondens rolle i krise og krig

00:02:27 Korngården rett ovenfor sentrum

00:03:23 Svin på skogen

00:04:20 Bonde og stortingsrepresentant

00:06:21 Den mest grunnleggende beredskapen

00:06:47 Terje Vigen, rasjonering og hungersnød

00:07:45 Hvorfor vi tar maten for gitt

00:08:30 Fra forsvarsminister til bonde

00:09:24 De hybride truslene vi står i akkurat nå

00:10:43 Selvforsyning og målet om 50 prosent

00:11:59 Diesel og kretskortet i melkemaskinen

00:13:12 Da Hormuzstredet stengte

00:15:32 Just in time er dårlig beredskap

00:16:04 Tre måneders korn på lager

00:17:33 Dieseltankene på gårdene som forsvant

00:18:35 Klarer vi oss med mindre kunstgjødsel?

00:21:46 Er 50 prosent ambisiøst nok?

00:22:55 Klimadebatten som sporet av

00:24:27 Importvernet bør bli sterkere

00:25:26 Hvem har egentlig matmakta?

00:28:39 Brannfakkel om sentralisert foredling

00:29:59 Nord-Norge uten slakteri

00:32:31 Frukt og grønt uten markedsregulator

00:34:02 Det offentlige som kunde

00:35:41 80 prosent norsk mat i Forsvaret

00:36:51 Finlands beredskapsbutikker

00:37:52 De to tingene som må på plass

00:39:04 Det går ikke over

00:40:09 Avrunding