UROskolen

Vi har fått et lytterbrev fra en mor som bekymrer seg for sine to snart voksne barn. Sønnen fester, lyver, og hun er redd for at det ikke skal gå bra med ham i livet. Dette gir selvsagt masse uro, og hun forsøker å kontrollere, mase og motivere uten særlig hell. Vi snakker om dette fra et UROperspektiv; hvordan kan moren se på sin egen uro, og forsøke å ta oppmerksomheten tilbake til seg selv - fremfor å mene at sønnen / barna (og hun selv) er feil? Det er vondt og vanskelig å la barna leve på sin måte, men det å romme vår egen uro som foreldre er kanskje den største gaven vi kan gi til våre barn.. Hvor skal vi da begynne?

Denne episoden følger opp temaet vi var inne på i vår forrige podcast; hvordan dynamikken i familien er basert på gamle (nedarvede?) mønstre. Vi snakker om våre egne parforhold og vi erfarer begge det samme - at vi som mammaer ofte automatisk tar plass som "den som vet best i familien", den som bestemmer hva barna skal spise eller gjøre/ikke gjøre, rollen som den som «bestemmer". Dermed blir det en annen ledig rolle; den som trekker seg tilbake og «ikke vet best».

I dag er Christine og Caspar i det filosofiske hjørnet, og snakker mye om hvordan de selv har øvd på å være oppmerksom på kroppen, og om hvordan det har gjort dem begge mer tilfredse i livet både når det er godt og vondt. Når du over tid øver på å flytte oppmerksomheten vekk fra tankene, og ned i kroppen kan det skje helt nye og uventede ting, sånn som at Christine plutselig har sluttet å være sur! Christine forteller om hvordan hun gjennom livet har vært mye i kontakt med frykt, og hvordan hun nå gjenkjenner og kan være sammen med den følelsen i kroppen.

Hva er egentlig disse kursene og vandringene som Uroskolen arrangerer? Hva skjer der og hva får man ut av det? Hvem kan være med? Her er en kort podkast for å forklare litt mer og gi litt utfyllende informasjon. Om du er interessert i våre aktiviteter eller ønsker å utvikle deg mer er denne podkasten noe for deg.

Skuespiller Pia Tjelta samtaler med Caspar om dramaene vi iscenesetter og opprettholder i livet for å slippe å erfare den dype uroen vi alle bærer med oss. Finnes det egentlig noe alternativ til å lage drama? Går det an å stoppe noe som er så menneskelig som å prøve å holde uroen på avstand? Pia forteller om at hun alltid er redd, og om hvordan hun har lært seg å bruke den redselen eller uroen til noe som beriker både hennes og vårt liv, vi som er hennes takknemlige publikum.

Når du våger å hengi deg til virkeligheten slik den er, og kan la partneren din være slik hen er, da nærmer du deg å oppleve selve kjærligheten. Det er bare slik vi kan oppleve sann intimitet med et annet menneske. Dramaet som handler om vi skal gå fra hverandre eller om vi skal bli, er en diskusjon sinnet vårt skaper for å trekke oppmerksomheten bort fra smertefulle og urolige følelser i kroppen, følelser som er nødvendige og uunngåelige i menneskelivet.

Caspar snakker med Monica om hvorfor vi mener skolegang er det viktigste i livet for at det skal gå bra.

Vi har fått ett lytterbrev fra en som er så  lei uvennlige folk at hun vil skrike! 

Så da snakker vi litt rundt det med vennlighet, grenser og uro.

Går det an å se hva som ligger bak det å hele tiden skulle prøve å være vennlig og snill?

´